Breiliflaka

Dato:

28.02.2008

Distanse:

4,8km

© Ole-Petter Andersen Prøvde oss først på en skogsbilvei med navn Breiliveien fra Dignes i nord. Det endte nesten i grøfta på glatta, da vi måtte snu, men 40 kr i bomavgift fattigere. Det viste seg at en annen og langt bedre vei med akkurat samme navn går opp fra Vikersund. Siden vi hadde korrekt navn på billetten kjørte vi glatt gjennom bommen! Like før Abbortjern på 400 moh gikk det en skiløype mot SØ, som vi fulgte. Oppover omtrent hele tiden, men du kommer jo ikke til fjells på flat vei. En drøy kilometer etter passeringen av Svarttjern forlot vi skiløypa. Høyden er her omtrent 620 moh, og skiløypa svinger nord og nordvestover igjen. Ved dette punktet gikk vi på GPS sørøstover 500 m til toppen. I brattene på slutten satte vi igjen skia, og gikk på knallhard skare. Skiløype på toppen, men >>>

For tidlig for fottur

Dato:

28.02.2008

Lettere blir det neppe

Dato:

27.02.2008

Skifeller var lurt

Dato:

27.02.2008

Turtype:

Skitur

Distanse:

5,1km

Etter forrige måneds mislykka tur, var vi på ny på plass ved Tverrsjøstallen. Det var på håret at vi kom opp den svineglatte veien fra Jevnaker i vest (Svenåveien, svært smal). Etterpå var det visst en som kjørte seg helt fast og ble stående på tvers og sperre veien. Godt det finnes en annen vei ned, selv vinterstid. Denne anbefales heretter, fra Mylla i nord. Vi fulgte skispor til Ølja, og gikk med skifeller bratt opp "sommerstien". Det var virkelig smart med feller her! (180 m stigning) Sola kom fram, det kladdet i nysnøen, men det var kun moro å gå denne gangen. Tårn på toppen, og nediset bok som vi ikke klarte å skrive noe som helst i. 55 min opp, 35 min ned (men vi gikk en del på beina, for det var så bratt og lite plass til å ploge og svinge.)

Ski, stegjern og stiv kuling - og en sterk opplevelse

Dato:

25.02.2008

Turtype:

Skitur

Distanse:

26,1km

© Ole-Petter Andersen Etter overnatting på Bjørnhollia var dette andrevalget hvis været ikke var optimalt for Høgronden. Sterk vind og en del skyer gjorde valget lett, og vi trasket opp NV-skulderen til Blåkollen med skifeller. Etter hvert benyttet vi anledningen til å teste ut nye stegjern, og gikk stort sett oppå skaren. Fra høyde 1360 gikk vi rett sør mot toppen i stadig værre vind, og på toppen var det i blant vanskelig å holde balansen, hadde det ikke vært for stavene. Isete og tung nedkjøring i nord, syntes nå vi. Med slikt vær var det greit å kjenne at utstyret var bra nok. Da vi kom ned mot bilen, slo sola i gjennom. Samtidig ble jeg sterkt minnet om en bekjent av meg som lå alvorlig syk, og minnet sammen med opplettet i vær gjorde at tårene kom. Jeg har aldri opplevd å gråte mens jeg >>>