Sommerskitur i Breheimen (26.06.2014)

Fin morgen og stor optimisme for skiføre
Skitur i Breheimen 26. juni burde være greit tenkte vi. Vi parkerte ved Heimste Lundadalssætre og gikk litt på stien mot Trulsbu før vi tråkket oss opp den bratte bakken langs bekken. Fjellsko på beina og skisko i sekken. Det lå noen små snøflekker i lia, så optimismen var stor for at det var en del mer snø høyere oppe. Et godt stykke oppe i lia begynte vi å skjønne at skia egentlig kunne ligget igjen hjemme, men nå var de med så da fikk de bli med videre.

Tverrfjellet
Det ble 6 km til fots før skia endelig kunne tas på ikke langt fra Tverrfjellet. Breen innunder toppen var mindre nå enn det som vises på kartet, og det er ikke juli engang! Snøen var fin, og sola stekte noe voldsomt oppover, så det ble bar overkropp og en skikkelig svetteøkt til topps. Selve toppunktet er ikke veldig spennende, men topp er topp.

Ikke mye snø
Fra Tverrfjellet ble det steinrøystråkking før vi fant en snøfonn opp til Grjothøi på 1943 moh. Fin utsikt mot dagens neste mål, Hestdalshøgdi 2091 moh.

Ned til skaret på ca 1600 fikk vi vel omtrent 200 meter med snø til sammen. Fra skaret er det 500 seige høydemetre til toppen. Det ble ganske slitsomt på slutten, men det skal det da også være. Trivelig gjensyn med toppen etter 14 år siden forrige besøk. Utsikten herfra er verdt å nyte litt, med Jotunheimen, Hurrungane og alle toppene i Breheimen tett innpå.

Ned igjen er også ganske langt
Vi hadde sett ut en slags rute ned igjen fra Hestdalshøgdi som stort sett skulle gå på snø. Første bakken fra toppen gjorde det, skikkelig herlig med telemarksvinger på myk sommersnø ned den lange bakken.

Men så ble det steiner igjen, før en stripe med snø kunne følges kanten av stupet. Jeg bare duret på og havnet langt nede i lia. Egentlig skulle vi følge ryggen helt ut, men slik ble da ikke. Bratt ble det også, og noen sprekker i breen gjorde det litt spennende. Jeg måtte kave litt over noen løse steiner og sva før jeg fikk sluppet meg ned til dalbunnen med herlige telemarksvinger. Her så jeg Åke i siluett på ryggen, han gikk der vi hadde planlagt. Langs Grjotåi var det en del snø, så det gikk fort utover dalen. På kanten ned mot Lundadalen ventet jeg på Åke, men han kom ikke. Jeg tenkte at enten hadde han gått forbi, eller så drev han med et eller annet oppi der. Jeg bestemte meg for å gå til bilen. Siste bakken er ganske bratt, og med slitne bein kjentes det godt. Ved bilen var det ingen, men etter ca 20 min kom også Åke på andre siden av elva. Han hadde krysset brua lenger oppe i dalen og fulgt stien på østsiden.

Alt i alt en skitur med mye bæring, men du verden så flott det er i fjellet!