Rauddalseggje og Skarddalseggje - et godt alternativ (19.08.2016)  

Planen denne helga var Skagastølstraversen. En tur jeg og Roger lenge har sett fram til - i tørt vær og føre. Under tacobuffet'en i Lom ble yr.no sjekket nok en gang. Og planen ble endret. Hvilke fjell kunne vi tenke oss å gå på ved fuktig føre og tåke? Ikke Skagastøls ihvertfall. Det måtte bli Rauddalseggje og Skardalseggje.

Dermed ble det å gå inn mot Olavsbu så langt vi rakk før mørket tok oss. Vi kom til Semeldalsmunnen og en god teltplass. Tidlig start dagen etter for å gå Rauddalseggje. Kanskje vi kunne gå Skarddalseggje på samme tur hvis vi hadde god nok tid? Allerede oppe på Rauddalsbandet ble vi tatt igjen av en fyr som viste seg hadde samme ærend. Jørn fra Ørlandet hadde gått fra Leirvassbu tidligere denne morgenen. Trivelig med turfølge som også var en ivrig samler. Snart ferdig med sin liste, tror det var 9-10 topper igjen.

Vi gikk over 1812 toppen og ned til Skarddalsvatnet. Fulgte vannkanten før vi dreide opp steinrøysa rett mot Midtre Rauddalseggje. Bratt siste stykket og vi tok ut litt til høyre før vi dreide opp vestryggen til topps. Morsom klyving her.

Morsom klyving videre mot Store Rauddalseggje også. Spesielt det siste stykket på selve egga ut mot høyeste punkt. Etter mye tåke rundt toppene sprakk det nå opp litt og vi fikk noen fine glimt ned i Rauddalen og mot Olavsbu. Mektige forhold oppe i høyden!

Vi gikk tilbake til skaret mellom Midtre og Store før nedstigning av bortimot alle høydemetre på snøbakke. Fantastisk. Dermed sparte vi tid, krefter og fylte på med en god dose offensivitet for å fortsette turen til Skarddalseggje. Jørn som kun skulle gå Rauddalseggje ble med videre også. Blir en lang tur på han på bare én dag! Jørn viste seg å være en usedvanlig god match som turfølge. Praten og turen går lett i slikt et bra lag.

Vi gikk rundt vatnet og krysset elva uten store vanskeligheter. Ganske greit å finne veg opp ryggen, dog noe vegvalg underveis for å finne letteste veg opp. Litt kronglete noen steder. Brukte nok litt ekstra tid her, samt at dagens høydemeter begynte å kjennes i lårene. Fin topp også dette her og nå hadde vi litt mer sikt, selv om tåka kom og gikk.

Jeg hadde lyst å prøve meg på ryggen videre mot Skarddalstinden. Fristende ut å ta med seg i samme slengen. Så ut som omgåelsene på klatrepunktet var gangbart også. Men det var bare meg som hadde lyst til det. Det var allerede seint og Jørn hadde lang veg tilbake til Leirvassbu - og kjøretur tilbake til Ørlandet. Det ble nedstigning nordryggen.

Og herved ble tidenes værste fjellside kåret! Kronglete, løst, glatte sva, glatt svartmose, våt mose i bratt terreng. Brukte fryktelig lang tid ned her. Fant veien noenlunde greit, men vedvarende uryddig. Et 100 meter langt snøfelt øverst og nederst hjalp ikke mye på totalopplevelsen. Kan ikke huske tilsvarende fæl nedstigning.

Det ble en lang tur, og tilbaketuren til teltet langs Langvatnet føltes svært drug. Kjente det på kroppen all mann nå. Ønsket Jørn god tur videre til Leirvassbu og hjem igjen. Endelig kunne en etterlengtet frysetørket middag inntas og en hvil i teltet fortjenes. Før vi sovnet ble den løse planen dagen etter om Mjølkedalstinden forkastet. Vi fikk for lite tid søndag til å rekke denne.

Men Skarddalstinden skulle jeg nok rekke. Jeg manglet denne, ikke Roger. Så mens Roger kunne nyte ekstra sovetid i teltet ble det en rask bestigning av denne før frokost på meg. Frokosten kunne vi for en gangs skyld nye i fint vær og med god tid før retur til Leirvassbu.

Valget å droppe Hurrungane pga været viste seg å ha vært et bra trekk. Midt-Jotunheimen ble et godt alternativ når været ble som det ble. Vi hadde hatt en god andel fuktige forhold og mye tåke og tungt vær her. Det hadde slettes ikke vært stort bedre lenger vest, heller værre. Skagastølsryggen står der til litt til den!