Mælefjell - høyest i Lifjell (15.08.2016)  

Mælefjell sto høyt på årets ønskeliste. Når værutsiktene viste finvær flere dager i strekk framover, var det bare å slå til første mulige dag. Og det ble allerede denne mandagen. Øyvindbr (Øyvind Brekke) var som vanlig ikke vond å be, og takket ja tvert. Han hadde riktignok vært på Mælefjell tidligere, men var ikke fornøyd med været han hadde hatt dengang. Dessuten hadde jeg planer om å angripe toppen fra en helt annen kant enn hva han hadde gjort da han var der sist. Jeg ville prøve fra øst, mens Øyvind dengang hadde gått opp fra vest, nedi Grunningsdalen.

Jeg plukket opp Øyvind i Drammen, og sammen kjørte vi etterhvert gjennom Notodden og til Sauland, hvor vi stoppet på bensinstasjonen. Der måtte vi få kjøpt en polett (kr 50) til bommen på veien inn i Slåkådalen. Heldigvis har en pliktoppfyllende Peakbook-bruker vært her før oss og lagt inn et PBE med info om at bommen betales med polett, som kjøpes på bensinstasjonen (Shell) i Sauland. Tusen takk til vedkommende! Det sparte oss for en liten ekstra kjøretur. :-)

Veien innover i Slåkådalen var bare sånn passe, med en del vaskebrett og noen hull. Så det gikk ikke fort vestover og inn mot de sentrale delene av Lifjell. Omsider nådde vi Østre Slåkja, hvor vi parkerte på en stor plass i nedre del av hyttefeltet. Været var strålende, så dette kom til å bli en nydelig kveldstur!

Ifølge kartet skal det gå en sti vestover fra Østre Slåkja. Den lette vi forgjeves etter... Vi gikk både ovenfor og nedenfor der stien er stiplet inn på kartet, noe også GPS-sporet vårt viser. Helt i starten, like etter den siste hytta, fant vi riktignok en sti, men denne dreide ganske snart oppover i retning Slåkånuten (1189). Derfor går GPS-sporet vårt litt opp i starten på turen. Vi ga etterhvert opp denne stien, og langet istedet ut vestover i ganske åpent og lettgått skogsterreng. Temmelig myrete riktignok, så her er gode og tette sko nødvendig.

Da vi nærmet oss Londalsbekken passerte vi en hytte, og ved den kom vi inn på en tydelig og god sti som går oppover langs østsiden på Londalsbekken. Denne stien stemmer med den som er inntegnet på kartet. Vi fulgte stien oppover til vi fant det fornuftig å krysse over på vestsiden. Ved stor vannføring kan sikkert denne bekken by på litt problemer å krysse, men nå fant vi enkelt et sted å steingå den. På vestsiden var det fremdeles lett å ta seg oppover i skogen. Mot skoggrensa ble det brattere, og dagens seigeste motbakke var et faktum. På ca 1100 moh gikk jeg helt tom. Det var lenge siden lunsj nå, og det merket jeg. Vi tok en pause for å fylle på med energi og drikke, samtidig som vi nøt en utsikt som virkelig begynte å bli nydelig. Store deler av Lifjell var nå synlig, og under oss hadde vi den fagre og urørte Londalen, som absolutt var en dal etter Øyvinds hjerte.

Videre oppover ble det slakere, og ganske snart var Lifjells høyeste topp synlig, snaue 2 km unna. Vi vandret langs de idylliske Flisetjønnan mens augustsola varmet godt. Nesten så jeg savnet et lite vindpust her. Her oppe var ihvertfall all knotten og fluene borte. De hadde vært ganske plagsomme under oppstigningen fra Londalen, og særlig ved skoggrensa når vi stoppet opp.

Vi fulgte en liten rygg opp fra øst de siste meterne, og etter to og en halv time på tur, kunne jeg endelig stå ved toppvarden på Mælefjell (1413). Utrolig herlig! Øyvind smilte også bredt nå som vi nærmest hadde Øyvind-vær. Han hadde jo vært her før, men dette var en helt annen opplevelse. Vi slo oss ned og skuet utover den vide utsikten. Blåne på blåne ble studert, og vi diskuterte og grublet over hva det var vi så. Man ser jammen langt fra Mælefjell også, selv om kjempen drøyt 3 mil lenger nord, Gaustatoppen (1883), har ennå mer å by på av blåner og fjell i det fjerne.

Jeg sa til Øyvind at her kunne jeg ha sittet lenge og bare slappet av, men tiden går fort sånn på ettermiddagen. Særlig nå ut i august, hvor det mørkner ved 22-tiden. Før vi satte kursen mot Steinfjellet (1398), gikk vi litt tilbake (mot øst) til et høydepunkt som virket minst like høyt som der toppvarden står på Mælefjell. Det måtte da være høyere...? Som vanlig endret dette seg da vi kom bort til denne østlige høyden. Kanskje står toppvarden på rett plass allikevel... Merkelig hvor vanskelig det er å se vannrett.

Det skulle visst være mye stein på Steinfjellet, og jammen hadde jeg nok lest riktig. Jeg tror sannelig alle steinene lå der fremdeles, for her var det ikke mye annet å se. Norefjell, som ligger ennå litt høyere, er jo som en golfbane i forhold. Her mot Steinfjellet (1398) fikk jeg assosiasjoner til da jeg ravet rundt på de høyeste toppene i Jotunheimen, Dovrefjell og Rondane. Det tar noe mer tid å forsere sånt steinlandskap, da man må trå mer varsomt. Vi rasket med oss Mælefjell Sørøst (1393), og deretter en høyde på 1397.1 moh like nord for Steinfjellets høyeste punkt. Skiller altså rundt 1 meter her... Så kunne vi til slutt stå ved toppvarden på Steinfjellet (1398) og nyte utsikten fra dagens siste topp. Herfra var det flott å se mot Lifjells sørlige topper, som Jøronnatten (1275) og Troganatten (1288), som bare er noen få meter lavere enn Røysdalsnuten (1291).

Nå begynte etterhvert fjellene å kaste skygge. Klokka tikket mot kveld, og om 2 timer ville det begynne å bli mørkt. Egentlig betydde ikke det så mye siden jeg hadde med to hodelykter, men det var uansett greit å komme hjem i tide siden vi begge skulle på jobb dagen derpå.

Vi stavret oss så raskt vi kunne nedover ura fra Steinfjellet. På drøyt 1200 meters høyde var det brått slutt på steinrøysa. Endelig mykt underlag! Vi traff etterhvert på ruta vi hadde gått oppover, og gikk nå omtrent i samme spor nedover mot Londalsbekken. Vi satset på å treffe bekken på samme sted som da vi gikk opp, for der hadde vi enkelt kommet oss over. Det gjorde vi, og fulgte nå stien nedover på østsiden av Londalsbekken noe lenger ned for å se om den inntegnede stien på kartet mot Østre Slåkja kanskje gikk der. Det så lyst ut i starten, men jaggu ble stien borte for oss her også... Men, etter noen hundre meter uti myrene og den åpne skogen, traff vi på en svak og tydeligvis lite brukt sti. Kunne det være denne kartet prøvde å vise? Vi fulgte denne stien et godt stykke, men til slutt skar vi oppover til venstre siden stien så ut til å gå for lavt i terrenget i forhold til hvor bilen sto parkert. Da vi ankom parkeringen begynte det å bli halvmørkt, og månen lyste nesten full i sør. Bra timet med tanke på tiden og mørket...

Turen til Mælefjell kunne ikke blitt bedre for min del. Litt mer krutt opp den seigeste bakken hadde vært greit, men det rettet seg etter påfyll av energi og en liten pause. Også er det en fordel at stiene er der de skal være ifølge kartet, men her gjorde ikke det så mye fra eller til siden det var så lettgått. Uansett var en fabelaktig tur en mandags kveld! Takk for turen Øyvind!

Starttidspunkt	15.08.2016 15:53 (UTC+01:00 ST)
Sluttidspunkt	15.08.2016 21:31 (UTC+01:00 ST)
Totaltid	5t 37min
Bevegelsestid	4t 35min
Pausetid	1t 01min
Snittfart totalt	2,4km/t
Snittfart bevegelsestid	3,0km/t
Distanse	13,7km
Høydemeter	872m