På tvers av Bergenshalvøyen med kramper og vestlandslefser (27.08.2016)
Startsted | Gullbotn (245moh) |
---|---|
Sluttsted | Kjøkkelvik |
Turtype | Løpetur |
Turlengde | 7t 53min |
Distanse | 50,0km |
Høydemeter | 3131m |
Kart |
Bestigninger | Austefjellet (808moh) | 27.08.2016 |
---|---|---|
Byfjellenes høyeste punkt (674moh) | 27.08.2016 | |
Damsgårdsfjellet (344moh) | 27.08.2016 | |
Gullfjelltoppen (987moh) | 27.08.2016 | |
Livarden (683moh) | 27.08.2016 | |
Lyderhorn (396moh) | 27.08.2016 | |
Løvstakken (477moh) | 27.08.2016 | |
Slettegga (742moh) | 27.08.2016 | |
Andre besøkte PBE'er | Gullbotn Parkering (245moh) | 27.08.2016 |
Redningshytten, Gullfjellet (600moh) | 27.08.2016 | |
Turnerhytten (640moh) | 27.08.2016 |
Vi er alle vinnere av Styrkeprøven Rett Vest
Vindusviskerne gikk på laveste nivå. Det yret litt og veien var våt. Heldigvis var ikke regndråpene store som snøfnugg slik som i fjor. Den lette skumringen utenfor minnet meg på at det fremdeles var tidlig på morgenen, men jeg var ikke trøtt. Ikke litt engang. Hadde drukket altfor mye kaffe og var ivrig etter å komme igang.
"Så var det på an igjen?" spurte jeg mannen som satt på siden av meg.
"Det er det vettu!"
Han skulle gå turen for sjette gang. Meget sprekt. Apropos sprek. Bussen var fylt med slike folk. Her satt mennesker i alle aldre. Alle kledd i treningstøy og alle like spente på hvordan det skulle gå med dem i år. Spenningen var nesten til å ta og føle på. Det er ikke så rart. Vi skal jo tross alt ta oss til fots på tvers av hele Bergenshalvøyen. Det er med andre ord åtte fjell, 3100 høydemeter og 50 km som venter.
På parkeringsplassen ved Gullbotn vrimlet det av flere folk i tights, tynne treningsjakker og lette løpesekker. Noen varmet opp, andre sto og trippet litt, enkelte så nervøs ut, mens noen sto i en klynge med avslappede skuldre og snakket lett med hverandre.
"God morgen alle sammen!" En mann tok til orde og alle snudde seg. Som i fjor og sikkert alle andre ganger før, startet vi med å ta "bølgen".
"Røde kors kan melde om at det er vått" sa han. Alle lo. Det kom ikke som en bombe, men likevel hadde jeg denne morgenen kl 06.00 sett ut vinduet med kaffekoppen i hånden og sagt til meg selv "Det kommer aldri til å bli like vått og jævlig som i fjor". Det fant jeg i hvert fall snart ut av.
STARTEN GÅR
Så var det felles nedtelling. "Fem, fire, tre, to, en, GOD TUR!". Planen min i år var å åpne hardere enn i fjor. Målet mitt var å komme under åtte timer. Jeg hang meg derfor på den fremste delen av feltet for å vinne tid i starten. Merket fort at jeg løp med folk som hadde høye ambisjoner om lave tider. Det var en ganske tøff åpning. Stien oppover mot Gullfjelltoppen var selvsagt våt med stor V. Små elver rant nedover over alt. Det regnet ikke for øyeblikket, men luften var fuktig og skydekket var lavt. Jeg gikk i hurtig gange oppover og dro tre andre som la seg hakk i hæl bak meg.
Merket pulsen var litt for høy på et så tidlig stadie. Bestemte meg likevel for å holde dette tempoet litt til. Vi entret det dystre tåkehavet. Noe utsikt fra toppen kunne vi selvsagt bare glemme. Hadde ikke tid til å nyte det heller. Det var ingen som snakket med hverandre. Folk hadde nok med seg selv for øyeblikket. Det eneste som brøt stillheten var pusting og pesing fra de bak og såler på løpesko som knirket i det den fikk kontakt med de våte steinene eller lyden av et plask i en vanndam.
Jeg gav varden på Gullfjelltoppen et klapp og fortsatte med småjogg nedover. Steinene var såpeglatte og jeg konsentrerte meg om å sette føttene på de rette plassene. Fort gjort å vrikke en fot om en blir overivrig på dette føret. Jeg var sørpe gjennomvåt over alt på kroppen.
To karer passerte meg på vei nedover, men jeg bestemte meg for ikke å bry meg om det. For meg gikk det fort nok. Litt kryssing av elver før jordbakken ned i dalen mot Redningshytten ventet. Brukte tauene her og der. Det gjaldt å hele tiden trå varsomt. Bratte jordskrenter kan fort bli verre en våte steiner. Kom meg vel ned og fortsatte opp til Redningshytten som jeg ankom kl 09.08. Registrerte meg, tok med meg en kopp med saft og var plutselig på vei oppover mot Austefjellet.
Karene som tidligere hadde passert meg, forsvart inn i tåkehavet. Jeg passerte etterhvert Røde Kors-teamet som skulle opp på Austefjellet. Mye myr og seigt terreng oppover her. Det begynte etterhvert å regne og jeg gikk nå helt alene. Situasjonen var helt identisk med fjoråret. Sett bort ifra at jeg nå begynte å merke den harde åpningen. Jeg gikk opp på Austefjellet og småjogget nedover det slake terrenget mot Sletteggen. Gikk nokså radig videre oppover, men beina begynte å bli numne. Jeg var allerede dritt lei av å stampe nedi alt kaoset med gjørme, gress, myr, bekker og sleipe steiner, men minnet meg stadig på de viktige ordene "Det er likt for alle".
Det ble opplett idet jeg kom over Sletteggen. På vei nedover ble jeg tatt igjen av to karer. Vi slo følge et stykke, men de hadde nok gjort et taktisk sjakktrekk å starte roligere enn meg. Da vi skulle ta fatt på bakken opp til Livarden, måtte jeg roe ned tempoet. Det første som slo meg oppover her var at dette føltes som å gå på en skumgummi-madrass i motbakke. Myrene var dype og terrenget rundt var generelt bløtt. Lårene fikk kjørt seg godt her. Jeg pleier ofte å bli demotivert av å bli tatt igjen av andre, men når distansen er så lang som dette, bryr jeg meg rett og slett ikke. Da jeg kom opp på Livarden var det ingen folk å se. Igjen var jeg helt alene.
FULL STOPP OG EN KAMP MOT NEGATIVE TANKER
Jeg fikk i hvert fall flashback da jeg løp nedover mot Unneland. I år var elvene like store. Jeg tråkket nedi en stor myr og sank til lårene. Da jeg jobbet meg nedover den gjørmete stien på slutten, måtte jeg få ut litt aggresjon. Litt lav skriking og banning gjorde godt. Jeg var heldigvis alene. Plutselig traff jeg på en mann som stod og fotograferte. Kjekt å treffe folk igjen. Løp bortover veien og ankom matstasjonen og registreringen ved Unneland 3.05 timer etter start fra Gullbotn. Som et vilt dyr presset jeg seigmenn, marshmallows og sjokolade inn i munnen før jeg helte innpå med cola og sjokolademelk, som gikk ned på høykant. Så løp jeg videre og ble heiet på av folk som gikk langs veien. I tillegg til det faktum at solen nå hadde meldt sin ankomst, var dette en skikkelig motivasjonsbombe. Nå koste jeg meg skikkelig. "Herren gir og herren tar" heter det visstnok. I såfall skulle han raskt ta fra meg denne gleden. I bakken på vei opp til Huggjelsvarden, fikk jeg plutselig massive kramper fra livet og helt ned til tærne.
Da jeg skulle strekke ut framsiden av lårene, fikk jeg selvsagt krampe på baksiden. Med skjelvende bein, strak rygg og knyttede never så det sikker ut som jeg akkurat hadde fått 100 000 volt gjennom kroppen. Jeg stod og ynket meg og pøste på med absolutt alle negative ord jeg hadde lært opp igjennom årene. Kyrene som gikk rundt i området så på meg og lurte sikkert på hva i svarte jeg drev med. Nå var det full stopp. Nå fikk jeg igjen for å starte for hardt. Ja, nå begynte jeg også å slite psykisk. Det var vanskelig å blokkere spørsmålet "Hvordan skal du klare å fullføre dersom du har så sterke kramper når du ikke engang er halvvegs?" Jeg prøvde for harde livet å tøye ut, men krampene gav seg ikke.
Jeg tok to steg, men det føltes som om musklene hadde tvinnet seg i en dobbel fiskeknute med en avsluttende overhåndsknute. Jeg haltet litt oppover, men måtte stoppe igjen. Jeg visste at disse krampene ikke ville gi seg med mindre jeg stoppet. Fire timer til med sterke kramper? Frister det? skumle tanker kom til hodet. Nå måtte jeg fokusere. Jeg måtte gjøre to tiltak. For det første måtte jeg roe ned tempoet. Fra nå av fantes det ikke noe tidspress. Dersom jeg skulle fullføre måtte jeg la kroppen bruke så lang tid den trengte. Jeg la derfor alle ambisjoner om tider under 8 timer på hyllen. For det andre måtte jeg sette meg delmål. Mitt første mål var å gå til Årstad. Jeg skulle ned dit og foreløpig kun dit. Tanken på resten av distansen etter Årstad ble blokket helt ute. Jeg skulle ta en ny vurdering da jeg kom ned dit.
DELMÅL
Etter å ha klargjort tankene for meg selv og tatt en liten pause, begynte jeg å gå sakte oppover. Krampene kjentes godt fremdeles, men jeg kom inn i en rytme og fokuserte bare på å holde et rolig tempo og lytte til kroppen. Jeg har også god erfaring med musikk som motivasjon. Jeg satte derfor på en favorittsang på øret. Jeg jobbet meg opp på vidden og krampene gav seg litt da jeg kom opp på flaten. Jeg gikk i hurtig gange bort til Turnerhytten. Her satt to hyggelige damer som serverte meg varm fruktsuppe. Denne smakte fantastisk. Jeg registrerte meg og spurte av ren nysgjerrighet hvor mange som var foran meg.
"Det er kun 13 stykker." Svarte en av dem.
Jeg la meg ned på bakken utenfor og satte beina høyt oppetter veggen. Folk kom plutselig strømmende inn. Den 14. plassen mistet jeg rimelig fort. Jeg kunne ikke bry meg. Jeg hadde bestemt meg for å ligge her i 3 minutter i håp om at syren og krampene skulle minke litt.
Etterhvert reiste jeg meg og prøvde å jogge litt nedover. Det gikk fint i starten, men krampene meldte straks sin ankomst igjen. "SVARTE H......" Dette er pining. Jaja. Ikke tenk på det. Jeg skal jo tross alt bare ned til Årstad. Det klarer jeg jo.
Svabergene nedover var glatte. Jeg ville aldri risikere noe og tok det derfor rolig på slike plasser. På vei ned til Montana ble jeg tatt igjen av to karer. Jeg hadde fisket opp to vestlandslefser fra sekken og delte den ene med dem. Veldig givende for min del å gi energi til andre. De var veldig takknemmelig. Vi slo følge et lite stykke men etter en stund måtte jeg gi slipp på dem. Krampene kom selvsagt smygende. En av dem slet også med krampe. Han måtte stoppe utenfor Ulriksbanen og tøye leggen. Jobbet meg gjennom gatene og kom etterhvert ned til Årstad. Jeg hadde nådd delmålet mitt.
ET SMIL OG EN KLAPP PÅ SKULDEREN
Kroppen var fremdeles "Fit for fight" og jeg satte meg umiddelbart et nytt mål. Nå skulle jeg til Melkeplassen. Jeg gikk hurtig oppover grusveien og kom omsider inn på stien mot Løvstakken. Jeg hadde hele veien fulgt med på klokken og visste at målet under 8 timer fremdeles var gjennomførbart, men ønsket ikke å bli overivrig og la det derfor på hyllen igjen. Av en eller annen merkelig grunn hadde krampene tatt en pause. Jeg kjente det ikke så mye oppover her, men beina var trøtte nå. Det gikk ikke så fort. Stien var sørpe våt og det begynte å regne på ny da jeg nærmet meg toppen. Ble tatt igjen av tre stykker til. Lei av å bli tatt igjen nå. En av dem gav meg et klapp på skulderen og smilte. Dette husker jeg veldig godt. Jeg fikk masse motivasjon av det. Det er nemlig ikke mer som skal til. Håper det er like god lagånd ute blant de andre deltakerne.
Jeg tenkte umiddelbart at det var flere som hadde det slik som meg akkurat nå. Det regnet, det er fremdeles et stykke igjen, kroppen er sliten, men det går fremover. Jeg klippet i båndet ved varden på toppen av Løvstakken og tok frem tre vestlandslefser som jeg presset i meg. Jeg traff en mann med en hund på toppen. Jeg fortalte om målet jeg tidligere hadde satt om en tid på under åtte timer.
"Det går vel dersom du har nok energi" sa han.
Jeg så ned på vestlandslefsen i hånden min. Det regnet så kraftig at deigen smuldret opp og rant ned på bakken. Energi ja. Denne vestlandslefsen skal gi meg energi. Jeg gadd ikke ta på hetten på jakken. På en side kjentes regnet forfriskende ut, men jeg skal innrømme at jeg hatet det mer enn jeg likte det.
ALL IN
Etter å ha rettet et "Tusenmetersblikk" mot Damsgårdsfjellet, tok jeg fatt på nedstigningen til Melkeplassen. Det gikk tregt, men fremover. Neste delmål var nådd. Nå var det kun et mål igjen og det var Kjøkkelvik. Turens ende. Ikke snakk om å gi seg før Lyderhorn. Jeg tok fatt på bakken opp til Damsgårdsfjellet. Krampene dro og nøkket som vanlig. Nå var jeg så vant til det at jeg ikke lenger brydde meg. Var plutselig oppe på toppen og jobbet meg nedover mot Laksevåghallen. Hadde hengt meg på en kar nedover her. Kom ut på veien og småjogget et stykke før jeg måtte gå over til hurtig gange. Jeg kom til Banuren og så på klokken mens jeg gikk oppover veien. Nå hadde jeg 49 minutter på meg til å komme over hele Lyderhorn og ned til Kjøkkelvik dersom jeg skulle klare dette på under åtte timer. Jeg hadde allerede bestemt meg. Det SKULLE gå. Det bare måtte gå. Jeg økte tempoet oppover stien. Gikk "all in" både fysisk og mentalt og gav blanke i alt annet. Pulsen ble høyere og jeg hadde det ikke spesielt behagelig nå, men snart var det over. Bare litt til.
Jeg tok igjen en mann på toppen av Lyderhorn. Han slet litt og det så ut som han ikke hadde så mye krefter igjen. Jeg visste med en gang hvem denne mannen var. Det var han som gav meg smilet og et klapp på skulderen nedenfor Løvstakken. Nå var det min tur til å være motivator.
LØP FOR HARDE LIVET
"Kom igjen. Det er snart over. Nå gir vi bånn pinne ned til mål" sa jeg og klappet han på skulderen. Jeg tok fatt på nedstigningen og teknikken nedover her bestod i å bruke armene aktivt og bykse nedover med beina. Svabergene her var til en viss grad tørre. Det hjalp veldig nå. Jeg konsentrerte meg om kontrollert fotplassering og høyt tempo. Da jeg kom ned i skogen løp jeg så fort jeg kunne.
Jeg visste at jeg ikke hadde mye tid igjen, men valgte å ikke bruke den på å se på klokken. Måtte gi fra meg noen banneord og diverse andre lyder nedover her. Passerte en barnefamilie som sikkert har tenkt sitt da de så meg nedover her. En dame lenger nede heiet på meg. Da jeg passerte henne, hadde jeg så mye adrenalin at jeg bare ropte "Jeg MÅ under åtte timer". "Det klarer du helt fint" svarte hun. Jeg kom ut på veien og fulgte de blå pilene nøye. Videre igjennom noen busker og endelig ut på fotballbanen ved Kjøkkelvik skole der de siste 50 meterne er markert med norske flagg. Gav bonn pinne bortover her. La ikke engang merke til min mor som stod og tok bilder like ved siden av. Og DER var jeg i mål. "07.53" kunne damen med stoppeklokken meddele. HERLIG!! For en følelse.
TIL ETTERTANKE
Erfaringen fra de to gangene jeg har vært med er at dette er vel så mye en psykisk styrkeprøve som en fysisk. Jeg gjorde en feil ved å åpne for hardt. Det er slikt som skjer når en har høye målsetninger og blir ivrig. Jeg fikk svi for det. Kroppen ble fort sliten og i flere timer hadde jeg slitt med heftige kramper. Kramper som satte meg helt ut av spill og til tider gjorde at jeg hadde problemer med å bare stå oppreist da jeg ikke engang var halvvegs. At jeg da klarer å omstille hodet til å tenke på de rette tingene og likevel klare målsetningen min, er jeg vanvittig stolt over. Det er slike ting som betyr mest for meg. Opplevelsene blir så mektige når en har slitt litt ekstra. Gleden over å komme i mål og gleden over en personlig rekord blir sterkere.
Som arrangørene selv sier "Det er et mål i seg selv å fullføre". Det er så sant som det kan bli. Enten du løper på 04.40 eller går i mål på 14 timer er du en vinner. Vi konkurrerer mot oss selv. Vi hjelper og motiverer de som trenger det. Husk at det kanskje ikke skal mer til enn bare et smil og en klapp på skulderen. Det erfarte i hvert fall jeg. Jeg vil avslutte denne rapporten med å takke alle de frivillige som jobber for at dette er og forblir et så fantastisk arrangement. Jeg kan ikke få skrytt nok av det høye og profesjonelle nivået dere viser. Styrkeprøven Rett Vest har blitt et årlig fast arrangement for min del. Og jeg er ikke den eneste. Vi snakkes igjen til neste år! Og "God tur!" inntil den tid kommer.
Kommentarer