Magi og skuffelse på Slettmarkhøe (03.07.2015)  

Det begynner å nærme seg tida for den store turen, så jeg trenger trening. Og jeg har vært altfor lat de siste ukene og stort sett rusla bedagelig over åsen på vei hjem fra jobb med innlagt bad i et par småtjern. Hva passer da bedre enn ei toppovernatting i kjære Jotunheimen?

Det meste har slått feil i våres, midten av mai greide jeg å unngå, midten av juni likeså. 3-4 knalldager tapt, og stadig Storen-spøkelset over meg, den lar hele tida vente på seg...
Iblant blir man resignert, men så kommer den ekte fjellgleden tilbake og seirer over prestisjetankene. En såkalt lavressurstur til trauste Slettmarkhøe måtte være bra trening med stor sekk og overnatting på toppen, nær sagt som vanlig...

Jeg gjorde mange tabber på denne turen, verst var det å la solbrillene bli liggende i bilen da jeg begynte å rusle fra Fondsbu omtrent klokka 20.30 på fredagen. Trengte de ikke på natta, og det var liksom sommer, iallfall ved Bygdin. Men jeg visste jo at det var påskeføre i høyda, det er bare det at man tenker ganske irrasjonelt når man skal gjøre noe så hustrig som å bestige en stortopp med tung sekk i løpet av den kommende natta. Skia lot jeg bli igjen i bilen også, for å spare vekt. Brillene ble det største savnet...

Fra sommeridyll langs Bygdin til permanent snødekke fra Høystakkane og innover. Sjelden var det gjennomslag, heldigvis, så jeg fikk gått jevnt og trutt. Ei stund var jeg bekymra for hvordan det skulle gå å krysse breelva fra Slettmarkbreen, men den lå for det meste under snøen den også, så det gikk helt fint. Det var en stor glede å komme til saken etter haugevis av kilometer, endelig kunne selve bestigninga starte. Og for noen høytidelige omgivelser med Slettmarkpiggen tronende høyt der oppe i sør. Over de litt fjernere jotuntoppene i nord drev små skoddedotter, men himmelen var ellers skarp og oransje.

Et godt stykke oppi stigningen kom plutselig digre skoddebanker drivende og ødela all magi og inspirasjon, men de var heldigvis av forbigående art til tross for to unødvendige forsyninger som kom innover litt seinere. Like før topplatået forsvant de gradvis, og plutselig åpenbarte fullmånen seg i sørøst. Hvilket syn var det råeste? Den romantiske fullmånen over det hvite Slettmarkplatået eller bakteppet i nord med drivende skodde og oransje himmel blant jotuntoppene sett fra kanten av stupet over Langedalen? Sistnevnte hadde iallfall glatt glidd rett inn på et platecover innen metalsjangeren...

Endelig framme ved toppvarden var det bare å nyte følelsen det er å ha greid å bære alt til topps nok en gang. Kikka litt på den dramatiske utsikten vestover mot Slettmarkpiggen på kloss hold før jeg tok kvelden litt over klokka 02.30 lettere beruset av magien jeg hadde opplevd.

Våkna rundt 08-tida av disig himmel med sol og myste litt mot toppene før jeg slumra videre. Men så kom skodda sigende med full tyngde fra sør. En utømmelig skoddekilde større enn selve evigheten og uendeligheten! Det gikk i ett med sammenhengende forsyninger så all magi ble kastet på dør! Jeg skulle liksom sole meg og småfilosofere lykkelig over stemninga og utsikten man får på en Gjendealpetopp i varmt og strålende sommervær, men det var det bare å glemme. Det var akkurat som å stå på toppen av Aconcagua, det kunne like gjerne vært hvor som helst. Alt jeg så var de nærmeste steinene, noe snø og ellers massiv gråfarge. Stusselige greier, og jeg er jo ingen vestlending...

Jeg venta i flere timer, og først et godt stykke innafor ettermiddagen begynte det å letne. Sola kom, men det var massive ulldottsystemer på himmelen, så alpelandskapet så heller ureint ut sett med kritiske Øyvind-øyne. Jeg tusla litt rundt på platået og lot meg iallfall begeistre av hvor langt det var ned til Langedalen og hvor høyt Svartdalspiggan hever seg opp på motsatt side. Passet meg for skavlkanten, det er fortsatt trist å tenke på ulykken noen kilometer unna i april...

På vei ned mot "lavlandet" ble været gradvis bedre, det vil si en mye reinere himmel. Typisk det! Men jeg fikk nyte fjellheimen uansett. Småklukkende bekker langs snøbare oaser med mogop, både ublomstret og i full blomst, langt på overtid på grunn av årets vintersommer, det er nasjonalromantisk det! Jotunheimen er også idyll, og det må man glede seg over, jeg ønsker ikke å være rendyrka primærfaktor-mann, heller en som tar seg tid til alle fjellets vegetasjonssoner. Mogopen er bare nydelig, Jotunheimens nasjonalblomst gjør noe med meg.

Nå gjensto en lang snøvandring i retning Olavsbu, men det er en annen historie...