Snøhettatraversen...nesten (01.08.2009)

http://www.fjellforum.net/viewtopic.php?t=17490&highlight=sn%F8hetta

Denne dagen var det Gjøvik Turlag som skulle på tur. Det var gode værmeldinger og optimistisk dro 13 stk. av gårde til Dovre. Forventningene var store,- og da dagen opprant med strålende sol var vi alle optimistiske….kanskje for optimistiske. I utgangspunktet skulle Mayhassen og jeg klatre først fordi vi skulle videre til Larstind. Lite ante vi da vi la i vei at Larstind var laaaaangt unna denne dagen.

Det hadde kommet et lite dryss av snø tidlig på natta, men vi trodde ikke det ville skape noen problemer. Hvor feil kunne vi ta…
Det hadde kommet et slør av tåke på toppene og vi var spente på om dette ville lette utover dagen. Det som var mindre hyggelig var at det var mer snø enn vi satte pris på da vi kom opp mot Midttoppen etter ca. 3timer. Det var skikkelig vinter…og den var i ferd med å smelte….Dette skapte skikkelige problemer for oss denne dagen. Alle hadde forventet en fin dag med sol og tørt fjell…..fint vær ble det med tørt ble det IKKE! Konsistensen på snøen var noenlunde grei å trå på og satt greit på steiner og sva ned skaret fra Midttoppen og ned skaret og bort til foten av Hettpiggen. Stemningen i den STORE gruppa var god ,-og vi var tross alt optimistiske.

Mayhassen og jeg var sosiale og holdt i gruppa og valgte å klatre sammen. Alle skjønte jo at dette ville ta tid. Anne og Mayhassen klatret usikret opp på Hettpiggen tross de vanskelige forholdene, mens turlederne valgte en annen rute opp. Alle kom opp og vi sto vel samlet på toppen etter ca. 5t15min. Solen hadde kommet igjennom og det ble en utrolig fin varm dag…..noe som vi vi burde være VELDIG glade for ettersom dagen skred fram og vanskelighetene og utfordringene kom. Solen varmet og stemningen på Hettpiggen var særdeles god, men stemningen og ble etter hvert en helt annen….

Rappellen ned fra Hettpiggen gikk veldig bra for alle sammen, men det var nå ting ble vanskelige. Veien videre var særdeles guffen i min øyne. Det er smalt bortover hylla mot klatrepunktet,- og særdeles utsatt med smeltende snø. Den bratte Vesttoppen hevet seg majestetisk mot himmelen, og svært bratte sva fører mot avgrunnen i nordvest. Huff….her er det ikke rom for å tråkke feil altså. Det skulle vise seg at denne hylla i de tøffe omgivelsene,- skulle være vårt tilholdsted i mange timer. Vi hadde nok funnet riktig opptak og Mayhassen skulle lede opp mot toppen. Som sikkert mange andre før han,- kom han for langt mot venstre og vanskelighetene økte. Kanskje ikke for den drevne Mayhassen, men de andre turlederene mente at denne traseen ville bli for vanskelig for gruppa. Tanken var da at Mayhassen skulle klatre videre og komme seg til topps,- og vi andre skulle klatre på topptau. Dette skulle derimot ikke gå etter planen.

Siden jeg ikke fikk med alle detaljer legger jeg ved Mayhassen sin egen versjon av klatringen:

"Arne og jeg etablerte standplass i innsteget av renna. Etter tips fra Busken ville jeg ha standplassen lenger opp, men pga snø og vått fjell lot dette seg ikke gjøre. Jeg begynte å lede oppover mot venstre, pga snø og amatør i tau valgte jeg ei linje litt for langt ut til venstre. Det ble klatring langs sprekker, hyller og riss oppover utenfor noe renne. Det var OK å lede opp her, men skjønte vel at dette ikke var veien etter hvert. Jeg så annet krimskrams på min vei, og ble lurt av disse. Jeg etablerte standplass på ei hylle etter en full taulengde, og Arne skulle klatre opp.

Etter 10m begynte problemene, det tok tid og jeg skjønte han hadde vanskeligheter med å komme opp, og plutselig kommer første fallet. Jeg hang igjen i min sjølforankring og Arne meldte tilbake at det gikk bra, men at det var vanskelig å komme opp. Nytt forsøk og nytt fall! Det meldes tilbake at de trolig har sett seg ut normalveien noe lenger til høyre, og at Arne ikke ville prøve på nytt opp cruxet. Jeg manglet ikke mange meterne til eggen, og Arne etablerte standplass på ny, slik at jeg kunne komme opp. Det var nå jeg dreit meg ut ved å la tauet få mye slakk i det jeg bant meg selv inn igjen.

Det som skjer er at tauet kiler seg fast når jeg skal klatre videre! Litt frustrasjon, men ingen panikk, det var bare å feste tauet til fjellet, for deretter å rappellere nedover til jeg fikk løsnet det. Fikk orden på det, og etter en stund var jeg oppe på hylla, som jeg nå begynte å bli meget godt kjent med, men nå skulle det bli siste gang. Jeg starter klatringa igjen, men etter 3m så sitter f… meg tauet fast igjen. I god tro på at de andre hadde funnet en lettere vei opp, og med tanke på tida, bant jeg meg ut av tauet og klatret resten opp i god stil uten dette plunderet hengende i meg. Jeg så nedover renna som måtte være normalveien, og gikk i god tro videre mot toppen for å vente på resten… Da setter vi over til Atomsilda igjen:

Hva nå….Jo, Mayhassen klatret alene usikret til topps uten dette berømte tauet som vi skulle komme oss opp med. Mayhassen var nå ikke lenger til noen hjelp for gruppa,- og vi måtte klare oss selv. Arild, med også gode klatreegenskaper, forsøkte seg også, men måtte gi opp. Tida gikk, og vi så for oss en laaaang kveld. Stemningen var usikker og det gikk litt på psyken for enkelte…også meg selv. Ville vi komme opp, eller måtte vi gi opp bare 60 meter fra toppen og målet denne dagen…???”

Anne ville gjøre et forsøk noe lenger til venstre, som i ettertid viste seg å være en altfor tøff sak… Anne ville nok klare å komme opp, men det var ingen vei for resten av gruppa….Heldigvis ble Anne sikret trygt ned igjen og en retur til Stortoppen var et faktum. Akkurat dette hadde vi gruet oss til,- til de grader,- dersom det ble utfallet. Ingen vei utenom nå….vi måtte klatre opp igjen på Hettpiggen! Hele bunchen! Heldigvis hadde det tørket opp i veggen der, og Odd Arne ledet opp greit til topps og vi sto igjen samlet på Hettpigggen……samlet og samlet fru Blom! Den godeste Mayhassen satt på Vesttoppen og skuet bort på oss, her hadde han truffet noen jegere og nøt et bedre stykke rypebryst, men tilhørende edle dråper…. Vi hadde nå brukt ca. 11 timer. Ennå gjensto det to rappeller og svært glatte sva med sørpesnø som var foræderiske. Det var en helt annen snøkonsistens fra Hettpiggen og ned til skaret før Midttoppen. Helt jævlig glatt!

Det var virkelig en herlig følelse og sette føttene i vanlig ur igjen da vi kløv opp mot Midttoppen!! Vi var fornøyde alle sammen at alt hadde gått bra til slutt! En lett vei i tørr, fin, fast ur ned fra Stortoppen gjensto. Vi brukte ca 2,5 timer fra Midttoppen og tilbake til bilen! Selv var jeg ikke fysisk sliten, men jeg merket psykisk at jeg hadde hatt noen luftige og farlige opplevelser denne dagen. Ikke en fullført travers, men nesten…..Selv lærte jeg en masse klatreteknisk,- og fikk virkelig føle det på kroppen det å ha det luftig og farlig rundt meg over lengre tid! En annen ting er at 13 stk. på en slik travers krever mye tid…for mye tid. Ingen vanlig klyvetur dette her! Her oppe bør man ha tørre forhold for å si det slik….

Turen tok 16 timer og det var mørkt da vi krysset de to elvene før Snøheim. De fleste av oss måtte hjem, og vi var ikke tilbake til Gjøvik før kl. 04.30. En tøff dag med masse nye erfaringer og godt kameratskap på turen. Takker alle for en ekstrem tur!