Rangling på Gullfjellet (09.06.2012)

© Ole-Petter Andersen

Gullfjelltoppens NV-side er stupbratt.

© Ole-Petter Andersen

Utsikt ut Sørfjorden.

Startet fra parkeringen ved Osavatnet. Slapp unna p-avgifta her, siden kona dro videre på hilsetur til slekta. Jeg hadde dagen for meg selv i Gullfjellet, og ville bare «rangle rundt» og kose meg i godværet ute.

Før Svartavatnet var turstien stengt! Noe slikt har jeg aldri opplevd før, og jeg fulgte derfor alternativ sti mot nordvest. Møtte tre eldre damer på tur her, over et lite høydedrag og ned i dalen nord for Svartavatnet. Jeg fikk så lyst til litt «fri terrengbehandling», og blinket meg ut en grønn flanke litt inne i Songstaddalen. Her gikk det 300 hm bratt opp østover i lyng og gress – stavene var til god hjelp – og opp på høyde 736m. Fin utsikt i flere retninger her, og særlig mot Gullfjelltoppen, som ser riktig alpin ut fra nordvest.

Videre over noen snøfelt og over Vossavardane, rundet Tjørnane i nord, og kom inn på stien som leder over Gullfjellhalsen. Litlagullfjellet tok seg også godt ut herfra.

Gullfjelltoppen

© Ole-Petter Andersen

Fra Vossavardane kom jeg tett innpå nordvestveggen på Gullfjelltoppen.

© Ole-Petter Andersen

Er dette virkelig i Bergen?

Opp mot Gullfjelltoppen var det sammenhengende snø, med en artig snøegg i reineste Glittertind-stil! Jeg fulgte kanten av denne oppover, helt til det ble stupbratt på høyre side (vest) og ikke forsvarlig å fortsette på kanten. På toppen var det også en rekke jernstolper som dannet det reneste gjerdet mot stupet i vest. Bok i kassa på Bergens kommunetopp.

Så fulgte jeg tråkket i snøen sørover og ned, og ble tatt igjen av et par i søkk våte joggesko. De småløp for å holde varmen på føttene. Det var definitivt for tidlig i joggesko her, ja!

Ned til Hausdalen

© Ole-Petter Andersen

Et artig motiv ved Gullfjelltoppen.

Oppe på det lavere Gullfjellet tok jeg en solid matpause, og fant ut at jeg ikke gadd vasse i snøen opp på Søre Gullfjelltoppen, slik planen opprinnelig hadde vært. Fulgte en uendelig lang blå snor i snøen sørover. Fatter ikke hva det kan ha vært? Utflukt med blindeforeningen, kanskje? Møtte i alle fall på en annen type forening på tur; Hundeforeningens årlige utflukt så det ut til – alle i joggesko i snøen (ikke bikkjene altså).

Der stien svinger mot NV og Redningshytten, fortsatte jeg sørover, og la veien oppom toppen Toro. Her manglet varde på høyeste punktet, så jeg lagde en spe begynnelse til dette. Bratt stup mot vest, med sti i det grønne gresset opp dalen der nede. Minnet meg om Alpene på en måte. Et par bratte klippeframspring over stupet var det også like sør for toppen. En ide om også å plukke med meg kommunetoppen i Os (Sveningen) ble forkastet, enda jeg gikk og så opp på denne hele tiden. Dessuten var det ikke sti opp på Sveningen fra denne siden (nordsiden) av dalen.

Etter Toro fulgte jeg stien som følger Hausdalsåsen sørover. Jevn og fin helling, og det var behagelig å gå ned her. Bratt sti ned de siste meterne, der jeg hørte lyd av mange barn som badet i elva. Videre nedover langs veien her var det mange grupper av barn, og en hel leir (speidere?) var blitt etablert litt før jeg nådde p-plassen i Hausdal. Låst bom her. Lagret sporet på gps-en hit.

Fulgte asfaltveien utover dalen, mens jeg ventet på kona som skulle komme i bil å hente meg. Det tok litt tid, så jeg rakk å rusle helt ned til Samdalsvatnet, og noterte meg 20 km på gps-en i dag.

Ikke letteste veien opp til Gullfjelltoppen, dette.