Brekurs i Jostedalen med HiSF (15.09.2014)

Denne uka stod grunnkurs bre på planen til B2 Friluftsliv ved HiSF. Dette var første steg i grunnkurset i og med at det er for sent på året til å trene på ferdsel og redning på snødekt bre. Basecamp ble på hyttene på Jostedal Camping på Gjerde og mandag-fredag ble det turer opp på breen.

Mandag foregikk undervisningen på Nigardsbreen og her var fokus på grunnleggende opplæring om utstyr, innbinding i taulag, stegjernsteknikk, trinnhogging og forståelse om prinsippet med vandremetoden på bre. Nigardsbreen har trukket seg drastisk tilbake de siste årene, spesielt siden 2003 hvor man kan se tydelige morenerester 300 meter unna brefronten. I og med at helningen er såpass liten fra akkumulasjonsområdet oppe på Jostedalsbreplatået blir dermed reaksjonstiden for tilbaketrekning lenger enn i brattere brefall slik som Briksdalsbreen, som har hatt en meget rask tilbaktrekning etter årtusenskiftet. Vi lærte også om alpine farer og hvordan breen har påvirket landskapet. Hvordan den har skuret, slitet og plukket ned terrenget. Typiske formasjoner man kan finne etter breens herjinger er typiske U-formete daler, morener, skuringsstriper, parabelriss, sigdbrudd og rundsva med en markant hammer på den ene siden (tyder på at breen har ”plukket”). Både på dagtid og under forelesninger på kveldstid kom vi innom mange ulike temaer knyttet til brelære og brehistorie.

Tirsdag var vi også på Nigardsbreen. Dagens temaer var å gå i taulag i mer komplekst terreng, forståelse av hvordan man bruker kjøttvekten i taulaget på en hensiktsmessig måte, plassering av mellomforankringer i krevende lende. I tillegg til å få gått et stykke oppover på breen fikk vi avslutningsvis en demo på kameratredning av instruktørene Vegard, Linda, Marit og Jostein. En litt annen metode enn den som står i Breboka. Her blir taulaget stående i samme rekkefølge og på samme plass som før personen falt nedi en sprekk. Det krever dermed at en eller helst to har med et 20-30 meter langt redningstau løst med seg i sekken. Dette kastes bort til den personen som skal utføre redningen, og har man langt nok tau kan hele taulaget hjelpe til å trekke opp ved 1:2-taljeprinsippet mens den som blir reddet strammer inn på klemknute. Dette fordrer dermed at den som må bli reddet er ved sine fulle fem.

Etter dagens økt på breen følte jeg at jeg ikke kunne sløse bort den fine dagen på en mørk campingplass i dalbunnen mens sola skinte oppe på fjellet. Jeg bestemte meg for å kjøre opp til demningen ved Styggevatnet. Opp hit var det fin asfalt hele veien og stilig å se innover vannet med Austdalsbreens kalvende brefront i den andre enden. Herfra sprang jeg oppover den gamle t-stien og innover det kuperte Breheimterrenget helt bort til den høyeste toppen på Sprongdalseggi. Nydelig utsikt og deilig å komme seg opp i høyden og få sol og litt skikkelig utsikt, noe man ikke akkurat får nede i en skyggefull utløpsbre. Brukte rundt 45 minutter opp og noe av de samme tilbake igjen. En virkelig fin avslutning på dagen!

Onsdag besøkte vi en ny bre, nemlig Tuftebreen. Fra parkeringsplassen inne i Krundalen fulgte vi en fin sti opp 1750-morenen til vi var fremme ved Tuftebresteinen. Mye gode blåbær oppover her. Herfra gikk det en noe utydelig sti bort til brefronten. Vi tok en vurdering om at den beste inngangsmåten ville være på høyre side sett forfra med tanke på alpine farer og bratthet. Store deler av dagen gikk med til å trene på kameratredning, eller kamerathjelp som Jostein liker å kalle det (redning høres så voldsomt ut). Ellers ble det også tid til litt breleik, titte nedi dype vannhull og følge de vakre elvene på selve breen. Jeg tittet også opp på de steile veggene rundt breen og lurte på om det var muligheter for å kunne klatre noen nye linjer... Deretter bar det ned på Joker’n for å kjøpe inn litt ingredienser til middag.

Torsdag dro vi lenger inn i dalen for å teste ut Fåbergstølsbreen. En noe lenger innmarsj enn de andre breene, men det var det verdt. Dagens tema var i grunn bare å få til en langtur på bre i variert terreng. Innsteget til breen byr på noen utfordringer i og med at det er ganske bratt. ”Er du kar gå i skar, er du frekk gå i sprekk”, sier folk. Altså er det lurt at taulaget følger konkave formasjoner for å redusere risikoen for fall eller glidelåseffekt. Først – redusere risiko, nummer to – akseptere risiko. Vi fant en grei rute opp på breen, men likevel møtte vi på et par plasser der vi følte det fornuftig å sette en skrue eller to. Problemet var at vi burde vært mye mer bevisst på hvor nedgangen til denne inngangen var når vi kom opp på breen, for det var ikke akkurat lett å kjenne seg igjen på returen…

Vi vandret et stykke oppover breen. Lite sprekker i nedre del, men lenger oppe dukket det flere opp. Man blir flink til å lese breen og hvor sprekker dannes etter et slikt kurs. De forskjellige sprekkene vi har heter smeltekløft (mellom fjellet og der breen fester seg), bregleppe (noen meter nedenfor smeltekløfta), tverrsprekker (knekker i terrenget og der breen skyter fart), lengdesprekker (der breen utvider sin tverrprofil), oppstuving (breens innersving) og randsprekker (i breens konvekse ytterkanter). Man kan tenke seg at breen er en stor seigtflytende masse som er i bevegelse, og ut i fra hvordan breen beveger seg i forhold til tyngdekraften og terrenget blir sprekkene dannet. Etter en lunsjpause dreide vi mer mot venstre. Her fantes det et stort konkavt område med lite sprekker der det også rant en del smeltebekker. Litt ovenfor dette dreide vi enda mer til venstre og fant en fin vei gjennom et komplekst sprekkparti slik at vi kom oss opp på breens øvre del. Vi så på klokka at vi ville rekke en tur helt opp på platået på Storefonnbreen sørvest for Fåbergstølsbreen i over 1500 meters høyde. Alle var gira og vi gønnet på hele veien til topps. I siste del kom vi til og med innpå snødekt bre med noen virkelige dype ”glufser”. Opplevde til og med et lite gjennomtråkk på returen. Nydelig utsikt fra toppen innover Jostedalsbreen og i alle andre retninger. For en uke!

På returen fikk vi litt hastverk i og med at vi var den eneste gruppen som hadde gått helt til toppen, så vi måtte forte oss for å ta igjen de andre. Hadde jo avtalt felles middag kl. 18.00. Helt på slutten ble det litt uenigheter om veivalget, så det endte opp med at Vegard tok over styringa og hogget trinn ned der vi kom opp. Jammen ikke lett å kjenne seg igjen… Returen gikk ellers greit og vi rakk middag som bestod av en enorm pizzabuffet på Jostedal Hotell.

Fredag var siste dag på kurset og litt fritt fram for hva den enkelte ønsket å gjøre eller å øve på. Jeg ble med en gruppe som rett og slett ville leike seg i litt komplekst terreng på Nigardsbreen. Ble trening i å sette isskruer/mellomforankringer, krøkking gjennom smale kløfter i tillegg til isklatring med både en og to isøkser. Ble en artig dag sett bort i fra en av elevene som ble hengende fast i en sprekk på et punkt der det fossrant isvann. Etter å ha fått vedkommende opp ble det raskt utført gjenoppvarming med toddy, tørre klær og kroppskontakt. Gikk heldigvis helt fint med kun en mindre grad av nedkjøling. Vel tilbake på parkeringsplassen tok vi en felles oppsummering av uka før jeg satte meg i bilen med nesa rettet mot Peakbooktreff på Leirvassbu.

Takk for en flott uke på brekurs!