Akklimatiseringsdag på Hornaksla (01.07.2014)

Daniel og jeg ankom Romsdalen kvelden før og fant oss til rette på en rasteplass like etter Bjorli. Neste dag var været oppløftende og det så ut til å bli bare bedre og bedre. Hovedgrunnen til vår visitt var ønsket om å klatre sydpillaren på Mongejura (6, 24 taul), en kilometer høy storvegg med masse kvalitetsklatring. For å akklimatisere oss for Romsdalens fjell og natur valgte vi å ta en roligere dag med klatring på Hornaksla som byr på mange fine flertaulengdersruter.

Parkerte i yttersvingen der veien går over en elv like under feltet. Her fulgte vi sti opp på den laveste og tett vegeterte hylla aka «Kjempehylla». Et par småspenstige passasjer forsertes greit ved hjelp av gelendertau. Sikkert ikke kjempekul innmarsj om man er høyderedd og fjellet er vått... Fjellet hadde såvidt begynt å tørke etter gårsdagens uvær, men deler av ruta vi hadde tenkt å gå hadde fortsatt litt vannsig.

Startet dagen med å klatre første halvdel av klassikeren «Jugoslavruta». Denne er på fire taulengder opptil grad 5+ til førsterampen, videre derfra blir ruta mer seriøs med partier opp mot grad 7. Vi nøyde oss med taulengdene opp til førstehylla i dag. Jeg har stadig vekk treningen mot Nortind-opptak i bakhodet når jeg går på tur, og i dag tenkte jeg det kunne være relevant å klatre med stive fjellstøvler da minstekravene er at man skal kunne klatre 5+ naturlig i stive sko. Daniel fikk kose seg med tekniske svasko.

Første taulengde (5) tok Daniel. Først opp et dieder som holdt graden fåsds, i alle fall i dag da det var vått. Videre skal man skrått opp til høyre mot det boltede rappellankeret. Her gikk Daniel «feil», eller i alle fall en annen vei. Han ble fristet til å fortsette opp diederet og endte med å måtte ta en ekkel og usikret svatravers til høyre for å komme seg bort til ankeret. Dette ble spesielt ille for meg og mine stive fjellstøvler da jeg skulle følge etter og helst ikke ville få en saftig pendel om jeg falt!

Det gikk da greit og jeg skulle videre opp i andre taulengde (5+) som nok var dagens lengste (ta med fyldig rack!). Nydelig klatring skrått mot høyre over overhengene, deretter opp i et dieder til et takoverheng som man runder på høyre siden. Videre mot venstre på skråhylle til naturlig standplass. Tok meg god tid da jeg måtte plassere føttene mine presist for å ikke skli av. God trening!

Tredje taulengde (5+) fortsatte videre litt opp, deretter ut til venstre på nok en svatravers før det fortsatte oppover til nok en naturlig standplass. Fin og herlig eksponert klatring og god utsikt oppover Romsdalen mot Mongejura og nedover med Trollveggen ruvende høyt og mektig over dalføret. Siste taulengde (4+) ble en sjarmøretappe for min del. Fulgte et dieder oppover så langt det var naturlig å følge det før jeg skrådde ut til høyre og opp et par opptak til boltet snufeste.

Veien videre så spennende ut, men det får bli en annen gang. Så også opp mot takoverhenget/cruxet på «Shangri-La» (7). Det så spenstig ut, men godt man har noe å glede seg til! Returnerte ned med tre rappeller langs boltede snufester. Deretter ruslet vi videre langs feltet et stykke til vi nesten kom til der hvor andrerampen kommer ned. Her skulle vi prøve oss på en godbit av en rute som heter «Desserten» (6+, 2 taul). Fin risslinje som ser kortere ut enn den egentlig er... Ikke undervurder ruta og graden, men klatringa er nydelig!

Første taulengde tok jeg. Første crux var et takoverheng ganske i starten. Pumpende, men kom meg greit opp. Videre ganske greit opp til nok et lite takoverheng. Her var det litt knot, og jeg ble stående litt for lenge og spekulere på ruta videre, dermed ble jeg pumpa og falt i sikringen som heldigvis holdt. Banna og steika før jeg prøvde en gang til. Samme feil og nytt fall. Etter litt bedre planlegging krafset jeg meg opp med pumpende armer med sikkert elendig klatreteknikk. Ble en blanding av håndjam og layback som var nokså vedvarende. Som sagt, ikke vurder romsdalsgraderingene. Videre var det et kort lett parti før et siste kinkig opptak til naturlig standplass (halvvegs hengende).

Daniel sleit seg oppover og klarte å komme seg opp hele ruta uten å henge i tauet. Han merket riktignok at ruta var nokså vedvarende, så etter å ha kommet seg over første crux i andre taulengde måtte han sette seg på en hylle og hvile litt. I slutten av taulengden kom et nydelig riss som passet Daniels jammeferdigheter utmerket (har sett altfor mange klatrefilmer fra Yosemite og Indian Creek...). Litt knot å finne standplass på toppen, men fikk satt noe etter hvert. Jeg fulgte etter ganske greit, men hadde et fall i topprisset som skyldtes rett og slett slurv i fotarbeidet. Skjerpet meg og gikk det lett etterpå. Nydelig og vedvarende rute som kan anbefales!

Returnerte til sekkene ved å scramble ned andrerampa. Deretter bar det tilbake til bilen før vi fant et egnet sted å telte for natta. Ikke akkurat sjarmerende å telte rett ved hovedveien og høre på lyden fra alle trailerne som passerer i full fart... Daniel merket at han var ganske utkjørt etter bare denne «oppvarmingsdagen» og stupte rett i posen etter å ha spist middag. Han var absolutt ikke i form og fikk utover natten feber og kastet opp to ganger. Skjønte fort at Mongejura neste dag dermed ikke lenger var aktuelt... Synd for oss begge, men av og til må man bare lytte til kroppen. I perfekt vær dagen etter tok jeg farvel med Daniel som reiste hjem med toget. Erstatningen ble likevel ikke bortkastet med en fin joggetur over Romsdalseggen!

Flere bilder

‹

›

Topo