Hvite stripa på Andersnatten (29.06.2014)

Etter en uke med rehabtrening i form av sykling, svømming og stabilitetstrening for kneet merket jeg ingen smerter på gårsdagens løpeintervall i Vardåsen. Et godt tegn! Dette måtte feires med en klatretur. Fikk med meg Jørgen som jeg ble kjent med på metodekurs klatring tidligere i juni og vi planla å gå klassikeren «Hvite stripa» (6, 6 taul) på Andersnatten. Denne ruta som ut i fra sagnet ble kjørt ned på ski av en kar ved navn Anders har jeg hørt mange snakke om. Ikke minst på grunn av runouten i andre taulengde hvor man klatrer rundt 30 meter med tre bolter som mellomforankringer på 6-er sva. Det skulle bli spennende å se om ruta var like «skummel» som vi hadde fått forestillinger om.

Reiste fra Asker rundt kl. 10.30. Sen start da begge hadde vært på en fest kvelden før, så litt fyllenerver kommer sikkert godt med på klatringa... Deilig å ikke kjøre lenger enn halvannen time, og vips stod vi på parkeringsplassen ved Andersnattjenn, klare for å boltre oss på en av Oslo og omegns største klipper som Theodor Kittelsen har brukt som et flittig motiv. Etter å ha fulgt veien på østsida av tjernet noen hundre meter fulgte vi en sti til høyre. Forbi et inngjerdet område og videre rundt til sørøstsida av Andersnatten. Mistet stien på et punkt, men fant tilbake fort. Lettere å følge stien på vei tilbake...

Plutselig var vi ved bunnen av sørøstveggen og vi fikk raskt øye på den hvite stripa som maler en stripe ned hele stupet. Vinterstid hender det at stripa islegger seg av myrvann fra toppen slik at man kan isklatre den. I dag var ruta heldigvis meget tørr! For å komme oss ned til innsteget måtte vi klyve et stykke nedover fra den hylla vi var kommet innpå. Valgte å legge fra oss den ene sekken her og unødig utstyr da vi regnet med å rappellere omtrent ned hit etterpå. Veien vi valgte å scramble ned til innsteget fristet ikke til gjentakelse. Ble noen ekle svatraverser. Like greit å gå lenger ned i skogen først.

Vi tok stein-saks-papir om hvem som fikk starte. Vinneren fikk begynne. Med andre ord fikk taperen runouten i andre taulengde... Det endte med at jeg tapte, så Jørgen racket opp til første taulengde. Temperaturen var i grunn perfekt. Noe kjølig som gjorde friksjonen i fjellet gunstig. Første taulengden (4+) var ikke akkurat tett sikret den heller (naturlig sikret). Delvis sva og formasjoner opp til et overheng. Da jeg skulle følge måtte jeg plutselig akutt på ramma, da var det bare å gjemme seg vekk så godt man kunne og ta av noen gram... Bedre her enne oppe i veggen!

Kjekt å varme opp med topptau i første taulengde. Andre taulengde (6) skulle deretter til pers, og her var det bare å kjøre «light n fast». Tre ekspresslynger pluss standplassutstyr var det eneste jeg trengte å ha med. Psyke seg fullt opp og gå på. Først noen yogabevegelser for å komme seg opp overhenget og deretter skråtravers opp til første bolt. Åpenbart at ruta er reboltet, for her var det skinnende metall som glinset på lang avstand. Klatringa var ikke så vanskelig som jeg hadde trodd opp til andre bolt, men resten av veien var det mye friksjonsklatring og færre tak. Med full konsentrasjon kom jeg opp til boltet standplass og kunne puste lettet ut.

Jørgen kom seg fint opp på topptau og fortsatte ut i tredje taulengde (6-). Stort sett naturlig sikret resten av ruta, med enkelte innslag av boltesikringer. Tredje taulengde bød på morsom klatring på delvis sva og vertikal klatring på lister og i riss. Standplass på en fin hylle. Taulengdene så langt har ikke vært særlig lange selv om vi følte at det begynte å bli luftig under føttene. Utsikten tiltok for hver taulengde!

Fjerde taulengde (5+) var lenger. Noe travers ut til høyre til noen laybackformasjoner, deretter skrått mot venstre til takoverheng. Presterte å forsere overhenget for lang mot høyre. Begynte å knote og skjønte jeg hadde gått feil, så måtte klatre meg ned igjen. Forserte temmelig langt mot venstre innenfor det hvite området. Fin, bratt klatring på jugs. Videre morsomt klatring opp til et nytt overheng der jeg satte standplass.

Det begynte å bli kjøligere etter hvert som sola forsvant og vinden tiltok. Begge var litt småskjelvne idet Jørgen klatret opp i femte taulengde (5+). Heldigvis har vi forstått at dunjakka kan være kjekk også på sommeren! Femte taulengde, først et lite stykke opp til første sikring i bolt. Deretter en del traversering mot venstre. Vær obs på at man etterpå skal klatre oppover med tanke på taudrag videre. Dette førte til at Jørgen fikk et enormt taudrag videre opp til neste åpenbare standplass i et fint riss.

Da jeg fikk kommandoen om å følge etter var det bare å smøre på seg gliset og kose seg resten av veien til topps. Siste taulengde (5-) var også veldig fin, blant annet oppover en bananformet hylle/dieder før et opptak opp til toppen. Standplasskos i lyngen sikra til en solid bjørk. Bare å nyte dagen! Tok oss en god pause her oppe før vi begynte å tenke på returen.

Fant ikke rappellfestet ved første øyekast, så valgte å ta to rappeller fra trær et stykke mot venstre på stupkanten sett nedenfra. Deretter hentet vi sekkene og ruslet kjapt tilbake til bilen. Unnet oss et herlig bad i Andersnattjenn før vi satte kursen hjemover.

Takk for turen, Jørgen!:)

Klatretopo