Strålende novembertur til Våganipen (02.11.2015)
Startsted | Markhus (124moh) |
---|---|
Sluttsted | Markhus (124moh) |
Turtype | Fjelltur |
Turlengde | 4t 15min |
Distanse | 11,3km |
Høydemeter | 725m |
Kart |
Bestigninger | Våganipen (819moh) | 02.11.2015 |
---|
Etter litt anvendt jobbmessig autonomi og "forskjøvet" arbeidstid åpnet det seg en mulighet til tur, tilfeldigvis sammenfallende med et bra værvarsel...Bjarte ble utfordret på å være med, og etter imponerende raskt forberedelse som positiv reaksjon på mitt mildt sagt begrensede tidsperspektiv i forhold til å være klar, var vi på hjul fra Region Vest litt over kl 10. Praten gikk livlig og uanstrengt og før vi visste ordet av det var vi ved Kilen hvor vi tok av i retning Sævareid. Herfra kjørte vi opp de 1,3 km til Markhus på bratt og svingete grusvei. Vi parkerte ved de første husene her og så straks hvor Markhusdalen strakte seg, men funderte litt hvor den i skrevne turrapporter fine skogsveien gikk. Vi ruslet bortover mot gårdsbruket i sørøst, og der traff vi to kjente karer.. Dvs; jeg dro kjensel på dem; Markhus-kara foreviget i Ottos turbeskrivelse fra juni 2015; skikkelig artig! De sto fortsatt(..) og kappet ved, og tok nøkternt til etterretning at de var "kjendiser"- på Peakbook.. Vi fikk en lang og hyggelig prat, og ble nøye forklart hvor vi skulle gå. Og skogsveien innover Markhusdalen var virkelig forseggjort, den hadde vært fullt kjørbar flere kilometer om så skulle være. Vakker natur innover dalen, temmelig flatt første kilometer, hvoretter veien begynte å stige. Vi krysset ganske riktig elven 3 ganger, og ved 3. kryssingen var det tydelig gulmerking oppover i retning nordryggen til Våganipen på høyre siden hvor stien nå forlot skogsveien som nå hadde blitt noe mere utydelig. Litt før skoggrensen mistet vi gulmerkingen, og fulgte terrenget oppover, trolig noe mere lenger vest enn hva som er vanlig. Stedvis ganske bratt og "skrentete".
Etter drøye 2 timer var vi oppe på toppryggens vestre del og gikk de drøye hundre meterne sørøst til toppvarden. Her var vid utsikt særlig vestover og østover, og i nordøst kunne vi se kjente fjell på Kvamskogen. Helt i det fjerne i øst dro vi kjensel på Hardangerjøkulen og i sørøst lå Folgefonna hvit og fin.
Nedover holdt vi i begynnelsen langs øststupet som hadde fin utsikt ned mot Henangervatnet, Skogseidvatnet og Hålandsdalen før vi skrådde vestover og snart var inne på GPS-tracket vi hadde fulgt opp. Også her var mange skrenter og stedvis temmelig bratt, men det gikk likevel raskt nedover på tørt fjell og snart måtte det lettelser i antrekket til.
Vi hadde tallrike stopp på veien ned med "knipsing" av fortsatt flotte høstfarger i den vakre Markhusdalen som i den lave novembersolen tok seg særlig flott ut i dag. Nesten nede igjen traff vi selvsagt de hypersosiale geitene til Markhus-kara på vei oppover til kveldsbeite etter antatt melking.
Etter drøye 2 timer var vi oppe på toppryggens vestre del og gikk de drøye hundre meterne sørøst til toppvarden. Her var vid utsikt særlig vestover og østover, og i nordøst kunne vi se kjente fjell på Kvamskogen. Helt i det fjerne i øst dro vi kjensel på Hardangerjøkulen og i sørøst lå Folgefonna hvit og fin.
Nedover holdt vi i begynnelsen langs øststupet som hadde fin utsikt ned mot Henangervatnet, Skogseidvatnet og Hålandsdalen før vi skrådde vestover og snart var inne på GPS-tracket vi hadde fulgt opp. Også her var mange skrenter og stedvis temmelig bratt, men det gikk likevel raskt nedover på tørt fjell og snart måtte det lettelser i antrekket til.
Vi hadde tallrike stopp på veien ned med "knipsing" av fortsatt flotte høstfarger i den vakre Markhusdalen som i den lave novembersolen tok seg særlig flott ut i dag. Nesten nede igjen traff vi selvsagt de hypersosiale geitene til Markhus-kara på vei oppover til kveldsbeite etter antatt melking.
Takk for hyggelig turfølge Bjarte, med ultrakort varsel!
Kommentarer