Vi gikk fra hytta og videre inn på stien vi ryddet for noen år tilbake. Denne fulgte vi opp til tregrensa og derfra var det bushing (uten trær og busker, riktignok) resten av veien. Vi gikk opp i ura i søkket mellom de to høydepunktene på Spekehøgda og gikk først innom den østligste varden. Tåke og sterk vind gjorde at vi fort kom oss videre til hovedtoppen i vest. Gjenstridig tåke og enda sterkere vind gjorde at vi heller ikke hang på den toppen særlig lenge, men fortsatte nedover mot Bjørneskaret. Her kom vi under skydekket igjen, vinden løyet betraktelig og det var utrolig intense høstfarger på tross av at det var gråvær. Gjestene mine utforsket stupet i skaret for klatremuligheter, men kom til samme konklusjon som brodern og jeg gjorde for mange år siden: det ville definitivt ha vært spennende klatring, men dessverre alt for løst fjell. Ved munningen av skaret tok vi østover i furuskogen og ned mot Helgevollen for å krysse Speka over broen der nede. Da det var gjort var det bare å følge grusveien tilbake til hytta igjen og nyte resten av den vindfulle dagen/kvelden innendørs med peisbål og hjemmebrygget øl.
Kommentarer