Eventyrnatt på Vikerfjell (21.01.2016)  

Omsider skjønte jeg at det magiske været bare skulle vare til og med torsdag. Jeg ville opprinnelig gjerne ta med meg Mona til Valdres for en tur på Skaget på fredagen, men for det første fikk ikke hun anledning til å ta seg fri, og jeg skjønte at Skaget på fredag ville være en elendig utnyttelse av tid og sted. Og Vikerfjell er alltid et turområde som frister meg, så en torsdagsnatt-tur dit måtte være midt i blinken.

Folk flest syntes jeg var sprø som ville ligge ute nå, og så over tregrensa da gitt. For meg er tørr kulde det mest reale som finnes, og å oppsøke fjellet er pingleversjonen av ei vinterutenatt. I marka må man grave trefellingsgrop, felle tørrtreet, sage og klyve, for ikke å forglemme at man må grave leirgrop og helst knekke til seg masse granbar, kort sagt hardt arbeid. Over tregrensa dreier det seg stort sett bare om å skifte til tørt tøy og slå opp teltet. Jeg var mest bekymra for kjøreturen oppover, for glemmer ikke hvordan veisaltet skitnet til frontruta mi for kort tid siden så jeg lurte på om jeg skulle sette livet til eller bli stoppet, mistenkt for fyllekjøring. Heldigvis fikk jeg 100% sikt denne gang og koste meg med stuerein metall hele veien fram.

Jeg kjørte visst forbi området ved Vikerkoia og parkerte ganske nære Lykkrosmyra. Koselig navn forresten, og nå var det virkelig stemning over stemning her ute, nattlig Øyvindvær over den iskalde eventyrskauen. Jeg la forsiktig avgårde i gode løyper. Sekken var som vanlig ved anledninger som dette en sann prøvelse. Og jeg må i grunn straks få reparert storsekken, for høyre skulderreim driver bare på med siste finpussen foran sitt møte med "Gamle-Erik". Noe som fort kunne bety Vikerkoia som nødløsning, men så lenge reima holdt så fikk sekken lov til å plage meg fysisk istedenfor. I ettertid anslår jeg at sekken veide 25-30 kilo, men det føles nok verre når ene reima ikke sitter skikkelig på og sørger for unødvendig lidelse.

Men som jeg faktisk også tenkte med meg sjøl som positiv meditasjon underveis, dette var en opplevelse av de sjeldne! Iskalde snøtrær under en plettfri fullmåne- og stjernehimmel vil alltid være en klassiker, og Vikerfjell er i tillegg variert med smådigre fjell som rager over tretoppene. Bukollen tar seg etter min mening best ut herfra, kanskje synes jeg vinkelen er best fordi det var min første Bukollen-vinkel i barndommen, en mektig bamsekoloss er den iallfall. Og i vinterdrakt over all Fønhus-skauen blir ytterligere beskrivelser overflødige.

Fjelldalen kan virke uendelig med sine vedvarende slake motbakker som tross alt er nettopp motbakker. Men jeg labbet trøstig i vei og tenkte at vel er jeg sprø, men om man ikke er sprø så blir livet fort kjedelig. (Og til Geir Arne kan jeg si at hadde jeg bodd oppi Sjoa så hadde jeg nok vinterovernattet på Rondeslottet for lengst, jeg tenkte mye på dette her og nå, og må fortsatt ha trua på at vi får til det prosjektet vårt etterhvert ).

‹

›

Hvordan lå jeg an i forhold til Svarttjernskollen nå da? Mitt mål for natten hadde jeg faktisk gått forbi fordi jeg ikke hadde noen klar ruteplan. Men det var bare å komme seg ut av løypa og brøyte sin egen. I fullmånelyset var dette en vakker sliteopplevelse av de sjeldne. Ikke fordi snøen var så ekstremt dyp, men fordi brøyting er brøyting, og fordi sekken ropte på "Gamle-Erik" og gjorde seg smertefullt tyngre enn svært tung. Men den iskalde og mystiske fjellgranskauen lå der som ramme rundt alt jeg foretok meg, og som typisk for Vikerfjell er, den var i sin tur omkranset av småspisse smånuter over tregrensa som skinte i hvitt. Jeg måtte snart ha av meg sekken, som unnskyldning kunne jeg ty til det faktum at fikk jeg ikke helt i meg noe brus nå så ble jeg iallfall sprø av tørr munn. Da så jeg det...

Jeg vet godt at et spektakulært nordlys forvillet seg over Oslo i desember. Men nå hadde det valgt seg Vikerfjell, et mye klokere valg spør du meg. For første gang så jeg dette dansende og iskalde grønne fenomenet jeg bare hadde sett en merkelig rød og stillestående utgave av fra før, samt noe lyskasterlignende en annen gang. Dette var selveste nordlyset som "alle" kjenner det! Det danset over Treknatten i retning Hedalen og trollbandt meg glatt. Man skal vokte sine ord, men det var jo litt småtragisk at jeg ikke hadde kamera til å forevige dette. Kameraet mitt har fryst i hjel, og mobilen jeg har nå tar mildt sagt dårlige bilder. Tenk hva en viss Trondheimer kunne delt med oss andre hadde han vært her med kameraet sitt! Jeg kommer aldri til å glemme synet, synet av nordlyset over et fullmånebelyst vinterlig Vikerfjell...

Etterhvert sto jeg på toppen av Svarttjernskollen. Det hender disse småtoppenes topp kommer brått på meg siden jeg er vant til større fjell å overnatte på. Men utsikten herfra skjemmer seg på ingen måte bort. Og selv om jeg ikke er noen utpreget urban person for å si det mildt, så var det stemningsfullt å se lys fra tettsteder og byer i det fjerne innimellom et landskap som i hovedsak besto av "endeløse skoger" i øst. Vestover var Vidalsfjella seg selv like, og Gyranfisen fristet rett over Fjelldalen. Kanskje skal den også "få" ei utenatt som dette en gang...

Frossen og våt av kulde og svette var det bare å gå løs på kveldens angst, få av seg de våte genserne, eksponere bar overkropp for minusgradene og få på seg flere lag med tørre gensere og dunjakka utapå der igjen. Herlig! Bare å rigge teltet i ro og mak nå...

Selvsagt var det jo litt vind her på toppen av 1054, så det var godt å komme seg ned i posen oppå reinskinnet som i sin tur lå over det oppblåsbare liggeunderlaget jeg vant på Peakbook-quizen i 2014. En gjenstridig og selvdestruktiv soveposeglidelås klarte ikke å ødelegge idyllen der jeg med flere lag klær lå og leste Fønhus mens jeg befant meg i randsonen til Fønhusland. Forresten handlet det om en dramatisk slåsskamp mellom to menn på dans på grunn av en kvinne, "den" har vi lest om før...

‹

›

Fikk forsikret Mona om at det sto bra til med en koselig sms og fikk det samme i retur. Hyggelig å ha det sånn! Jeg sovnet og trur jeg fikk 6 timer sammenhengende søvn av brukbar kvalitet.

Da jeg kikket ut tidlig på fredags morgen så jeg at skyene var på vei fra sørvest, i grunn fra hele sør. Æsj! Det var venta, men hvorfor alltid så hastverk? Kunne de ikke komme utpå ettermiddagen da? Jaja, jeg fikk være evig takknemlig for "nattbestigningas" magi! Den var alene verdt hele turen.

Enn så lenge kunne jeg se jotner i nord som koste seg med Øyvindværet, ja Skaget som jeg opprinnelig hadde tenkt på hadde det likedan. Men skitværet hadde hastverk og kjørte på i nordlig retning, så snart var disse områdene tilbake i hverdagen de også.

Og dermed er det ikke stort annet for meg å skrive enn at jeg pakket sammen, kom meg småvaklende nedover til løypa igjen, sklei ut Fjelldalen, tok en gråværsavstikker til Kjølfjellet og endte opp med litt avslapping i bilen før jeg kjørte hjemover og kunne se fram til romantisk kveld med Mona.