Dovrefjell 2K-maraton (23.08.2016)  

Forord

Sommeren 2016 har personlig for det meste gått til jobbing i fjellet. Mange tenker nok at det er vel ingenting å klage over, og for all del, jeg har hatt det helt fantastisk på mitt utendørs kontor! Likevel var det godt å feire avslutningen på jobbsesongen med en privat fjelltur, alene og i eget tempo. Mange har spurt meg om ”hva er neste prosjekt?”, og naturligvis ville det være å bestige alle 2000-metringene på Dovrefjell under 24 timer. Med den turen i boks ville jeg kunne ferdigstille prosjektet om å bestige alle 2K-topper i samtlige fjellområder:

Rondane i 2010 (11t 42min), Hurrungane i 2014 (19t 3min) og Breheimen i 2016 (21t 11min). På Dovrefjell er det 12 topper over 2000 moh med prif > 30 meter, og runden jeg hadde planlagt ville være på 35 km og 3375 høydemeter. På selve turen er det mye ulendt terreng, løs steinur i tillegg til enkelte klatrepartier som krever tausikring.

På forhånd hadde jeg hatt en hviledag etter en lenger periode med føringsturer og klatrekurs i Jotunheimen, så jeg var ganske stinn i beina og hadde ikke fått løpt så mye som jeg kanskje burde ha gjort før en slik tur. Uansett, det viktigste er jo tross alt å delta og få en flott opplevelse i et område som jeg ikke hadde besøkt på seks år. Litt spent var jeg derfor i forhold til hvor godt jeg husket rutevalgene og terrenget.

Ankom Hjerkinnhus kvelden i forvegen og fikk meg en god natts søvn i bilen. Neste morgen var det strålende vær, men dog fortsatt en liten skyhatt over Snøhettamassivet. Jeg krysset fingrene for at den ville forsvinne om kort tid. Tok shuttle bussen inn til Snøheim kl. 08.30, og på veien inn fikk vi til og med se moskus. Stilig!

Nå var det bare å visualisere turen og psyke seg opp til det som ventet. Litt over klokken ni startet jeg fra Snøheim. Første topp på programmet var Snøhettatraversen med stortoppen først. Jogget jevnt inn til Gamle Reinheim, og videre opp ura ble det hurtig og jevn gange. Kroppen føltes litt tung ut opp her, så forsøkte å bare holde jevnt trøkk og ikke gå meg stiv før klatredelen.

På toppen av Snøhetta tok jeg meg en velfortjent liten matbit. Jeg hadde passert turistene på bussen, så jeg var så å si alene her oppe på. Tåka forsvant, men fjellet var såpeglatt etter gårsdagens regnskur. Det fikk jeg merke, spesielt i skyggesidene nesten hele dagen, for det er mye begrodd lav her på Dovrefjell. Kom meg bort til Midttoppen og begynte umiddelbart på nedstigningen til sadelen mot Hettpiggen, Dovrefjells mest utfordrende 2K-topp. Jeg hadde visst glemt en del av veivalget bort til Hettpiggen, og jeg havnet alt for langt ned i vestsiden. Kjipt da jeg oppdaget feilen og måtte klyve meg opp igjen. Fant omsider det riktige svaet som fører opp til nordryggen. Det ble forsert med den største forsiktighet på grunn av vått fjell. Vel oppe på ryggen, grei skuring til topps.

Fra Hettpiggen og ned til sadelen mot Vesttoppen hadde jeg aldri gått før, annet enn å rappellere. Forsøkte meg først på å klyve ned, men skjønte ikke helt hvor det var lettest å gå. I tillegg var fjellet såpeglatt, så jeg bestemte meg etter litt frem og tilbake, å ta en rappell. Rigget tauet i stand og rappellerte meg greit over det verste partiet med 15 meter tau. Fra sadelen fortsatte jeg å traversere ut i vestsiden omtrent 50 meter før jeg skrådde meg opp en kamin mot venstre. Her tok jeg på meg klatreskoene i og med at klatregraden ligger på grad 4. Uten tau og med vått fjell ville jeg skaffe meg de marginene jeg kunne få. Først lett klyving noen meter oppover, så et lite crux på tynne lister over mot høyre. Her var det heldigvis ikke så eksponert. Den kjipeste delen var i grunn lenger oppe hvor jeg måte skvise meg opp en slags renne. Med tiden til hjelp gikk det heldigvis greit å komme seg opp. Resten av veien til topps var grei skuring i forhold. Nådde vesttoppen på tiden 1t 57min fra Snøheim. Greit i forhold til tidsskjema og et lite mål om å klare turen på under 10 timer.

Etter litt mat snørte jeg på meg løpeskoene igjen og fortsatte ryggen ut mot Larstinden. Her var det temmelig glatte og løse steiner, så jeg måtte være forsiktig flere plasser. Det fristet å følge ryggen direkte opp til Larstinden. Visstnok klatring rundt grad 3-4, men siden jeg aldri hadde vært der før tok jeg ikke sjansen på å gå meg fast. Tok derfor den trygge varianten ned til 1642-vannet der jeg fylte opp camelbaken og besteg Larstinden ved å runde opp fra nord. For å spare vekt la jeg fra meg sekken nedi ura og fortsatte til topps med en liten rumpetaske som innehold en liten vannflaske, energibar, mobil og lett vindjakke.

Jeg begynte å slite med vannblemmer allerede, og til slutt måtte bare ta av meg skoene og stikke hull på dem. Det er den beste midlertidige løsningen under slike turer for å lindre smerten. Det gikk fort opp til Nørdre Larstinden. Nesten litt for fort.. så begynte å kjenne syra igjen. Ut til toppen på Larstinden er det en spennende og smal rygg flere plasser i tillegg til en trang kløft som man må snike seg gjennom. Utrolig tøft!

Ble ikke sittende lenge på toppen før jeg returnerte mot sekken. Prøvde å gå av meg syra på vei ned ura, før neste bakke opp mot Store Langvasstinden begynte. Plukket opp sekken, tok en matbit og startet umiddelbart på kneika. Av en eller annen grunn begynte jeg å drikke mye mer enn det jeg hadde gjort tidligere på turen, liter etter liter ble høljet ned, og jeg begynte å bli bekymret for om jeg ville ha nok vann til neste planlagte vannstopp mellom Skredahøin og Storstygge-Svånåtinden. Opp til Store Langvasstinden fra nord var det løøøs ur, og ganske begrodd en del plasser. Temmelig godt å komme opp på toppryggen mellom Store og Vestre. Herfra var det bare å legge fra seg sekken og springe bort til Store der det ble nok en matstopp.

Nå ventet heldigvis en god del slakere terreng et stykke videre. Først et bratt klyvepunkt opp til Vestre Langvasstinden før en lenger ”ørkenvandring” i retning Storstygge-Svånåtinden. Først stakk jeg oppom Langvasstinden V2 og Nørdre Svånåtinden før jeg omsider trakk ned langs ryggen som går ut til Bruri. Jeg hadde lenge vært i tvil om hvordan jeg skulle angripe denne toppen, men etter en del vurdering besluttet jeg for å gå den via denne ryggen. I så tilfelle måtte jeg ha med et 30 meters tau for å rappellere ned og etterpå clogge opp en 23 meter høy hammer som sperrer veien like ved sadelpunktet. Derfor ble sekken litt tyngre enn hva jeg hadde håpet på. Ned til hammeren var det grei skuring ned langs en snøfonn som jeg kunne skli meg ned langs. Her fant jeg også rennende vann der jeg kunne fylle opp camelbaken, fantastisk! Tok en matbit i samme slengen.

Vel nede ved hammeren var det en solid blokk som jeg kunne feste tauet rundt, og videre rappellerte jeg ut nesten hele det 30 meter lange tauet ut i nordsida. Rappellerte med HMS-knute for å spare vekten av taubrems! Fra sadelen var det lett videre bort til Bruri og tilbake igjen. Cloggingen opp igjen med micro traxion gikk overraskende greit. Klatringen var nok ikke vanskeligere enn rundt grad 4. Først rett opp halve hammeren i nordsida, og så traverserte jeg ut på eggen i retning Bruri.

Jeg smugtittet på klokka, og den viste her 15.00. Det vil si at jeg hadde brukt i underkant av seks timer hit. Spent var jeg på om jeg da var innenfor eller utenfor tidsmarginene til å klare målet om under 10 timer. Turte ikke se på klokka resten av turen før jeg var framme ved Snøheim. Godt var det å komme på toppen av Storstygge-Svånåtinden. Nå ventet kun én skikkelig motbakke og én topp videre på turen. Været holdt seg fortsatt meget bra, nesten litt for varmt til å være ute og springe faktisk! Nydelig utsikt her oppe, med Jotunheimen i kulissene!

Videre ned mot sadelen i retning Skredahøin hadde jeg lest av notatene fra sist jeg var her i 2010 at jeg hadde omtalt steinura som bedriten ned her. I starten var den helt ok, men idet bratteste henget nederst, ja her var det tungvint å ta seg fram. Mye løst og ganske så bratt. Psyket meg opp til dagens siste skikkelige oppstigning, og etter en god stund stod jeg til slutt på toppen av Store Skredahøin og kunne juble over å ha kommet opp på alle 2000-metringene på Dovrefjell. Likevel ville jeg ikke stoppe klokka før sirkelen var sluttet, så etter å ha fått i meg litt gel var det bare å ta fatt på tilbaketuren mot Snøheim. Ned mot elva Svåne var det fortsatt mye ørkenvandring i steinur, men heldigvis traff jeg på et og annet snøfelt som sparte meg for enormt mye tid og krefter.

Vadet meg greit over elva. I grunn bare deilig å fukte føttene litt. Deretter sleit jeg meg opp nok en motbakke for å komme opp på T-stien til Snøheim. Da jeg omsider kom meg innpå stien følte jeg at jeg var så godt som i mål, men denne siste etappen var lenger enn jeg hadde trodd. Jeg løp hele veien, men jeg kom jo aldri fram! Drøyt 4 km er jo litt, men man blir så fort psyket ut når man ser så langt fram hele tiden. Når ville jeg kunne se flaggstanga på Snøheim tro? Passerte en militærtropp som gikk på minerydning i området. En viktig, men vanvittig kjedelig jobb som jeg var så heldig å slippe unna da jeg selv var i førstegangstjenesten, men det er en annen historie.

Etter langt om lenge fikk jeg endelig øye på Snøheim. Fortsatt et stykke igjen, men nå var det bare å gi det siste jeg hadde. Hvem visste hvor lang tid jeg hadde brukt.. Ganske så utmattet klasket jeg i hytteveggen og tittet på klokka. Jeg hadde brukt 8t 53min, og det er jeg veldig fornøyd med! Om det er rekord vet jeg ikke, men tviler vel på at det er så mange som har gjennomført denne runden.

Før jeg satte meg på bussen tilbake til Hjerkinn ble det et velfortjent bad i vannet ved Snøheim. Friskt, men godt. Prøvde å kjøre hjem til Asker samme dagen, men et stykke på vei nedover i Gudbrandsdalen måtte jeg kapitulere og slå ned setet. Godt fornøyd, litt stolt og mange erfaringer rikere etter en minneverdig dag på storslåtte Dovrefjell!

Video

Kart

Starttidspunkt	23.08.2016 09:12 (UTC+01:00 ST)
Sluttidspunkt	23.08.2016 18:06 (UTC+01:00 ST)
Totaltid	8t 53min
Bevegelsestid	7t 44min
Pausetid	1t 08min
Snittfart totalt	4,0km/t
Snittfart bevegelsestid	4,6km/t
Distanse	35,3km
Høydemeter	2945m