Galdhøpiggen fra Spiterstulen (10.09.2011)  

Jeg sier bare YIPPIIII!

27 august forsøkte jeg å nå toppen sammen med en kamerat. Regn var det hele veien. Stormkast mot Svellnose. Makker'n sa takk for seg før Svellnose og klokken gikk raskt. Ingen foran eller bak meg. Jeg nådde Svellnose 2272 og sa meg fornøyd med det. Stolt for å ha tatt det jeg tror var den riktige avgjørelsen. Men herregud. For en skuffelse. Jeg kom slukøret tilbake til Trondheim. Ikke (excuse my language) faen om jeg skulle bare gi meg. Og denne gangen skulle jeg gå alene. Jeg var litt redd for at dette ble litt i siste liten på året, men jeg bestilte rom på Spiterstulen med håp om at det ikke ville være for mye snø om 2 uker.

Min kone kan ikke gå i fjellet. Men både hun og hunden var med på turen som moralsk støtte. Og vi kjørte nedover den 9 september. Noe regn men ikke mye. Vi fordelte litt kamerutstyr. Det er hun som er fotografen i familien. Og så hadde jeg med meg videokamera. Men tursekken var strippet for alt unødvendig utstyr som var med sist. Denne gangen var det en ullgenser og ekstra votter. Og en matpakke og mye vann. Kone og hund fulgte meg til elva. Så var det bare å labbe i vei.

Man skulle tro det var psykisk lettere denne gangen. Fordi man visste hva man gikk til. Hvor bratt det var og hvor mye stein man måtte gå på. Og også hva man forventet bak hver en topp. Men den gang ei. Det var heller psykisk vanskeligere. For jeg visste at jeg hadde mange timer foran meg i akkurat det samme terrenget som sist. Men, man kan ikke la det ødelegge. Det var bare å se seg rundt og fokusere blikket på andre topper og andre detaljer.

Jeg hadde et rolig tempo. Det var ikke planlagt. Det er min maksfart. Og med stavene karret jeg meg frem. Jeg kunne se folk langt ned i dalen, der hvor man kan stå og fremdeles se ned mot Spiterstulen. Pussig nok, så tok alle meg igjen. De nærmest sprang forbi. Det var ett ektepar som holdt følge. De hadde 3 unger med, og de kunne ikke være særlig gamle. Vi holdt ikke følge, men de spurtet forbi. Og så tok de pause. For det var alltid en av ungene som ble sliten eller ville ha mat. Så nådde jeg dem igjen. Og noen minutter senere var de forbi igjen. Jeg mistet dem av syne mot Keilhaus topp. Og så var det et ektepar i femitårene. De jobbet seg saktig oppover. De var bak meg for det meste , og vi vekslet noen ord. Men jeg så de slet litt. Og det slo meg da at jeg gikk jo i akkurat samme tempo.

Selve turen var fantastisk. Det regnet på fredag og det regnet på søndag. Men på lørdag, da jeg gikk var det nydelig. Varmt var det ikke. Men et fantastisk vær. Og denne gangen kunne jeg litt flere navn på topper rundt meg, så jeg følte meg liksom litt kjent. Jeg slet litt etter å ha kommet opp Piggrove. Men denne gangen kunne jeg se Svellnose fra lang avstand. Jeg gikk jo selvsagt opp på toppen av den denne gangen også. Det var ikke før på veien ned fra Keilhaus topp på vei mot Spiterstulen at jeg så stien gjennom snøen slik at man ikke trengte å gå opp. Her tok jeg meg en velfortjent pause. Når jeg gikk ned fra Keilhaus topp på vei mot Galdhøpiggen var det flere som var på vei tilbake. Og da skjønte jeg at på en trafikkert dag, så kan det fort bli folksomt og trangt på akkurat den delen av stien.

Jeg møtte snøen som hadde lagt seg på bakken ved Keilhaus topp. Det var ikke mye. Steiene stakk opp fra sneen, og det var litt vanskelig å plassere føttene. Tråkket man på sneen var man ikke helt sikker på om man traff på en stein med en gang eller om det var langt ned før man fikk fast grunn... og heller ikke vinkelen på steinen. Men det gikk bra. Og det tok litt å komme opp helt til hytta fra Keilhaus topp. Jeg hadde jo som sagt det ekteparet i femtiårene rett bak meg. Og uansett om konkurranseinstinktet mitt forsvant for 20 år siden, så skulle jeg nå toppen før dem. Derfor måtte jeg sette inn et ekstra gir og det tok ut de siste kreftene.

Det banket bra i hjertet når jeg endelig kom på toppen og jeg kjente rytmen av pulsen i ørene. Men jeg nådde toppen. At ca 100 stykker passerte meg på vei opp, og jeg passerte ingen, spiller ingen rolle. Jeg klarte det. Det er tross alt min andre fjelltur på to tiår, så jeg er fornøyd. Og for en herlig utsikt. Fjell overalt. Litt sne på de fleste. Nesten som melis som var drysset over. Hytta hadde jo selvsagt stengt når jeg kom, men jeg fant meg en fin plass ved siden av, tok på meg ullgenseren og spiste av matpakken. Det var flere som var der. Ikke mange. Men jeg fikk spurt litt og fikk god informasjon om hva jeg egentlig kikket på. Det var bare herlig.

Jeg var der ikke lenge. Kanskje en halvtime. Men da var jeg nesten siste mann igjen, og ville helst se folk foran meg i løypa. Men etterhvert som kameraet kom frem og videokameraet, så var jeg svært så ensom etter nedturen fra Keilhaus topp. Jeg fikk tatt noen herlige bilder av et taulag å vei til Juvasshytta med telelinsen.

Jeg brukte over 5 timer opp og litt over 4 timer ned. Tror hele turen tok 9.44 minutter hvis jeg ikke tar feil. Og jeg er fremdeles glad for at jeg brukte staver. Jeg fikk et godt inntrykk av Glittertind som står på agendaen til neste år. Så jeg er nok bitt av basillen. Kona og hunden ventet ved elva når jeg kom ned. Jeg så ikke noe til ekteparet i femtiårene etterhvert som jeg kom ned mot Piggrove. Holdt litt utsyn fra Spiterstulen og når klokken nærmet seg 8 om kvelden så gikk jeg inn i resepsjonen og nevnte det. Men de kunne fortelle meg at de var på vei ned. De hadde observert dem i kikkert. Så de følger med litt, og det er jo godt å vite.

Det ble masse bilder og enda en video. Det går visst litt på både norsk og engelsk i videoen, men sånn er det. Bilder ble det også. På søndag kjørte vi hjem. Vi kjørte til Juvasshytta først for å ta bilder på vei ned. Men så kom tåka. Så vi kjørte ned. Da lettet tåka og vi kjørte opp. Det striregnet hele veien hjem. Det er en annen historie. Men jeg har vært på Galdhøpiggen. Yippii!