Søre Uranostinder (01.10.2008)
| Startsted | Koldedalen v/Raudehaugen (1200moh) |
|---|---|
| Turtype | Fjelltur |
| Turlengde | 11t 30min |
| Kart |
|
| Bestigninger | Uranostinden S1 (2037moh) | 01.10.2008 |
|---|---|---|
| Uranostinden S2 (2048moh) | 01.10.2008 |
En utfordrende, hvit og opplevelsesrik høstferie!
Kjørte med Bjørn-Even sine foreldre fra Asker kl. 11.45 til Tyinholmen. I utgangspunktet skulle Carl Fredrik være med, men etter Oslo Halvmaraton satte en beinhinnebetennelse i leggen ham dessverre tilbake. Men han håpet å bli med på en fjelltur på slutten av uka. Været var meldt ustabilt slik det ofte er med lavtrykksdager, men vi hadde trua, det er von i eit henganes snøre blir det sagt.
Planen var som følger; tirsdag: marsj fra Tyinholmen til P-plass i Koldedalen og telte. Onsdag: Ta Falketind og Stølsnostind. Torsdag: Koldedalen-Simledalsbandet, telte og ta Høgvagltindene. Fredag: Etappe fra Simledalsbandet-Memurubu. Lørdag: Topptur med Atomsilda med flere til Surtningssubreens tinder og knatter. Søndag: Hjemreise.
Denne planen ble som forventet nokså forandret!
Tirsdag – en laaang anleggsvei
Ved Vangsmjøsa ble vindusviskerne ble skrudd på. Tåka hang over toppene, og i Grindanes fjellskråning skimtes nysnø, pent å se på men nokså bedritent å traske i. Da vi ble sluppet av ved Tyinholmen blåste det bris og temperaturen var 1,5 c. Nå var det bare å komme seg ut av bilen, hive tingene og posene inn på Tyinholmen og pakke i varmen der inne. Sekken var pakket ferdig, ja tung var den!! Tittet litt i en bok som var til salgs, ”Fotturer i Jotunheimen” førsteinntrykket var bra med alle flyfotoene, men alle a-endelsene irriterte litt. De 8 kilometerne og 90 minuttene opp anleggsveien i Koldedalen føltes LAAAANGE ut. Over oss så vi et par glimt til blå himmel, og yr.no hadde lovt oss gromvær fra klokken 15.00 i morgen. Fant en teltplass på venstre side av elva ved Raudehaugen, nesten litt humorkveld å se på filmopptaket av oss sette opp teltet i vind. Middagen var indisk Tikka Masala med kyllingfilet og brød, det smakte himmels. Hørte litt på radio før vi tok kvelden klokken 22.00.
Onsdag – mislykket toppforsøk på Falketind, søre Uranostinder i stedet
Klokken peip 07.45, det første vi gjorde var å titte ut av teltåpningen. Håper selvsagt på å få sola rett i fleisen, men det vi så var en mørk Morka-Koldedalen, snøvær, vind og tåke på Falketind (2067) og Hjelledalstinden (1989), FAEN sånt er urettferdig. Uansett lot vi oss ikke stoppe av våre drømmer om Falketind og Stølsnostinden (2074) i kveldssol, men det ville bli spennende opp svaene som sannsynligvis var is og snøbelagte. Frokosten var havregrøt, sukker og smørøye. Dagstursekken var pakket og klar og vi satte i vei mot Morka-Koldedalen. Dette er det tredje forsøket vårt på Falketind, alle gangene har vi snudd ved 1291-vannet da en regnbyge har kommet, men denne gangen ville vi se mer, i alle fall se hvordan disse omtalte svaene vil bli. Denne dalen er kupert, mye opp og ned i skråningen måtte vi og snøen gjorde steiner og gress sleipt så det ble mye snubling. Fonna ved 1291-vannet var smeltet på nedre del, men denne biten gikk greit å passere nederst uansett. Isøksa trengtes heller ikke, selv om vi håpet å kunne bruke den. Ved Andrevatnet gikk det en sti, og vi oppdaget også nå at 1291-vannet har TO utos, et til Andrevatnet og et til Koldedalsvatnet!
Elvekryssinga av Stølsnosbekken gikk svært uproblematisk for seg, elva rant kun i et lite elveløp. Etter å ha gått i 2 timer innover dalen fikk vi i oss litt sjokolade og gikk med hevet brøstkasse oppover mot de bratte svaene. Først kom noen lette sva, men etter hvert reiste en enorm skrent foran oss, vi lurte på hvordan i all verden en skulle komme seg opp her. Snøen gav MEGET problematiske forhold, doblet sikkert vanskelighetsgraden. Vi fulgte vardene som gikk diagonalt mot elva, Bjørn-Even først og Sondre kom seg så vidt opp også. Ingen grep og ikke noe fotfeste, men siden vi ikke falt veldig langt tok vi noen sjanser og kom opp på ei hylle. Fulgte en ny varde helt inn mot elva, men her var det bare sva med null tak som stupte rett ned i fossen. Vi romsterte veldig for å finne et bra sted å komme opp, men alt var for farlig under slike forhold. Bjørn-Even prøvde å gå rett på fjellskrenten, men det var umulig å holde fast i noe som helst. Under tørre forhold ville dette egnet seg som en barnelek. Den tunge avgjørelsen ble å avlyse nok et forsøk på Falketind, først falt en liten tåre på kinnet før vi bannet høyt mot de J… svaene!!!! Morka-Koldedalen virket lang tilbake også, og da vi kom tilbake til Raudehaugen hadde vi ”sløst” bort 5 dyrebare timer.
Alternativet nå ble å få en forsmak på Uranoseggen fra sør, vi ville bestige de to sørtoppene og beskue resten av ryggen vi skal ta neste sommer. Skal si at det var vanskelig nok under disse forholdene å bare komme seg opp til Søre Uranostinden!!!! Utrolig hvordan disse to verdenene arter seg, sommer og vinter. Vi har aldri pushet oss så langt som denne dagen.
Anyways… vi la fra oss isøksene ved stien mellom Koldedalsvatnet og Urdadalsvatnet og la igjen et GPS-waypoint slik at vi fant dem igjen om det skulle bli mørkt. Uranostinden reiste seg opp fra landskapet og skyer hang på dens vestflanke slik som Mount Everest ser ut på bilder, dette skulle bli spennende! Steinene var relativt glatte til vi kom opp på sørryggen, her var det mye snø å gå i, rene vinteren nesten. Sola dukket opp etter hvert og Falketind og Stølsnostind dukket opp fra skylaget, yr.no hadde for en gangs skyld rett. Etter en stund kom vi til en hammer vi måtte klatre opp på, så kom et enda vanskeligere punkt vi så vidt vi klarte å komme over. Alt ble MYE mer vanskeligere under disse forholdene, og mye mer utsatt for å gli nedover. Når vi trodde alt var over kom en egg som var fokket igjen til en skavl vi, satt oss ned for å ri bortover, det var tryggest. Det stupte rett ned på begge sider, videre måtte vi bort en isete hylle og opp en bratt kamin/renne der en falt 20-30 meter hvis en gled. Snøen skjulte de gode takene, men etter en god del pushing kom vi oss opp. Vi var skikkelig glade nå, og den siste klatringen til Uranostind dukket opp, diger og skummel!!! Etter å ha tatt S-2 (2048) gikk vi ned på sadelen og tok dagens siste topp S-1 (2037). Nå var det jubel og skylaget hadde sprukket nesten helt opp. Hurrungane reiste seg opp i vest, og nå var klokken ca. 17.45. Vi gikk ikke lenger, litt pga. at vi helst ikke ville gå i mørket ned de utsatte punktene fra S-2. Dette var deilig å få til :D
Vi tok en telefon til Bjørn-Evens far som fortalte at det var meldt værskifte, mer vind og snø ville trolig kunne stenge fjellovergangene. Om dette slo til ville det også være kjedelig å gå i fjellet, og vasse i snø inn til Høgvagltindene med de tunge sekkene i vær slik som morgenen fristet lite. Så det ble bestemt at vi tok en rolig dag neste dag på Eidsbugarden og hvis været endret seg skulle vi gå inn til Memurubu på fredag og ta den Surtningssurunden på lørdag. Returen var mye lettere enn oppturen, Uranoseggen er en ”progressiv egg” altså at den blir mer og mer krevende så vi hadde bygget opp psyken betraktelig på vei ned. Som vi gleder oss til å gå her på tørt fjell neste år!!!!!
Men uansett måtte vi være forsiktige, de fleste uhell skjer nemlig på returen. Det ble et rent cruise ned sørryggen med den utrolige solnedgangen i vest som glitret i nysnøen, dette er livet! Ankom teltet rundt klokken 20.30 i mørket, men trengte ikke hodelykter. Middagen var nok en gang mexicansk gryte, nå unnet vi oss en del av morgendagens brød siden det ble hviledag på torsdag. Sovnet stille inn klokken 22.00.
Torsdag – hviledag og vafler på Fondsbu
Denne dagen sov vi helt ut, det ble til kl. 10.45. Frokosten var som vanlig havregrøt med sukker og smørøye. Ut av teltduken var det nydelig vær, lavt skydekke i Morka-Koldedalen og Falketind og Hjelledalstind voktet i all sin prakt. Bena kjentes gode ut, og vi vurderte å droppe hviledagen og i stedet gå til Gjendebu for å sette opp teltet. På fredagen skulle vi dra til Memurubu hvis det ble topptur med gutta, eller ta Hinnotefjellet-Søre Hellstugutind-Semeltinder, lørdag ble enten topptur på Surtningssue eller retur til Eidsbugarden for så å kjøre med Bjørn-Evens foreldre hjem til Asker.
Bjørn-Even var rask på pletten og sprang opp i skråninga mot Kvitevatnet for å få noen bilder av Uranos og Falketind. Etter å ha spist frokost og pakket teltet måtte vi atter en gang gå den nikjipe veien ned til Tyinholmen. Heldige var vi som ble hentet av Bjørn-Evens pappa, han hadde kjøpt bursdagsgave til Bjørn-Evens mamma som hadde fødselsdag! Resten av dagen ble nokså rolig og vi ble på Eidsbugarden da det ikke var meldt noe spesielt bra vær framover, det lå dessuten tykke skyer på Galdeberget og i retning Gjende. Tok en tur til Fondsbu for å spise en vaffel og kose oss, på kvelden ble det servert joikakaker og gelé og vi tok en runde Trivial Pursuit før vi gikk til køys. Neste dag tok vi en tur på Langeskavltinden før vi reiste hjem.
Kommentarer