Midnattsbestigning av Stetind ad «Sydpillaren» (27.06.2013)
| Startsted | Storelva (12moh) |
|---|---|
| Turtype | Alpin klatring |
| Turlengde | 16t 30min |
| Distanse | 11,0km |
| Høydemeter | 1460m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Halls fortopp (1314moh) | 27.06.2013 |
|---|---|---|
| Stetinden (1391moh) | 27.06.2013 |
I dag var det duket for et av sommerens store mål – nasjonalfjellet Stetind! Etter å ha sjekket værprognosene nøye skjønte jeg og Daniel at vi måtte slå til på natta fra torsdag til fredag. Hele torsdag var i grunn også fin, men denne dagen måtte vi bruke til kjedelig transportetappe med buss fra Kabelvåg til Narvik, deretter buss fra Narvik til Sætran før nok en buss førte Storelva innerst i Stefjorden. Vi hadde flaks med at det gikk buss fra Sætran og mot Kjøpsvik. I utgangspunktet hadde vi tenkt å sykle disse snaue to milene til Storelva. Må forresten uttrykke det gode inntrykket jeg har fått av bussjåførene her oppe i Nord-Norge, de er hyggelige og fleksible selv om vi har mye bagasje og sykler. I tillegg har mange gitt oss gode rabatter!
Vel framme ved Storelva etablerte vi teltcamp i tilfelle vi skulle bli her noen dager. Været og temperaturen var fabelaktig og Stetinden var enda mer imponerende og mektig enn det vi hadde forestilt oss. Forstår godt den gamle tindebestigeren Slingsby da han omtalte toppen som «The ugliest mountain I ever saw». Begge var i fyr og flamme da vi omsider la i vei fra campen kl. 18.30. Fulgte en god sti oppover bjørkeskogen i Storelvdalen. Fin og jevn stigning hele veien, så jevnt at vi nesten ikke merket at høydemeterne tok av. Møtte et par andre klatrere som var på vei ned igjen, de så på oss med rare blikk og lurte på hva vi skulle gjøre her oppe så sent på kvelden.
Etter en drøy times gange var vi allerede kommet opp til Svartvatnet. Her fylte vi opp camelbaken og drakk oss utørste for å spare mest mulig vekt til klatringa. Vi hadde planer om å klatre «Sydpillaren» (13 taulengder, grad 6-) som er en mye lenger og krevende klatrerute enn normalveien via Halls Fortopp. Sydpillaren så imponerende ut fra sør der den slynget seg perfekt oppover mot det skalperte og flate topplatået. Atkomsten til innsteget kan være krevende i dårlig sikt. Trikset er å ikke dreie til venstre for tidlig. Etter Svartvatnet kommer går man i retning Halls Fortopp, over en liten knaus og ned igjen. Videre følger man stien videre oppover rundt 100 høydemeter før man tar til venstre ut på en liten og luftig hylle som fører en bort til urbassenget under Stetind. Videre krysser man en snøfonn som muligens smelter bort sent på sesongen og deretter går man ut på en fin hylle (Kongelosjen) som fører bort til innsteget til Sydpillaren. Ved innsteget er det merket med en pinne med hvit teip.
Vi hadde nå brukt nesten to og en halv time og var ikke i gang med selve klatringa før klokka var 21.10. Sola var fortsatt med oss og malte fjellene i en vakker rødoransje farge, men om få timer visste vi at vi kom til å klatre i skyggen resten av turen opp til toppen. Jeg startet på første taulengde som var gradert til 4+. Det er lagt opp til relativt lange taulengder opp mot 50-60 meter dersom man skal klatre ut i fra det føreren beskriver. Jeg er i tvil om vi klatret litt for langt mot venstre i første taulengde, for vi måtte opp et bratt parti hvor det definitivt ikke var så lett som 4+. Så vær litt obs på å ikke gå for langt mot venstre. Andre taulengde skulle være gradert til så enkelt som 2-3, med andre ord klyving. Daniel skjønte at vi var off route, og dreide ut på en rygg til høyre der han åpenbart fant ruta videre til neste standplass. Tredje taulengde var også ganske enkel (4+), men det var mange mulige veier å gå, så det sa seg ikke helt selv hvor ruta gikk. At folk har klatret på mange forskjellige plasser var ganske tydelig.
Fjerde taulengde skulle ut i fra føreren følge et langt dieder av graden 5-. Vi trodde at dette diederet lå lenger ut mot høyre, for det som lå over oss så mye vanskeligere ut samt dårlig sikret. Men forsøket ut mot høyre ble en bomtur og en ekkel svatravers for Daniel. Her brukte vi mye tid på knot. Vi bestemte at jeg skulle forsøke å lede oss rett oppover til det vi håpet skulle være riktig dieder. Ganske riktig, dette var riktig rute. Litt tynt sikret og noe teknisk svaklatring opp til diederet, men herfra og videre var det bare morsom og fin klatring med noe laybacking enkelte plasser. Standplass oppe på første amfi som er en hylle som strekker seg langs med fjellet og bort under Halls Fortopp.
Stemninga var nå bedre og vi håpet på å finne korrekt rute videre. Daniel skulle nå lede en kort og enkel travers mot venstre til han var under et langt dieder. Vi hadde åpenbart ikke lest føreren godt nok, for her gjorde vi den feilen at vi traverserte for langt mot venstre til en boltet standplass under et fint og stort riss. Det kan se ut som at dette risset fører en greit videre oppover, men som føreren sier «Don't traverse too far left, the fine-looking crack is a dead end». Dermed måtte jeg lede oss tilbake en 20 meter og sette standplass under et opptak som førte inn i et langt dieder. Jeg ledet også denne taulengden opp her. Fin diederklatring av grad 5- og deretter opp til en kamin som kan føles trang ut med sekk (det stemmer!). Klatret ut nærmest hele tauet og satte standplass oppe og litt til høyre for kaminen. Daniel brukte litt tid opp kaminen med sekken, men var klar for neste og sjuende taulengde opp noen enkle 4+-riss. Åttende taulengde skulle være av samme graden, men da jeg kom opp til en stor og fin hylle forstod jeg ikke helt hvor ruta gikk videre. Rett ovenfor var det tydelig at noe fjell var løsnet vekk, kanskje dette var riktig rute tidligere? I alle fall endte jeg opp med å klatre mer mot venstre. Mosegrodd og litt vanskelig klatring samt et enormt taudrag ble det før jeg omsider karret meg opp til en bedre hylle like under andre amfi. Her var det ikke veldig mye tegn til at mange klatrere hadde vært, så er spent på hva som er rett. Daniel fikk nå en veldig enkel og grei taulengde opp til andre amfi der vi tok en god lunsj.
Vinden økte på og en tydelig skyfront fra øst hadde sakte men sikkert dekket til den blåe himmelen som en gang var. Dette gjorde det ganske hustrig og jeg slet med å holde varmen akkurat nå. De tre siste taulengdene fra andre amfi var det hardeste så det var nå det gjaldt å være varm i klatretrøya. Alternativt kan man også traversere ut til høyre langs amfiet og komme inn igjen på normalruta i nærheten av «Mysosten» dersom man ikke behersker klatring opp mot 6-ertallet. Jeg ledet første taulengde fra amfiet. Det er mange mulige veier opp her, og hadde det ikke vært for et bilde vi hadde med inntegnet rute hadde vi nok gått feil her. Ruta gikk bratt opp fra midten av amfiet og til høyre inn i et dieder til venstre for en stor pillar/blokk som stikker seg ut fra veggen. Her er det noen tekniske partier opp mot grad 6- som heldigvis gikk veldig greit selv om hele kroppen var ganske kald. Jeg tror det er vanlig å sette standplass på toppen av pillaren/blokka, men jeg klatret litt lenger opp og til venstre på en tydelig hylle. Daniel kom etter og ledet videre neste taulengde (5+). Han slet litt med å finne gode plasser å sette sikringer og brukte i tillegg en del tid med å finne en god standplass. Med tida til hjelp klarte han heldigvis å etablere en fin standplass ved bunnen av diederet som går oppover i neste taulengde (6-). Jeg brukte ikke mer til på standplass enn nødvendig for å holde varmen og klatret oppover med friskt mot i det som ble vår siste taulengde. Fin klatring oppover et langt høyreskrånende dieder. Fotplasseringene er stikkordet her, mange fine knotter på svaet man kan benytte til å stå på. Jeg skrådde ut til høyre av diederet like før det bratnet til opp et riss på toppen. Nå var det kun rundt 20 meter til jeg var ved bunnen av exit-renna opp til hovedtoppen. Ved renna satte jeg siste standplass. Det var vanskelig å kommunisere ned til Daniel herfra, så han tok seg god tid før han forstod at sikring var klar. Utrolig god stemning da han kom opp, nå hadde vi endelig gått «Sydpillaren» som jeg hadde hørt og drømt om i mange år!
Renna opp til toppen var ikke noe problem, selv om føreren regner denne som en siste trettende taulengde. Synd at det var overskyet på toppen, hadde håpet på sol og vindstille slik at vi kunne ta oss en høneblund. Vi var ganske trøtte nå som klokka var 08.00 på morgenen, snaut 11 timer brukte vi fra innsteget til klatringa med litt knot enkelte steder. Det ble bare et obligatorisk toppbilde før vi startet på returen ut normalveien mot Halls Fortopp. Allerede nå begynte vi å kjenne regndrypp...! Skulle det være på denne måten kunne vi like gjerne dra tilbake til Narvik i dag. Vi visste at det gikk en buss som passerte Storelva rundt kl. 12.
Turen ut Normalveien gikk greit for seg, luftig og fin klyving ned til «Mysosten» hvor det var boltet rappellfeste ned til en hylle mot sørvest (holdt med et 60m tau). Videre var det greit og luftig klyving opp til Halls Fortopp. Enkelte vil kanskje føle behov for tau, men det er opptil enhver og enkeltmann. Fra Halls Fortopp var det bare å sette på autopiloten nedover mot hovedveien. Vi fulgte stien som dreide til høyre ned mot Svartvatnet, halvvegs mot skaret mot Presttinden (går sti her og). Etter hvert var vi tilbake i kjent terreng. Merket at hodet var trøtt for balanse- og koordinasjonsevnene var ganske så redusert. Regnet økte på og vi marsjet i bra tempo ned til Storelva som vi ankom rundt kl. 11.00. Pakket sammen teltet og utstyret fikk haik med bussen til Sætran og Narvik en time senere. Heldigvis hadde han plass til to sykler som vi aldri fikk bruk for til denne turen.
Tross en våt avslutning på turen, ble dette her en uforglemmelig opplevelse og ferd til Norges nasjonalfjell. Stolt av å være norsk!:)
Kommentarer
Spennende!
Skrevet av Olepetter 02.08.2013 19:48Liker å lese om dette - takk, selv om det er langt over mine villeste fantasier å gjennomføre noen gang.