Vestre Leirungstind (02.06.2007)

Jammen ble det en flott vårskitur i år også, på overtid!
Har ikke hatt anledning mens de flotte godværshelgene satte sitt preg på april, og det ante meg at mai skulle bli skadelidende akkurat som i 2005. Når jeg er pessimist får jeg som regel rett, og siden jeg har begynt å jobbe igjen kunne jeg ikke ty til de eventuelle godværsdagene i midtuka.
Var på tur i Sogn ei uke i forveien for å ta en nattbestigning av Stølsmaradalstind for å friske opp gamle minner fra studietida, men måtte snu på 1300 meters høyde på Gravdalsryggen pga tiltagende snø. Ble en fin tur på Tugga i Sogndalsdalen den søndagen, og jeg så for meg at Jotunheimen fikk vente til juli. Men kompisen på Ål fikk overtalt meg til et nytt forsøk, og på lørdag kjørte vi mot Valdresflya. Der ble det kolonnekjøring pga maraton, så vi kom ikke i gang før rundt 11.30.

Med blytunge sekker, kanskje opp mot 30 kg gikk det smått innover fra Vargbakkan og innover mot Leirungsdalen. Vi slo leir på en flott og bar avsats på ca 1600 meter med Leirungsbreen midt i mot på motsatt side av dalen. Slappet av en stund før vi gikk videre med lette sekker opp mot Austre Leirungstind. Der var det som alltid flott selv om himmelen stort sett var hvit. Man kunne iallefall se alt, og Store Knutsholstind var akkurat det blikkfanget jeg husket fra de to forrige gangene. Videre gikk vi bortom Skarvflyløyfttind, men droppa Skarvflytindane fordi klokka var over 8 på kvelden. Slet oss opp på Austre igjen og kom oss ned til teltet, for min egen del ved hjelp av alt annet enn imponerende skiferdigheter. Men det er nå oppoverturen som er prestisje for meg da...

Dagen etter var det uholdbart å bli værende i teltet særlig lenge pga den intense varmen. Alt lyset fikk oss til å forstå at det som helst skulle skje faktisk var i ferd med å skje. Synet av Leirungsbreen og Kalvehøgdamassivet badet i sol fra tinærmet skyfri himmel gjorde meg ekstatisk! Bare noen dumme gjenstridige skysystemer over Kvitskartind hang igjen, men de tok til fornuft og løste seg gradvis opp. På veien innover dalen så vi både hare og lemen, og sola steika så voldsomt at det gjorde vondt.Men formen var ok og snart var vi ved foten av godtoppen sjøl. Eggen oppover fra Svartdalsbandet er lenge en ganske artig sak, men det blir betraktelig mer alvor etterhvert. For en som er klønete kan tvilen gnage sterkt, særlig med sekk som prøver å dytte ved hjelp av berget i overkant. Trengte en håndsrekning fra kompisen på en plass hvor jeg ikke stolte helt på takene, men da jeg litt senere hørte han si "sjå her ja" med Skremmern-stemme skjønte jeg at bestigninga var i boks.

Det er noe helt magisk med de første sekundene på en topp i knallvær når man skal suge inn alle de fantastiske synsinntrykka. Etterpå blir man mest opptatt av å sole seg og slappe av med søplemat og drikke, for så å fokusere på bestemte deler av utsikten om gangen. Jeg følte uansett en enorm takknemlighet og lettelse over at det også i år ble en vellykka vårskitur i Jotunheimen. To klatrere vi traff på toppen var også enige i at det var finere nå enn det vil bli utover sommeren på grunn av all den dekorative snøen.

Er usikker på hvilken av Leirungstindene som har flottest utsikt, men utafor Hurrungane har jeg aldri hatt det flottere enn på de to. Får muligens litt dårlig samvittighet overfor Saksa og Bukkehø av den påstanden, men men... Surtningssui og Heillstuguryggen har jeg enda ikke vært på.

Resten av turen var på en måte en sørgelig affære. Måtte ta farvel med kompisen som hadde 2 ekstra fridager og dermed kunne unne seg to nye døgn på vår til de grader paradisiske leirplass i Leirungsdalen. Hører fortsatt for meg suset fra sval vind og klukkende bekker mens man trår på mose og svaberg og smiler om kapp med den steikende sola. Kompisen skulle ta både Leirungskampen og Skarvflytindane pluss Tjørnholstind viste det seg. Jeg derimot måtte ta den lange veien til bilen som jeg nådde rundt halv 12 om kvelden. Det hele var til å grine av. Da var det bare å kjøre på til Drammen og råne rundt etter en åpen bensinstasjon hvor det var mulig å få tak i haugevis av iskaffe. Like greit å vente med søvn til etter arbeidstid. Men på jobb skulle det for all del være avdelingsmøte så all min søvnmangel kunne avsløres overfor alle andre. Ble stadig fraværende og kvapp til av flimrende øyne mens hodet rista. Uansett kunne jeg ikke angre, for Vestre Leirungstind reddet sommeren på det turmessige plan for meg. For en fantastisk herlig topp!!

Men jeg må bli flinkere i bruken av kameraet...

Flere bilder her: http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=8818&highlight=