Sekketreningstur til Heimdalshøe (08.08.2014)  

Denne helga skulle jeg gå Besseggen med Arne, faren til Irene, han skulle feire 62-årsdagen sin med denne turen 5 dager på forskudd. Det ble til at vi møttes på Gjendesheim på lørdagen i god tid før båten skulle gå, men jeg kjørte opp tidlig på fredagen så jeg kunne rekke en ny topp først. Jeg har jo hvis vi ser bort fra Leppkampen og Ongsjøfjellet for lysår siden ikke vært på tur øst for Valdresflyvegen, og Heimdalshøe er både stortopp og kommunetopp, så den ville jeg gjerne på.

Siden formen stadig har blitt bedre siden allergien sa takk for seg i løpet av siste uka i juli hadde jeg lyst til å teste meg litt med så tung sekk som mulig. Ikke det at den var veldig tung, men alt jeg hadde med i bilen skulle til topps og tilbake, og det var sikkert drøyt 20 kilo jeg måtte drasse på.

Hadde det ikke vært for at jeg hadde lovet Arne og gjengen å bli med hadde jeg garantert dratt på hytta denne helga. Været var jo meldt helt katastrofalt. Da jeg startet fra Vargbakkan var det temmelig blanda drops, men sola var til stede her og der. Jeg rusla i vei og lurte sikkert flere til å tru at jeg skulle ligge ute langt innpå der.

Uten kart og GPS rota jeg det til og endte for langt opp mot Nordre Brurskardknappen og måtte dermed ned en del høydemetre. Men det gjorde ikke stort. Været var av og på, og katastrofen lå foreløpig langt unna, så jeg koste meg med følelsen av å være hjemme igjen i fjellsammenheng. Riktig idyllisk var det oppover skråningen fra Brurskardstjønne.

Jeg tok det rolig men radig oppover, og sto på toppen etter ca 1 time og 50 minutter. Fornøyd med det på grunn av sekk og småtull omkring Brurskardknappen. Koste meg med Jotunpanoramaet som er en viktig grunn til å velge seg ut akkurat denne toppen! Deler av Gjende ser man også. Men Glittertinden var som vanlig et trist skue. Var nesten ikke mulig å se noe snø på den jo! Sånn går det når vintrene skal være så nedbørfattige og somrene så varme. Jeg vil jo helst at vintrene skal gi mer nedbør jeg da, for knallsomre er definitivt ikke å forakte.

Kunne drevet med litt toppnerding her, men nå syntes jeg skyene virket såpass truende i flere retninger at jeg fikk hastverk med å komme meg ned igjen. Så tydelige bygeskyer omkring Beitostølen, og himmelen over Leirungsdalen så ikke ut! I nordøst så det ut til at en større katastrofe var i startfasen, så jeg gikk så radig jeg kunne uten å sette meg sjøl i altfor stor tryningsfare.

Nesten nede ved Brurskardstjønne begynte det å smelle oppi nord-nordøst. Har aldri skjønt Tor med hammeren-pratet, det høres mye mer ut som rullende kampesteiner og eksplosjoner. Fikk det enda mer travelt nå, men i det jeg kunne se riksvei 51 skjønte jeg at faren var over, det var Vågåmoområdet og Refjella som fikk gjennomgå hele tida, og vinden kom merkelig nok ikke fra den retninga. Så da kom jeg meg uskadd til bilen, slappet av til musikk mens jeg spiste noen fyfy-greier (altfor glad i lefse for tida) og rusla etter en halvtimes tid litt opp i skråninga jeg hadde startet turen med noen timer tidligere. Fant en teltplass fort og gæli, men helt ok, la meg til rette og sovna greit. Våkna midt på natta til et skybrudd og tenkte at Besseggen kom til å bli et helvete, men da jeg våkna igjen til en ny morgen så det helt greit ut, nesten lovende…