Uranostiden via Sørryggen (25.07.2008)

(hentet fra Fjellforum)

Først litt om forutsetningen for turen slik at dere som leser dette og lurer på om dere kan gjennomføre samme tur skal vite på hvilket nivå vi ligger på når det gjelder fjellturer. Av samme grunn vil jeg også så godt jeg kan forsøke å angi litt om tidsforbruket underveis.
Jeg og en kamerat bestemte oss for to år siden at vi skulle få til en fjelltur i året hvor vi skulle bestige noen topper. I fjor regnet turen bort, så dette var altså vår andre topptur. Det første året var det Tverrbotntindane og nord-ryggen på Visbreatinden som ble besteget.
Ingen av oss har med andre ord gått spesielt mye i fjellet de siste årene. Han har stort sett syklet og jeg drevet litt klatring. Tidligere i år gikk jeg tre dager fra hytte til hytte, mens for min kamerat skulle dette bli første gang han tok på seg fjellskoene i år.

I år bestemte vi oss for å ta turen til Koldedalsvannet, slå opp et telt der inne og bestige Uranostinden via sørryggen den ene dagen og Falketind og toppen rundt Stølsnosbreen den andre dagen.
Etter hvert som avreisedagen nærmet seg så vi at vi kom til å bli kjempeheldige med været. Vår eneste bekymring var om om veien inn til Koldedalsvatnet var snøfri og om bommen var åpen. Jeg hadde vært i området 3 uker tidligere og da var det veldig mye snø i området.

Dag 1, 24 juli 2008 Koldedalsvatnet

Vi reiste fra Oslo/Årnes på kvelden og var fremme på parkeringsplassen ved Hydro-hytten ved enden på veien rundt midnatt. Jeg hadde fått et tips om teltplass her inne på forumet, men selv om det var stjerneklart var det for mørkt til å begynne å lete etter det stedet, så vi satte opp teltet nede på småsteinsletta nedenfor hytta. Litt hardt å få ned teltpluggene, men nok av steiner til å holde teltet på plass. Vi var slitne og spente foran neste dag hvor Uranostindens sydrygg skulle bestiges. Klokken ble satt på 0800.

Dag 2, 25 juli 2008 Uranostinden via sør-ryggen og Slingsbytinden

Solen sto tidlig opp og gjorde at teltet ble meget varmt, så etter en god lang frokost i klappstolene våre og litt graving med en flat stein for å få gravd ned frysebagen i en snøfonn var vi faktisk klare til avmarsj 0815. Vi skrådde rett opp i lia mot høyde 1311 og passerte på nedsiden av denne og krysset elva ca 300meter før Uradalsvatnet (Ikke URDA…som det står blant annet på mitt gamle kart)
Grunnen til at vi krysset elven her var at jeg var litt redd for at det var for mye vann ved vadestedet helt oppe ved vannet. Det var nemlig det 3 uker tidligere. Kan for øvrig informere om at det er en fantastisk teltplass der hvor den lille bekken begynner like vest for høyde 1311.

Stykket fra Koldedalsvatnet til Uradalsvatnet er lettgått så ganske raskt passerte vi stien som går opp til Kvitevatnet. Her tok vi for første gang frem beskrivelsen av Morten Helgesens tur over ryggen fra august 2002. Etter en kort orienteringspause satte vi i marsj, fylte alle vannflaskene i den siste bekken, og gikk på et forholdsvis markert tråkk øst for høyde 1450 og 1487 før vi gikk opp på ryggen. Fantastisk å komme opp på ryggen og se utover Uranosbreen. Vi hadde brukt ca 1t 40 min hit.

Ryggen oppover mot S2 (2048) var lettgått, med noen klyvepartier men bød ikke på noen problemer. Min kamerat som har et snev av høydeaversjon hadde imidlertid bitt seg merke i at det i vår utprintede guide sto at ryggen opp mot selv Uranostinden var adskillig brattere….
Et lite stykke før toppen på Ø2 skulle det være et litt luftig/utsatt hakk ned, vi fant hakket men syntes ikke det var noe særlig skummelt.

Oppe på S2 så vi for første gang ordentlig hva som ventet oss på selve Uranostinden. Den så ikke lett ut. Videre bort ned og bort mot S1 (2037) var det greit å gå uten noen problemer.
På S1 tok vi en liten pause for å studere Morten H sin beskrivelse av turen opp mot Uranostinden. Etter å ha lest den sammen sa min kamerat at han ikke kom til å bli med videre. Det var særlig ordene ”med ryggen mot avgrunnen” som hadde skremt han, i tillegg så han jo at det så luftig ut. Han ble med bort til der hvor den første hammeren begynner, men var fast bestemt på ikke å bli med opp da han som han sa ”Jeg vil ikke komme meg videre når vi hadde klatret opp hammeren” Han ba meg derfor gå videre mens han selv skulle gå ned i vestsiden og traversere seg bort til skaret mellom Uranostinden og Slingsbytinden.

Jeg hadde ikke særlig lyst til at vi skulle skille lag så vi inngikk en avtale at jeg skulle klatre opp hammeren og sjekke forholdene videre og deretter komme tilbake og si om jeg mente han ville klare det eller ikke. Klatringen opp hammeren var ikke særlig vanskelig men jeg kan forstå at noen synes det er greit med sikring her da man jo kan falle langt om man først faller. Etter at hammeren var unnagjort så jeg bort på den skarpe eggen som ”alle” skriver og prater om. Siden jeg viste at eggen og de få meterne med klatring ”med ryggen mot avgrunnen” etter selve eggen var det min kamerat var skeptisk til tenkte jeg at jeg skulle finne en vei litt nedenfor eggen mot vest. Det gikk overraskende lett, veien sa seg selv og før jeg nesten var klar over det sto jeg og så ned på den skarpe eggen. I vått vær kan det nok være litt mer skummelt da fjellet da vil være temmelig glatt der nede hvor jeg gikk.

Glad som jeg var etter å ha funnet en vei jeg mente min kamerat kunne benytte, gikk jeg den skarpe eggen tilbake til toppen av hammeren og ropte ned til han at han måtte komme opp for dette ville han klare! Hvis han allikevel ikke skulle klare det så kunne han evt gå ned i vestsiden fra toppen av hammeren. Litt løst, men helt greit så det ut til.

Han klatret lett opp hammeren og mens han gikk litt ned for begynne å traversere på nedsiden av eggen gikk jeg opp på satte jeg meg på den skarpe eggen for å rettlede han. Ganske snart fant han ut han like gjerne kunne komme opp på eggen han også så da klatret han rett opp vestsiden av eggen og satte seg foran meg på eggen midt i mot meg! Vi lo, jublet og knipset noen bilder, før jeg gikk forbi han på eggen for å komme meg på andre siden av han slik at vi også fikk bilde av han ovenfra. Han som noen minutter tidligere hadde vært skikkelig skjelven snudde seg nå lekende lett på eggen slik at han endelig kom rett vei

Der den skarpe eggen slutter er det en liten hammer som kan man enten kan omgå til venstre som jeg gjorde eller ut til høyre ”med ryggen mot avgrunnen” som min nå veldig ivrige kamerat gjorde. Etter dette var resten av turen opp til toppeggen og toppen lett. En liten ruglete hammer ble omgått til venstre på trappetrinnene som vår ”guide” også beskrev. Vi nådde toppen etter nøyaktig 4 t 30 min. Da hadde vel ”overtalelses/vurderingsprossessen” litt lengre nede tatt ca 30 min.

Utsikten på Uranostinden 2157 moh er helt fantastisk! At det var skyfritt, sikkert 20 grader og vindstille gjorde det ikke akkurat verre å være der oppe!. Vi satte oss ned på toppen og spiste en god og lang lunsj mens vi tittet på et taulag langt nede på breen under oss som var på vei til skaret mellom Uranostinden og Slingsbytinden.

Etter at lunsjen var unnagjort satte vi kursen nord- og nedover og ned i skaret hvor vi møtte taulaget vi hadde sett nede på breen. Turen ned dit gikk veldig fort da vi skled ned på diverse snøfelt. Nede i skaret satte vi fra oss sekkene og tok med oss en vannflaske opp på Slingsbytinden (2026). Oppe på toppen hadde vi god utsikt mot vestsiden av Uranostinden hvor vi skulle traversere oss ned til Uradalsbandet. Det lå fortsatt en del snø der som kunne hjelpe oss. Det gjaldt bare ikke å komme for langt med mot det ”stupet” som går på tvers et stykke nede i siden. Takk til de som har tipset om dette tidligere! Nede på bandet tok vi på oss sekkene og satte utfor. Turen opp/ned fra Slingsbytinden brukte vi 35 min på inkludert rekognosering på toppen.

Nedstigningen mot Uradalsbandet gikk greit, vi skled mye på snøen og kun en gang kom vi for langt ned og måtte gå litt opp igjen for å komme oss over et lite stup. Ved våte forhold vil jeg tro at det er vanskeligere å gå ned her da det var ganske bratt og sva med småstein på de feltene hvor vi ikke gikk på snøen. Etter hvert kom vi frem til den røde hammeren/høyden ovenfor Uradalsbandet. Vi slet med å finne rett vei ned til bandet, men etter hvert fant vi da en vei. Litt løst og litt bratt men helt greit. Nede på bandet ble det en liten pause før vi satte i marsj rundt Uradalsvtnet og videre ned mot teltet ved Koldedalsvatnet.
9 timer etter at vi startet kunne vi endelig ta av oss fjellskoene, ta oss et lite bad og sette oss i de medbrakte klappstolene for å nyte solen over Falketind mens vi spiste noen Wienerpølser!

Utpå fredagkvelden ble det temmelig folksomt rundt oss. Hamar og Hedemarkens Turistforening (HHT) arrangerte fellestur. De skulle også gå Uranostiden (ikke ryggen) og Falketind. I tillegg var det flere andre som skulle på tur neste dag. Til sammen var vi vel rundt 30 personer. Det ble fyrt opp et par bål og det ble riktig så hyggelig utover kvelden.
Ett par kalde pils gjorde dagen perfekt!

Dag 3 : Se Falketind