Uranostraversen (16.08.2008)

Vi var tre stykker som kjørte fra Oslo fredag ettermiddag etter at meteorologiske hadde varslet noenlunde bra vær. Tanken om kø hadde ikke streifet oss, men vi møtte veggen for å si det sånn - et stykke oppi Nittedal. Turen opp tok derfor lenger tid enn planlagt og det var godt og mørkt da vi ankom Koldedalen via anleggsveien. Vi hadde hørt rykter om mulige teltplasser der veien krysser over elva som kommer fra Uradalsvannet. Men i mørket er de fleste katter grå og det var lettere sagt enn gjort å finne en plass til teltene våre. Den som leter finner og etter en stund hadde vi funnet sånn passe flate gressflekker til at vi kunne sette telt der. De kom kjapt opp og vi roet ned for kvelden. Været var vel så som så, men det regnet i hvert fall ikke.

Neste morgen kunne vi imidlertid konstatere at værgudene ikke var helt på vår side. Lave skyer og fuktig vær. Men vi var jo ikke kommet så langt for ingenting, så sekker ble pakket for en dag i fjellet. Vi labbet i vei. Falketind dukket opp et par ganger på vei oppover, litt sånn for å erte oss. Men vår topp - Uranostind - glimret i tåkeskyene! Men via diverse turberetninger, hadde vi grei peiling på hvor vi skulle gå. Og oppover bar det. Været ble ikke bedre dessverre og snart ble vi møtt av tettere skydekke og lett yr. Men, men. Vi tar det vi får...

Snart var vi på den første toppen - Uranostind S2, etter at vi hadde forsert den første bratta ganske greit. Videre mot S1 var veien grei. Det eneste vi kunne se var eggen og alt det hvite på hver side. Vi kunne bare ane at det gikk bratt ned mot breen på høyre side og ingenting på venstre side. Den første utfordringen (som neppe er særlig krevende i tørt og fint vær) møtte vi vel på denne strekningen. For sikkerhets skyld sikret vi hverandre her, før vi fortsatte oppover. Vi rastet litt før neste etappe. Det var kjølig i vinden og det lette regnet, så vi stoppet ikke lenge. Vi hadde ikke møtt andre folk så langt, men kunne etterhvert høre noen som kom halsende bak oss. De tok oss snart igjen og hadde tydeligvis dårlig tid, der de halset avgårde. Like etterpå kom vi til en bratt hammer, hvor våre passerende "venner" allerede var godt i gang med. Greit nok det. Men det som ikke var så greit, var at vi på sin vei løsnet både en og to og tre steiner som vi måtte søke ly for innunnder en fjellknaus. Idioter!!! Ikke kjørte de noen form for sikring heller. Men det roet seg heldigvis, og vi kunne fortsette oppover ganske greit.

Endelig kunne vi kjenne igjen det stedet som alle turrapporter hadde nevnt - den smale eggen med den smale sprekken til fottak. Her fant vi fram tauet igjen og sikret oss oppover. I tørt vær og solskinn ville vi kanskje droppet sikring, men nå følte vi det nødvendig. Opplevelsen ble nok ikke den samme som i klarvær. Vi så ikke en "dritt" for å si det sånn. Kun hvitt og vått... Men vi kom trygt over og kunne ta fatt på siste del av ryggen opp mot toppen. Denne gikk veldig greit og endelig kunne vi stå på toppen. Det ble ikke tid og anledning for toppdram i dette været (som regel feirer vi med en kork godt brennevin på toppen). Den fikk vente til teltet og varmen der. Vi fortsatte over toppen og ned i skaret mot Slingsbytinden. På grunn av været og en liten usikkerhet om veivalget videre, la vi turen nedover mot dalen til venstre. Etter litt famling kom vi oss ned i slakere terreng og kunne komme inn på stien tilbake mot Uradalsvannet og Koldedalen. Veine tilbake ble lang, men omsider kunne vi kaste fra oss sekkene og ta en velfortjent vask i Koldedalsvannet. Det er utrolig deilig å avslutte turen med et kaldt "bad". Absolutt forfriskende...

Kvelden ved teltet ble som vanlig trivelig; god mat, en liten dram, kaffe og sjokolade. Vi hadde hatt med videokamera på turen også, så litt snikikking på råmaterialet ble det også.

En flott tur!