Lang dagstur til Storskrymten (01.10.2011)

Startsted	Skamsdalsætrin (970moh)
Turtype	Fjelltur
Turlengde	11t 24min
Distanse	41,0km
Høydemeter	1639m
GPS

Bestigninger	Salhøa (1853moh)	01.10.2011
Bestigninger	Storskrymten (1985moh)	01.10.2011

Nydelig høstvær i Skamsdalen.

Lesjøbua med skrymtene og Drugshøe bak.

Det bød seg en mulighet for langtur med Sondre siden han kun hadde planer om dagstur denne helga av hensyn til søsterens 18-årsdag. Jeg på min side hadde sjauejobb på hytta å se fram til på søndagen, men har i år vært av den opportunistiske typen som griper sjansen til å henge seg på andres planer. En stortopp som ikke krevde annet enn slit og utholdenhet var dermed innen rekkevidde for oss begge hvis vi var effektive. Så her var det bare å henge i!

Det ble vel litt over midnatt før vi var framme ved Skamsdalsætrin. Frigg var også med, og det var en utfordring å rote fram skift fra sekken og romstere med matposer siden diverse godsaker vekket biskens interesse. Men etter hvert kunne vi alle falle til ro og fikk oss ei god natts søvn i bilen.

Lørdagen opprant med nydelig høstvær. Det tok oss ikke lang tid å være i godt driv innover Skamsdalen. Med sol som skinte fra tilnærmet skyfri himmel var det en estetisk opplevelse å gå stien opp til Lesjøen. Frigg boltret seg over myrer og gjennom kratt, og praten gikk lett som vanlig. Vi glemte å følge med på stien, og måtte etterhvert krysse elva på et verre sted enn nødvendig. Men det løste seg greit. Etterhvert dukka store fjell fram i nær horisont, men det var nok snarere Drugshøe enn Svånåtindmassivet som lå der til høyre i første omgang. Mistanken ble styrka da Storskrymten og Litlskrymten dukka opp i det relativt fjerne. Sistnevnte ser ut som en villere utgave av Suletind spør du meg.

Storskrymten sett fra sør. Sør-Trøndelags tak!

Drugshøe er en flott 1900-meter jeg gjerne besøker, det ble faktisk en del prat om den. Etterhvert kom 2000-metringene til syne, og jammen er topper på 2000 og 2200 pluss ekstremt mye høyere enn 18-1900-metringer! Skulle tru de var 5-600 meter høyere faktisk. Østre Langvasstind var selve juvelen med sin spisse form, mens Snøhetta med sine kolossale dimensjoner virka som en slags uferdig Styggedalsrygg. Storstygge-Svånåtinden lokket så det holdt, jeg blir faktisk sjuk av å tenke på den!

Det var mye å tenke på og mye flott å hvile øya på, og terrenget var stort sett lettgått. Endelig var jeg på Dovrefjell, Skrymtheimen er utvilsomt en del av vårt trauste “nasjonalområde”. Her har jeg mine store planer, og håper virkelig at det ikke går lange tida før det vanker en legendarisk 2k-tur på meg i dette området! Innimellom tenkte jeg nok litt for mye på 2k-prosjekter, for plutselig stupte jeg utrolig klønete i steinura. Faen så vondt! Stein er jaggu harde saker… Jeg kunne berolige Sondre med at det bare var vanlig smerte i et forslått kne pluss oppskrapet håndflate. Gidder ikke å mase mer med at jeg har dårlig motorikk (hvis vi ser bort fra nedstigning i steinur da), den er nok ikke så dårlig som jeg skal ha det til, alle kan stupe i steinura når konsentrasjonen ikke er på topp.

Siste kneika opp mot Storskrymten

Nesten på toppen... Langt bak ses Lesjøen, og en drøy time lenger bak er bilen!

Vi fikk etter hvert øye på folk som hadde leir ved et idyllisk vann, men strenet forbi på ærbødig avstand. Det bratnet etterhvert til for alvor nå, og snart var det velkjente 5. giret i gang. Ei stund gikk vi side om side, men som vanlig dro Sondre omsider ifra. Helt i orden det! Jeg ga det jeg hadde og gledet meg til å slappe av ved toppvarden samtidig som jeg lot meg imponere over hans form. Det så jo så enkelt ut for han oppover der. Utrolig nok hadde han bare venta snaue 2 minutter da jeg kom til topps. Vi hadde brukt ca 4 timer og 40 minutter fra bilen.

Her var det vid utsikt! For første gang i livet så jeg nå Trollheimen med egne øyne. Spesielt Skarfjellet utpekte seg. Dovres stortopper var blikkfang nummer én med de dimensjonene de oppviste. Dessverre hadde en kjedelig gråværsfront kommet fra nordvest før vi nådde toppen. Dette var meldt, men like kjedelig er det hver gang. Uansett så snakker jeg sant når jeg hevder at dette kanskje er min beste gråværstur. Og mange ”ukritiske” røster ville fortsatt kalt dette for knallvær. Det var iallfall en god del sol og blå himmel i sør og øst.

Ved Storskrymtens toppvarde, skyene fra vest innhenta oss.

Etter litt mat og drikke ved toppvarden måtte vi avlegge øststupet et besøk, og det var det jammen verdt, for her stuper det nok ca 400 meter ned. Sondre så til sin begeistring at fjellet så fast og fint ut, kanskje ligger det ei klatreutfordring og venter om en stund. Det holdt til en større rovfugl nedi stupet, sannsynligvis en kongeørn. Ravnens tilstedeværelse var jo obligatorisk, de flyr alltid der nede og lurer på om noen av oss skal være uheldige og ende opp som mat for dem. Frigg var iallfall engstelig og turte ikke å komme helt bort til oss, i stedet underholdt hun oss med sine komiske lyder.

Salhøa neste...

Bestevenner, på toppen av Salhøa :-)

Sørryggen på Salhøa var gunstig å følge ned igjen.

Det var på tide å vende nesa nedover igjen, men ikke uten en aldri så liten omvei. Sondre ville få med seg en 1800-metring, og jeg var ikke vond å be. Dermed bar det ned i verre steinur enn normalruta, ja jeg fantaserte nesten litt om ura oppunder Trolltinden, men heldigvis inntraff ingen uhell. Snart var vi i gang med stigninga opp til Salhøa. Vi fant oss noen bratte sva hvor spesielt Sondre fikk boltret seg, jeg valgte en mindre direkte variant, men mange kunne sikkert få litt småhøydeskrekk her også. På toppen av 1853 (altså én meter høyere enn selveste Vengetind!) fant Sondre ut at kameraet ikke var med lenger. Vi hadde jo hatt ei lita foto- og matpause rett før svaene, og Sondres GPS viste sånn ca hvor den hadde vært, så han småjogga nedover ved relativt godt mot for å prøve å finne kameraet. Jeg koste meg med å se på utsikten, nå så jeg Grøvudalen for første gang også. Frigg måtte trøstes så lenge Sondre var borte, men han kom selvsagt forholdsvis fort tilbake, og heldigvis fant han kameraet også.

Reinsstamme ved Leirsjøtelet.

Nedover fra denne toppen gikk det stort sett veldig greit. I perioder minnet den litt om ryggen rett før riksgrensa når man er på vei mot Stekenjokktraktene fra Jetnamsklumpen. Skyene som hadde hengt tunge og dystre over oss begynte nå å gi fra seg litt regn. Godt de klarte å vente helt til nå iallfall!

Vi fikk besøk av regnet på returen og mørket senket seg fort som fy.

Snart var vi nede i ”lavlandet” igjen, og atter var terrenget lettgått. Men det var langt å gå, så skumringen begynte så smått å innhente oss. I det fjerne så vi en stor flokk med villrein. Artig det, her i området finnes jo ekte villrein, i motsetning til reinsdyrstammen på Hardangervidda.

Denne gangen fant vi rette vei over elva, og var snart tilbake ved Lesjøen. Nå mørknet det for alvor, og vi gikk i godt driv nedover. Noe sa oss at det var lurt å være føre var og ta på hodelyktene før vi rakk å tryne og slå oss. Frigg forsvant i perioder, men ved en anledning begynte plutselig lyngen rett ved sida av meg å leve, og det var selvsagt bisken det ja. Spreke bikkja gadd ikke å vente til vi nådde gjerdet ved brua ved parkeringsplassen og kunne åpne for henne, hun hoppet likegodt over på egenhånd. Da vi kom til gjerdet så vi det lyste i to bikkjeøyne rett ved bilen.

Da var det bare å takke for en fin tur som kom på ca 41 km, det vil si for Sondre siden han fikk en ekstratur omkring Salhøa. Men jeg gikk nok mine 4 mil jeg også. Nå gjensto turens mest risikable del, nattkjøringa gjennom Gudbrandsdalen. Men det gikk bra det også.

Takk for flott tur!