Snøhetta - første nyttårsdag (01.01.2009)

Nyttår i Dovrefjell

Nyttårsnatta er lang i under Snøhetta, og dagen er tilsvarende kort. Det ble lange timer i teltet, og korte, intense dager i spektakulært midtvinterslys, da vi la siste halvpart av juleferien til Dovrefjell.

«Hilde! Jeg tror kanskje ikke det der er en stein!» Vi er på vei innover de reinblåste haugene langs Stropla i Dovrefjell. Hadde det ikke vært for snøkavet, hadde vi sett Snøhetta mot vest. Jeg har gått og sett på en mørk, snødekt kladd ei stund. Vi har kurs omtrent rett på. Den bare 100 meter unna. Jeg er ganske sikker på at den er levende.
Like etter slipper jeg å lure mer. En stor moskus reiser seg opp, skuler omlt på oss og rister seg så snøføyka står. «Er det ikke mulig å få vente ut uværet i fred,» virker det som den prøver å si. Vi bruker ikke lange tida på å bestemme oss for å gå en omvei, og forstår fort hvorfor moskusen vil ha kontroll på toppen av ryggene i terrenget. Like etterpå vasser vi nemlig i snø langs elveløpet.

© Randulf Valle

Snøhetta i vinterdrakt - sett fra E6.

Så mye lenger oppover dalen kommer vi ikke denne dagen. Vinden øker på, og snødrevet med den. Sikten blir dårligere og dårligere. Vi velger å sette opp teltet mens det enda går greit. En liten halvtime senere er vi på plass inne i boligen. Vi har ikke klart å komme oss inn helt uten å dra med oss snø, men etter en liten opprydning suser det fint i primusen. Varmen kommer tilbake og vi kan nyte den deilige lyden av snø som pisker mot teltduken – mens vi selv ligger tørt og varmt i soveposen.

© Randulf Valle

Snøstorm i Dovrefjell.

Det blir tidlig mørkt midtvinters, og når man er ute på tur på denne tida av året virker det som om kroppen instiller seg på naturens døgnrytme. Etter middagen, i sekstida på kvelden, blir vi begge trøtte. Snøen har pakket seg langt oppover teltduken. Nå står bungaloven fjellstøtt om det så skulle bli storm. Med den tryggheten i sinnet, er den fortsatte lyden av vind og snø mot teltet bare beroligende og søvndyssende.

Besøk
Det er helt stille når jeg våkner. Med andre ord har vinden lagt seg – eller vi har snødd ned i løpet av natta. En kjapp gløtt ut viser at det føste er tilfellet. Vintermorgenen er klar – og gnistrende kald. Brått blir jeg var at det rører seg i lia rett bak teltet. Eller rettere sagt – store deler av lia rører på seg. Vi er nermest omringet av en reinsflokk! De nærmeste dyrene er knapt 100 meter unna. Vi kan høre den karakteristiske gryntingen mens vi ser de går rolig rundt på rabbene og beiter lav. I bakgrunnen titter Vesttoppen av Snøhetta fram, omgitt av en blek, rød morgenhimmel. Kan det bli mye bedre? Vel, ett forbedringspotensiale er det for min del. Jeg skulle gjerne hatt kameraet i hendene – ikke i pulken, et par meter utenfor teltet.
Reinen er ikke redd teltet, men blir litt mer urolig når jeg åler meg mot pulken. Likevel gjør de ikke annet enn å trekke sakte og kontrollert unna. Dermed bestemmer jeg meg for å fullføre forflytningen bort til pulk og kamera. Midtvinters, med kulde og snø, er det viktig at reinen ikke forstyrres mer enn høyst nødvendig. Energiforbruket blir fort farlig stort om flokken skal slå om i full flukt. Etter et par bilder kryper jeg inn i varmen igjen.

Nytt år
Inntrykket av omgivelsene er ganske anderledes enn gårsdagens, der vi fortsetter innover dalen mot Reinheim i gnistrende vinterforhold. Vanligvis kan man gjøre turen inn hit på en dag. Vi har hatt to overnattinger på veien. Korte dager, ruskevær og en sen start den første dagen får ta skylda. Uansett har vi et avslappet forhold til hvor vi skal denne gangen. Det er gjerne en fordel midtvinters. Lange dagsetapper er i alle fall en sikker metode for å gjøre turen ubehagelig.
Nå er skiforholdene derimot nesten perfekte. Vinden har pakket snøen skikkelig, og himmelen er skyfri. Sola kommer riktignok aldri mer enn halvhøyt på himmelen, og i de nordvendte liene ligger skyggen nesten hele dagen. Kulda rusker hardere så fort vi kommer inn i et slikt parti.
Teltet setter vi opp igjen i nærheten av Reinheim, som et godt utgangspunkt for en tur på Snøhetta den første dagen i et nytt år. Men først skal nyttårskvelden markeres på høvelig vis – med pinnekjøtt, potetmos og stjerneskudd.
Naturen gjør sitt også, ved å vise fram en tindrende klar stjernehimmel. Vi sovner lenge før det nye året er på plass, men våkner likevel igjen i tide. Noen har lagt nyttårsfeiringen til Reinheim, og markerer årsskiftet med et par skikkelige fyrverkeribrak. Etter at sjokket over en brå oppvåkning har lagt seg sovner vi fort igjen.

Nye muligheter
Årets første morgen er litt gråere enn fjorårets siste kveld. Vi bestemmer oss likevel for å gjøre et forsøk på Snøhetta. Ruta opp er i alle fall godt merket med stålstenger. Så fort vi finner den ruta skal det godt gjøres å rote seg bort.

© Randulf Valle

På vei ned fra Snøhetta første nyttårsdag.

Vi vurderer forholdene hele veien oppover. Det virker som om det stadig skyer til. I det vi når toppen lukker skylaget seg under oss. Mot øst og sør er det bare Snøhettamassivet og Svånåtindan som stikker over det dunaktige teppet. Det er fantastisk vakkert, ken den sure vinden gjør at vi ikke blir lenge på toppen. På veg ned igjen øker vinden jevnt og trutt, helt til vi kommer ned fra toppryggen og havner i le bak fjellet. Først da er det tid for å putte dunjakka tilbake i sekken.

Ny plan
Været slår om i løpet av natta. Utover morgenen blir vi liggende å høre på den kjente piskingen mot teltduken. Vi er i tvil om hva vi skal gjøre. Egentlig var planen å fortsette videre inn i fjellet. Akkurat nå ligner det mest på en dag værfast. Plutselig hører vi noen som roper utenfor, og et ansikt kommer inn glidelåsåpningen. Det er de som bor på hytta, som lurer på om vi har hørt værmeldingen. Det er meldt skikkelig ruskevær i mange dager framover. Vinden skal øke til storm. De har bestemt seg for å gå ut igjen.
Det er planen vi ender med også. Etter kjappe forberedelser, med vannsmelting og pakking, setter vi oss i bevegelse. Været har vi midt i mot, men med briller og god hette går det greit. Niste og sjokolade har jeg i jakkelomma. Det er greit med ferrest mulig operasjoner når en blir sulten.
Vinden viser seg å være ganske levelig, og i på det siste strekket ned mot bilen stilner det helt. Men en mørkeblå himmel i vest viser at det kan være litt av hvert som er på vei. Vi ser oss tilbake en siste gang, før vi starter nedkjøringen i bjørkeskogen.

Denne artikkelen stod i sin tid på trykk i bladet Friluftsliv