Gerlachovský štít (02.10.2010)

(Skrevet av snilen 03.10.2010)

Tur foretatt: Oktober 2010.

Denne turen ble forsøkt i slutten av august, men like før avreise ringte den lokale fjellføreren og ba meg bli hjemme. En lang periode med regn og skyer var meldt og det ville bli lite utbytte av turen. Noen ny mulighet var det ikke for meg før i oktober, så jeg tenkte at da blir det ikke før neste år. Godvær dukket imidlertid opp, og jeg tok sjansen selv om det var sent i sesongen med sne og is over 1700 meter. Jeg benyttet samme fjellfører som zdzitek64, Pavol Kuna. Takk for tipset, hyggelig fyr, som kunne en del engelsk.

Turen startet ved 7-tiden om morgenen ved Slezky Dom, en fjellhytte under ombygging som skal åpne igjen neste år. Sekken ble litt tung med mye utstyr. Hjelm, tau, isøks, stegjern, slynger, klatresele og karabinkroker måtte være med. Føreren holdt utstyr, så jeg slapp å slite på mitt eget. Vanligvis kan en fører ta med seg 3 personer på denne turen, men med de vinterlige forholdene som rådet, var det maksimalt 2. Jeg hadde føreren for meg selv, greit opplegg, men kostbart, EUR170 kostet det. På dette fjellet kan man ikke gå uten godkjent fører uten å ha papirene i orden.

Turen startet med en times gange i slak stigning rundt på sørsiden av fjellet langs en steinsatt sti i retning Popradske Pleso. Vi fulgte stien frem til Batizovske Pleso, ca en times tur. Til dels isete og glasert her tidlig om morgenen. Her fulgte vi en mindre sti innover dalen på østsiden av vannet og oppover dalen et stykke på en morenerygg, før det ble brattere opp mot høyre og frem til der klatringen begynner.

Klatregraden på denne toppen er grad 2, som egentlig bare er klyving, noe som stemmer for den øvre delen av ruten. Opp fra dalen var det imidlertid stupbratt og klatregraden ville nok normalt vært satt høyere. Det som gjør det mulig å komme opp her for forholdsvis normale folk er kjettinger og bøyler i system oppover. Vi sikret hele veien oppover i faste bolter. Mellom ca 2100 og 2300 meter er det forholdsvis rett opp, men det går greit takket være kjettinger og bøyler. Det bratteste punktet er en liten vegg der man klatrer opp en slags bøylestige. Her er det loddrett opp noen meter, men ikke vanskelig med de remediene som er der. Herfra noe slakere videre, vi fulgte snørennene med bruk av isøks og stegjern, tett sammenbundet i tau. Var ikke helt fornøyd med denne måten å ta seg frem. Føreren gikk foran meg i meget kort tau, og var svært nær hodet mitt ved flere anledninger med stegjernbefengte sko. Isøksene hadde ikke reim eller tilsvarende, det syntes jeg også var litt rart, men jeg gadd ikke krangle med en som har vært på toppen over 200 ganger, det blir som å lære bestefar å spise lapskaus.

De siste 350 høydemeterne var vedvarende bratt klyving, men ikke vanskelig. Denne delen av ruten kan sammenlignes med turen fra Tårnskaret til Innerdalstårnet. Under tørre forhold ville det vært greit å gå usikret opp her. Hjelm ville nok vært en fordel, en del løs stein oppetter.

Plutselig var toppen der, og en formidabel utsikt over halve Øst-Europa åpenbarte seg. Jeg måtte selvsagt opp på det knøttlille topp-platået på ca 0,3 kvadratmeter for å bli avfotografert og for å ta noen bilder rundt i alle retninger. Lang pause på toppen, før vi lirket oss ned bratta igjen. På vei ned møtte vi et par svensker, en god følelse å nå toppen lenge før svenskene, som startet samtidig, det viktigste er jo å slå svenskene – i hva det måtte være!

Vel nede fra klatrepartiet begynte det å komme skumle lyder fra fjellsidene i den sydvendte dalen. Solen hadde tint opp terrenget og isklumper og steiner i alle størrelser kom hoppende ned fjellsidene fra nord, øst og vest. Da var det godt å stå trygt midt i dalen ovenfor Batizovske Pleso og være ferdig med klatringen.

Nede på turstien tok jeg farvel med fjellføreren, så han kunne springe ned i fjellfører–tempo, mens jeg tok en annen rute ned i rolig tempo, ingen grunn til å stresse ned i sivilisasjonen denne flotte dagen. Jeg traff på et par tyttebærplukkende damer i 1800 meters høyde og gikk rolig ned gjennom små og storskogen til jernbanestasjonen på Vysne Hagy. Her ble det øl til under 1 EUR for en halvliter, og en hyggelig tsjekkisk fjellturist spanderte en litt forsinket toppdram på meg fra egen lommelerke før jeg tok det smalsprede toget tilbake til base camp på Tatranska Polianka, der turen startet om morgenen.