Forsøk på Stormoa (22.03.2013)
Startsted | Krokelvvatnet (290moh) |
---|---|
Sluttsted | Krokelvvatnet (290moh) |
Turtype | Snøbrettur |
Turlengde | 2t 15min |
Jeg skulle til Senja i mars og tenkte at dette måtte være en perfekt tid for toppturer. En ukes tid før avreise sjekket jeg varsom.no og registrerte at det var betydelig rasfare. Det hadde snødd mye, og deretter vært mye vind som hadde gjort at snøen ikke fikk stabilisert seg. Men noen dager før avreise hadde været blitt bedre og rasfaren var redusert til moderat. Dagen for flyturen var fantastisk med finvær hele veien fra Oslo til Senja, og det var meldt forholdsvis fint vær også dagen etter.
Om morgenen på turdagen var værmeldingen en del dårligere, men rasfaren var fortsatt moderat, så jeg bestemte meg for å prøve meg på Stormoa. Jeg fikk skyss av en lokalkjent opp til parkeringen ved Krokelvvatnet, og han ville bli med et stykke på ski. Det var delvis overskyet, men vi så toppen når vi startet fra parkeringen. Etter kort tid begynte det å snø, skydekket sank og sikten ble gradvis dårligere. Først forsvant toppen, og snart også de fleste andre konturer. Når vi kom litt inn i gryta snudde turkameraten min, og jeg gikk videre oppover alene. Det gikk ganske bratt oppover i mye løs snø. Etter en stund ble det noe flatere og jeg kom opp til noen store steiner. Her tok jeg en kort rast, og begynte så smått å tenke på å snu. Mens jeg sto her, lettet det noe, og jeg så at jeg var nærmere veggen på Stormoa enn jeg hadde trodd. Nå så jeg skaret mellom Stormoa og Tverrfjellet oppe til høyre for meg, og skjønte at jeg hadde holdt for langt til venstre. Jeg pakket sammen og gikk i retning av skaret. Etter kort tid kom jeg til en stor skavl. Denne gikk jeg rundt på høyre siden. Det blåste kraftige kastevinder. Så kom jeg omsider til skaret, og så ryggen opp mot toppen. Fremdeles begrenset sikt, snø og kraftige kastevinder. I tillegg var jeg sliten av hele tiden å vurdere å snu. Nå gjorde jeg alvor av å snu. Det var definitivt ikke den rette dagen å gå til toppen.
Jeg hadde avtalt at jeg skulle bli henta på parkeringsplassen. Da jeg startet turen hadde jeg funnet ut at det ikke var mobildekning nede i dalen. Så nå ringte jeg etter skyss. Ingen av de to mulige sjåførene svarte. Jeg skiftet fra truger til snowboard. Mens jeg skiftet var det så kraftig snødrev at stavene nesten ble begravd på få sekunder. Jeg tok det veldig rolig på starten pga den dårlige sikten; måtte passe på å holde meg unna den store skavlen nedenfor skaret. Men så klarnet det plutselig opp. Sola trengte nesten gjennom skylaget, og jeg så helt ned til veien og parkeringen. Nå kunne jeg kjøre fortere, men lyset var flatt og kroppen full av adrenalin, så det var litt vanskelig å bedømme avstander og bratthet på hellinga. Men jeg benyttet meg av klarværet og kjørte på. Pudder, lykke, nede..
Ved parkeringa satt jeg noen minutter og tenkte hva jeg nå skulle gjøre, manglende mobildekning som det var. Jeg gikk litt sørover veien i håp om at det der skulle være dekning. Den kom ikke umiddelbart. Men det kom en bil og jeg fikk haik.
Dette var den første toppturen hvor jeg ikke har nådd den toppen jeg satte meg som mål, men sannsynligvis den toppturen jeg har lært mest av til nå. Fjellvettregel nummer 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu.
Kommentarer