Gjertvasstind - øverst på pallen (27.05.2005)  

Det tok nesten 9 år før jeg fikk skrevet om min aller flotteste topptur! Dette med flotteste tur og pallplass er jo noe som blir ganske meningsløst ettersom åra går og man stadig får flere storturer, hvor noen av dem er ekstremt flotte. Men likevel er det tre turer som hittil står i en særstilling hos meg, og det er turen til Jan Mayen, overnattinga på Gravdalstind og sist men ikke minst denne fantastiske turen til topps på Gjertvasstind. En tur som inneholdt disse ingrediensene: Det flotteste fjellområdet jeg vet om, iskaldt vinterlandskap selv om det var mai, spisst og kritthvitt tindemylder, soloppgangens intense fargeglød og magi, et perfekt værvindu og det faktum at miserable mai 2005 ble glemt på et blunk fordi jeg fikk en av mine store drømmer oppfylt!

Mai 2005 var stusselige greier. I min Sogndalstilværelse som hadde vart fra høsten 1999 hadde jeg blitt vant med at mai hadde minst to sammenhengende knallværsuker å by på. Men i 2005 var det april som var helt kjempe. Jeg frykta dette ville gå ut over mai, men trøsta meg med at vår og Vestlandet er lik godvær. Dessverre fikk mine bange anelser likevel rett: sola skinte riktignok relativt ofte, men skyene var aldri langt unna, og rett som det var kom det skurer. Jeg satte meg sjøl på apatisk autopilot og gikk opp på Stedjeåsen hver dag, etter hvert i moderat tempo, det viktigste var å gjennomføre hver dag, så kom det nok til nytte i en eller annen sammenheng. Fra toppen av åsen så jeg som regel at Jotunheimen lå innhylla i skyer og faenskap. Dette var ekstremt bittert for meg, siste eksamen var i april, og jeg skulle ikke begynne som bomvakt på Dalsnibba før tidlig i juni. Hele mai var fri, og det burde ha betydd uante muligheter. Nei detta var bare nitrist!

Hverdagen gikk sin gang, og et par ganger i midtuka var jeg med på innebandy med Jan Petter og gjengen. Husker ikke om det var tirsdag eller onsdag kveld etter bandyen, men da jeg rusla oppover mot hybelleiligheta tikket det plutselig inn en sms fra Morten. Vi hadde jo hatt kontakt gjennom fjellforum kanskje en drøy måned nå. Meldinga hans var sånn ca følgende: «Lyst til å stå på toppen av Gjertvasstind lørdag morgen?» Han hadde nemlig sett at det var meldt et mulig værvindu da.

Desillusjoner og apati ble erstattet av forventning, rastløshet og hjertebank. Kunne elendige mai 2005 likevel ha en godbit på lager?

Over til saken!

Morten henta meg i Øvre Årdal litt utpå fredagen, og så bilte vi oppover Tindevegen og endte til slutt opp på Sognefjellsvegen litt nordøst for Sognefjellshytta. Ute var det hustrig og alt annet enn pent vær. De færreste toppene var synlige, og vinden sørget for aktive skysystemer. Vi var klar over at dette kunne bli en dundrende fiasko, men nå som vi først var her måtte vi bare ta sjansen og tru alt vi kunne på julenissen!

Skituren startet med rolig gange bortover flater og vann i retning Vetle Utladalen. Morten hadde allerede lagt inn litt somling med overlegg fordi værvinduet ikke hadde noen hast med å komme i gang ifølge prognosene. Men det var kjedelig nedover dalen, ingen sklitur som planlagt, det ble delvis brøytegange i nedoverbakke på sviktende snøunderlag.
Omsider var vi nede ved Gjertvasselvi. Her tok vi en matrast før vi satte igjen skia og det endelig bar oppover mot dette helt spesielle fjellet. Det bratnet fort til, og jeg husker en evig kaving hvor det var fort gjort å skli tilbake til forrige skritt. Kort og godt et helvete rett og slett! Et parti gikk jeg i mine egne tanker ved siden av Morten, han ba meg da om enten å overta brøytinga eller spare krefter til min tur kom ved å gå bak han. Som sagt så gjort.

Morten sleit med en lei forkjølelse og ba meg overta relativt kjapt. Og jeg var tydeligvis i mitt livs form nå, dette skyldtes nok en kombinasjon av alle treningsturene pluss dagens høye inntak av vørterøl. Jeg trasket i vei og kunne konstatere at det var en liten godværsåpning langt borte ved Kyrkja i nordøst. Etter en liten pause passerte vi et parti som var litt vel glasert og skummelt i skodda og all vinden, men Morten gikk foran og viste vei uten bekymringer. Snart var jeg i front som sportråkker igjen, og langt om lenge var vi på punkt 1924. Synet som møtte oss her var en motivasjonsvekker av de helt store (Morten skrev det vel omtrent sånn i sin rapport), vi var over skydekket og hadde Gjertvasstind like foran oss under en skyfri himmel, og ganske kjapt konstaterte vi at dette gjaldt jotuntoppene over 2000 sånn generelt.

Dette var som å helle bensin på bålet i form av mine allerede uante krefter! Vi tok vel en matbit og jeg kanskje nok en vørter, og dermed bar det «lukt til himmels». Sportråkkinga gikk så lett, jeg følte jeg hadde vinger, og humøret var bare helt topp (I ettertid går det «gjetord» om formen min akkurat denne dagen)! Litt spent var jeg på det bratte partiet nær toppen hvor snøryggen slutter og man må ut i en flanke (hvor det er langt ned) før siste bakken, men under de rådende forholda var dette ingenting å være redd for. Snøen var mer enn god nok sikring i seg sjøl.

Jeg økte tempoet fordi jeg var særdeles rastløs. Hva ventet der oppe over kanten? En loddrett snøkant på ca 1 meter måtte forseres med litt hjelp av armene, og vips så fikk jeg slengt den enorme østtoppen på Store Styggedalstind rett i fleisen med en jomfruelig rein, bratt og kritthvit snøflanke. For et syn! Jeg opplevde en magisk stund der jeg tråkket spor bortover ryggen ut mot selve toppen. De høyeste toppene i Hurrungane er noe helt for seg sjøl, og i så fantastisk vær og under de rådende vinterlige forhold satte de i gang stemninger i meg som ingen andre fjell kunne klare.

På Hurrunganes stortopper over 2300 moh er man veldig høyt over de nærmeste omgivelser, og jeg fikk vel dermed en slags Beerenbergfølelse drøyt 6 år på forskudd ved å lage mine egne spor i rein og urørt snø mens jeg etter hvert kunne gløtte ned mot skauen på Vettismorki en del kilometere unna og ca 16-1700 høydemeter lavere. Synd det er så skummelt med skavler, å gå helt ut på kanten her hadde vært prikken over i-en, men det var selvsagt helt uaktuelt. Prikken over i-en kom straks likevel da selve toppunktet ble nådd og jeg fikk mitt livs åpenbaring i form av det rene, kritthvite bre- og tindemylderet som avrundes med Austanbotnmassivet! Sammen med de to store naboene Store Styggedalstind og Storen var denne tindevrimmelen av mellom 150 og 300 meter lavere 2k-topper skikkelig mat for Slingsby (istedenfor Mons)! Denne utsikten vil alltid gi historiske assosiasjoner hos meg på grunn av de mange bildene av dette motivet i diverse gamle tindebestigningsberetninger. Og dette var mye flottere, ikke bare fordi virkeligheten faktisk er finere enn bilder, men dette var så jomfruelig hvitt, iskaldt og fargerikt og dermed perfekt fotogent til en hvilken som helst praktkalender. Under de rådende herlige forholda var og er dette min favorittutsikt fra en 2k-topp, og jeg må nok vente til jeg har vært på Store Styggedalstind på tilsvarende føre skal jeg finne noe bedre. Et herlig miniatyr-Himalayasjokk på toppen av iskalde Gjertvasstind litt før klokka halv fem lørdag morgen!

Bakover i retning sentrale Jotunheimen var det også et vakkert skue sjøl om det med unntak av skavlkanten på selve Gjertvasstind ikke kunne konkurrere med Hurrungtindemylderet. Soloppgangens intense fargeprakt gjorde det spektakulært nok. Morten kom også etter hvert ruslende og måtte si seg fornøyd, ja så fornøyd at han sa dette var den fineste turen han noensinne hadde opplevd! Han knipsa bilder i stor stil og «kommanderte» meg hit og dit, og i ettertid har et av bildene blitt en bokstavelig talt stor klassiker i selveste bibelen. (Jeg var lenge kry som en hane over å være personen på det bildet, og må vel innrømme at jeg fortsatt er det). Vi sto og frøys på toppen i omkring 20 minutter, og Morten sendte sms hjem til Julia også. Jeg hadde lyst til å sende melding til far, men orka ikke å ta av vottene.

Toppen var ikke noe blivende sted, så vi måtte komme oss nedover. Jeg sleit virkelig med å løsrive meg fra denne magien og snubla sikkert som jeg har for vane når jeg stadig må snu meg under gangen fordi jeg ikke vil gi slipp på utsikten. Framme ved det meterhøye opptaket sørget den sterke vinden for å piske opp snøen så ansiktet fikk skikkelig juling. Nedover gikk det greit å gå forlengs for min del, jeg var plutselig så akklimatisert for dette. Alt satt som støpt. På sommerføre hadde jeg vært skeptisk og frykta utglidning når som helst…

Det gikk radig nedover på det solide «blåswix»-føret, og på en eller annen plass rundt 1400-meterskota fikk vi lyst på en skikkelig pause med mat og drikke til utsikten siden det her nede var vindstille og sol. Uranostinden så imponerende ut herfra, virkelig diger der den reiste seg opp fra Urdadalen. Jeg var også veldig glad for at vi var like hele, jeg hadde ikke mindre breskrekk i 2005 enn nå, og hadde i flere år vært fullt klar over de to store tverrsprekkene på nedre halvdel av Gjertvasstinds topprygg. Nå var de redusert til en bekymring mindre i livet for min del.

Etter en lang og trivelig rast var tida inne for å fullføre turen. Jeg hadde ikke mye mat igjen da vi tok pause, og vel nede ved Gjertvasselvi var det klart for slit oppover Vetle Utladalen på sviktende næringsgrunnlag. Denne turen sett under ett er selveste fantomform-turen i min fjellkarriere, men nå var det slutt på kreftene og fortsatt 500 høydemeters stigning opp til Sognefjellet. En reinsdyrflokk sørget for å gi oss andre ting å tenke på ei lita stund, men ellers var det amøbegange og den velkjente sliteturen med stadig økende kraftløshet som gjaldt.

Denne vesle Utladalen var jammen endeløs! Jeg var så sliten at jeg ikke kunne fatte at jeg for noen timer siden hadde vært i mitt livs form. Hadde jeg bare hatt 2 vørterølflasker til! Nå var jeg snart kvalm. Det sto nok ikke bedre til med Morten, men jeg kan ikke huske noen sure kommentarer fra noen av oss, vi var vel for lykkelige på grunn av Gjertvasstinds åpenbaring til at elendigheta beit på oss.

Endelig var vi oppe på flatene. Vi kom etter hvert borti noen preparerte løyper, og innimellom kom skiløpere susende forbi. Omsider forsto jeg at det var skieliten som var her oppe for å trene. Sikkert flott område å trene på, men jeg var ikke misunnelig i det hele tatt, de skulle bare visst hva vi nettopp hadde opplevd, det burde gi meget god grunn til misunnelse motsatt vei! Etter relativt kort tid var vi framme ved bilen igjen og kjørte rett til Sognefjellshytta. Der ble det brus, sjokolade, klesskift og for Mortens del utdeling av Jotunheimen-kalenderen for 2006.

Morten måtte ganske kjapt komme seg hjem til Valdres, så vi tok farvel og «vi ses igjen!», og dermed var jeg alene på Sognefjellet og hadde all verdens tid før far skulle komme kjørende fra Drammen for å hente meg, meninga var jo at jeg skulle komme meg på bomvaktjobben i Geiranger om få dager, og jeg hadde verken lapp eller bil. Klokka var vel et sted mellom 9 og 10 på formiddagen nå, og jeg gikk inn på hytta og betalte for solid frokost eller lunsj eller hva det nå var. Fra vinduet kunne jeg se hvordan Hurrungveggen gradvis forsvant i skyer og drittvær, til slutt var Gjertvasstind helt borte den også. Snakk om merkelig følelse, en merkelig god følelse faktisk! Vi hadde lurt drittværet ved å ta natta og tidlig-morran i bruk og fikk dermed et fantastisk vær på toppen sjøl om både fredagen og lørdagen egentlig begge var av bedritent mai 2005-merke. Nå kunne været bare «drite så mye det ville» for å si det på Øyvindsk, ikke noe drittvær i hele verden kunne ta fra oss den magiske stunden på toppen av 2351!

Etterord

Jeg ble på Sognefjellshytta lenge nok til at jeg fikk tatt meg en dusj, men da jeg ble beskyldt for å ha rappa Jotunkalenderen (som Morten hadde gitt meg også) ble jeg blodig fornærma og dro avgårde. Det var mange timer igjen til far kom, og nå begynte endelig trøttheten å komme sigende også. Jeg gikk på ski langs veien til jeg fant en bar liten haug, og der la jeg meg til. Ikke spesielt komfortabelt, men tre kvarters søvn fikk jeg da tross alt. Ellers så er jeg jo vant til å holde ut kjedsomhet, så jeg lå der og kopa helt til regndråpene ble for plagsomme. Det endte med at jeg sklei ned til Krossbu. Der var det stengt, men jeg fikk prata litt med to karer som nettopp hadde vært på en eller annen tur. Så var det bare å eksistere på trammen der, kikke på mobilen, drømme meg tilbake til Gjertvasstind for en del timer siden pluss å la timene gå. Til slutt kom far kjørende og dermed bar det «hjem» til Sogndal, for det var først dagen etter at vi skulle videre mot Geiranger.

Gjertvasstind er fortsatt den eneste stortoppen jeg har vært på i Hurrungane. Forhåpentligvis er ikke det tilfelle i slutten av mai 2015 når 10-årsjubileet for denne turen finner sted. Gjertvasstind er uansett en mystisk og magisk tind, og jeg sammenligner nok de fleste utsikter mot denne og føler at Gjertvasstind sitter med fasiten på hva som er flottest i mine øyne når man utelukkende fokuserer på tindemylder. På toppen av det hele ble miserable mai glemt, det første jeg tenker på når jeg ser tilbake på mai 2005 er Gjertvasstind.

Og jeg er frekk og freidig nok til å si at jeg fortjente dette enda mer enn Morten (som med god grunn skrev at han sjelden hadde følt han fortjente det bedre), for han hadde tross alt truffet et fint værvindu på Josten 2 uker tidligere. Det hadde ikke jeg…

Takk Gjertvasstind for at du er den toppen du er!!!