En grusom hatbestigning av Volcan Copiapo (25.01.2013)

Ja denne turen var rett og slett grusom!

Det var vel ikke jeg som var mest motivert heller, det var på mange måter en lettelse å slippe unna Ojos del Salado. Men det ble selvsagt vel mye latmannsliv ved kysten, og siden jeg (og vi alle) lengta hjem til et skikkelig fjelliv igjen så ville en bestigning av Volcan Copiapó føles som et skritt i riktig retning. Det hadde likevel vært deilig å slippe, for jeg hadde mine bange anelser som vanlig, og det med rette...

Vi klarte å kjøre opp til snaut 4600 moh. Herfra bar det i rolig gange oppover og innover en av de små dalravinene opp mot flankene på denne relativt store vulkanen. Til tross for endel dager ved havnivå kjente jeg at denne høyden var plankekjøring. Kun pusten som var tung, men det hadde vi blitt vant til over tid. Sondre og Øyvind veksla på å gå først, og vi preika og var i brukbart humør.

Gradvis ble det brattere, så bratt at det var snakk om klyving. Jeg heiv meg på og holdt følge en stund. Men da vi kom over 5300 begynte radarparet å sige fra meg. Og på 5500 kom kvalmen og tiltagende hodepine. Nå var jeg usikker på om jeg ville klare det, for mange døgn ved havnivå blir tydeligvis straffet oppi denne høyda. Sondre var selvsagt positiv til at jeg ville greie det, og jeg bestemte meg for å prøve hvalrossmetoden fra indre Horconesdalen videre.

Flere ganger trudde jeg gutta var ute av syne for godt, men de tok sine pauser de også. Jeg kom fram i det de snart var klare til ny dyst. Øyvind sa det bare var å bite tenna sammen, men når jeg har hodepine og kvalme mister jeg alt av tæl bortsett fra viljen til å slepe meg videre. Jeg kunne jo når som helst avbryte turen og gå ned flanken, men jeg ville føle det samme som kompisene i teltet på kvelden. De på sin side var plagsomt motiverende mot meg, og jeg måtte vel også kunne fiske fram litt umulig Aconcaguatæl på nytt.

Å se oppover den bratte steinura som smalnet til mot østtoppen med bankende panne og generell uvelhet i kroppen var ikke en spesielt god opplevelse. Toppen så ut som et monster som bare ville meg vondt, og det var nok også sannheten trur jeg. Jeg trykte i meg en av de "forhatte" Maxim-proteinbarene vi hadde overtatt fra våre nye kompiser fra Aconcaguaturen og måtte kjempe hardt for å unngå å spy alt opp igjen. Noe sa meg at det var viktig å tviholde på næringa...

Østtoppen var fin nok den, men kunne selvsagt ikke nytes. Jeg trur Alpehøyder er grensa for hvor jeg klarer å nyte natur. Men her var det iallfall bråstopp, så vi måtte komme oss ned et litt småutsatt parti. Det gikk jo greit nok med tida til hjelp, men vel nede ventet en fæl og løs og uendelig lang bakke på oss. Det var sikkert ikke så ille som på vei oppover mot Canaleta, men man har det alltid verst her og nå, og Aconcagua lå allerede 15 dager tilbake i tid og var nesten glemt for en stakket stund.

Dette var et hat fra ende til annen. Sondre og Øyvind seg i fra, men jeg tok de igjen de første gangene de hadde pauser. Jeg klagde min nød over all elendigheten jeg gjennomgikk, og måtte bare få ut et lenge innestengt utbrudd om Mayhassens psyke. Husker ikke hva jeg sa, men det må ha vært et eller annet om at gutten elsker å ha det jævlig og alltid skal se positivt på ting uansett!

Litt lenger oppe presterte Øyvind å ta noen joggebevegelser med det resultat at han nesten fikk hjertet ut gjennom kjeften. Velkommen etter, sånn hadde jeg det på Bonete!

Jeg sleit med motivasjonen! Dette var ikke Aconcagua, det var ikke en gang Ojos del Salado! Jeg trengte ikke denne toppen, den er jo ikke kjent i det hele tatt. Og her oppe kan sånn tankegang i høyeste grad rettferdiggjøres, for jeg nyter jo ikke naturen et sekund når jeg befinner meg over 5500 moh. Bestigninger her er bare for skryteboka! Og dette slitet ble jeg jo ferdig med 10. januar! Det føltes så unødvendig å gjennomgå det på nytt i enda mindre akklimatisert tilstand.

Ojos hadde jeg ikke greid nå, den saken var klar! Men toppryggen kom jo nærmere da. Problemet var bare det at underlaget både ble brattere og løsere. Jeg måtte sette meg ned haugevis av ganger. Etterhvert bare spant jeg uten framdrift. Fikk omsider til 20 nye skritt, men det kostet enormt. Og så var det klart for en ny spinneseanse. Da klikka det fullstendig for meg! Faen i forp.... rasshølhelvete!!! trur jeg at jeg skreik alt jeg maktet mens jeg i drittsinne reiv opp noe steiner og kasta de avgårde. Jeg bare måtte få det ut, men ble selvsagt høydestraffet av anstrengelsen raseriutbruddet førte med seg. Sondre la merke til det, og filmregissør Mayhassen hadde selvsagt kameraet klart og fikk med seg hele greia. :) Gleder meg til filmen jeg...:)

Endelig toppryggen! Men ting tok tid. Øyvind ropte og heiet på meg oppe fra toppvarden, men jeg kunne ikke lystre, for det var ikke kroppen i stand til. Hvis han sa at "Nå tar du siste biten uten stopp" så visste jeg at jeg ville trenge mellom 5 og 10 pauser. Jeg brukte visst 5 minutter på de siste 6 høydemetrene! Sjangla meg fram til toppunktet og ble liggende utmatta og okkupere hele plassen.

Nå var det faktisk klart for lagbilde av oss tre! Men rett før Øyvind skulle trykke på avtrekkeren og løpe i posisjon ropte Sondre "vent, jeg må spy!", og sekunder etter var han i gang med eviglang harving av hele systemet fra magesekk til munn. Ja livet på verdens 6000-metere er jammen herlig dere! Omsider fikk vi tatt bildet, og det faktum at vi var samla på toppen alle tre er en av flere kalde fakta som i ettertid kan brukes som bevis for at Aconcagua var verre. Men revet med av øyeblikkets slit presterte jeg å hevde det motsatte.

Vi kikka på utsikten noen sekunder, men det var bare å pelle seg ned!

Øyvind raste effektivt nedover, og Sondre dro raskt fra meg. Jeg tok det med ro, for det var uansett ikke mulig å gå feil. Etterhvert mørknet det, men heldigvis var det fullmåne, og isolert sett ble dette en meget stemningsfull og estetisk opplevelse. Tres Cruces med masse snø på var et vakkert syn under stjernehimmelen og jeg tenkte på melodier jeg liker og på de der hjemme som trudde jeg var ferdig med alle høydeanstrengelser i Sør-Amerika for denne gang.

Ved en anledning så jeg lykta til Øyvind nede fra der hvor bilen og teltet skulle befinne seg, heldiggris som alt var framme! Jeg hadde langt igjen, og måtte bare ta det i etapper. Sittende alene i en tøff skråning under den mektige Atacamas stjernehimmel ga meg mange uforklarlige følelser, men det var faktisk mulig å nyte turen nå.

Endelig nede i søkket som bar utover mot bilen! Men jeg huska feil med tanke på distanse. Skulle ikke bilen være her snart da? Var jeg kommet ned i feil søkk? Faen, jeg orker ikke en ny stigning for å gå over i neste søkk, da legger jeg meg heller i fosterstilling på en flat stein! Det der må da være bilen! Nei da, bare en ny stor stein. Angst! Dette gjentok seg et par-tre ganger, men omsider fikk jeg den gode Lunnåsfølelsen fra romjula 2005, den gangen store steiner forvandlet seg til hytte og vedskjul. Der var bilen og telta, nå var det ingen tvil. Øyvind spurte om alt var ok, og det var det jo. Stuptrøtt stupte jeg i posen og ble liggende og vri meg og fantasere om denne fæle hatturen, for det var nettopp det den hadde vært! En fæl tur kun for å få masse nye pf-metre og en god følelse etterpå.

Øyvind måtte selvsagt kalle turen for det stikk motsatte av det jeg kalte den, men det er jo typisk han. At jeg aldri glemmer Volcan Copiapó eller Cerro Azufre som den også heter, ja det er sikkert og visst!