Målet var Dyrhaugsryggen helt ut til Søre. Yr meldte sol hele dagen og alt lå til rette for en knall tur. Vi kjørte en halvannen km mot Årdal og parkerte ved Skagastølen. Været var grått og toppene innhyllet i tåke. Vi var allikevel optimister og trodde på at sola snart skulle dukke opp. Etter hvert som vi vant høyde metere ble jeg mer og mer pessimist. Det ble mer og mer klart at det var mye snø her og skydekket ble bare tjukkere. Det begynte å regne og etter hvert gikk det over til snø. Fra ca 1800 meter forstod vi at det ble mer og mer nysnø... antagelig kommet dagen/natta før. Tåka ble tettere og sikten av og til meget begrenset. Sjøl å nå Store Dyrhaugstind virket usikkert. Der det ikke var snøfonner var steinene såpeglatte.
På 2000 meter visste jeg at ryggen smalnet av og at det var loddrett stup på venstre side... av og til kunne vi ane kanten, andre ganger var alt hvitt. Vi nådde "turkassa" ved den store varden og Anita hadde fått nok. Hun ble igjen og jeg famlet meg videre. Etter 100-150 meter snudde jeg. Det var bratt, det var glatt og pga sikten var det vanskelig å orientere seg. Ca 15-20 cm nysnø. Jeg skimtet varden på fortoppen rett over meg i noen sekunder å det var fristende å fortsette men retur ble det.
Der og da var trøsten at denne toppen eventuelt ryggen fortjener en godværs dag.
Vi returnert litt slukøra men forstod at valget var riktig for vårt vedkommende. Nesten nede ved bilen lettet været noe og av og til fikk vi ett inntrykk av den storslagne naturen rundt.
Anita var tur følge og i alle fall jeg gleder meg til gjensyn med Dyrhaugsryggen.
Kommentarer