Denne første haustdagen blei endelig mitt første høydeopphold i år, blei meste både tungpusten og svimmel på vei opp til Surtningssue.
Ankom Gjendesheim kvelden før og tok 9.30-båten til Memurubu, skjønt avgangen blei minst et kvarter forsinka pga mange besseggen-turister som skulle ombord. Var redd eg ikkje fekk plass men det gjekk greit. På Memurubu fekk eg rom for to døgn og satte igjen sekken der. Det var en del lave skyer om morgenen men også sol innimellom.
Gjekk oppover på austsida av Hestbekken og Hesttjønne og opp den bratte søreggen til Søre Surtningssue. Fra ca 1950 moh flata det ut og blei enklere å gå oppover. Forbi Søre smalna eggen av og det var noen veldig luftige og litt krevende klyving fleire plasser. Det såg ut til å vere enkelt å omgå dette ved å gå et stykke ned i vestsida. Fra skaret mot Nestsøre blei det breidere og enklere å gå igjen. Fra Nestsøre og opp mot Sørtoppen var det rester av nysnø mellom steinene.
På Sørtoppen er det bratt stup mot aust som eg gjekk ned 5-6 m men så var det en ca 3 m høg avsats som eg ikkje torte å klatre ned. Lenger nede var det enda en ca 3 m høg hammer så da gav eg opp å gå bort til Midtre som lå så fristende nær. Det var rappellfester både oppe ved varden og over den nederste hammeren men eg hadde ikkje tau.
Fra Sørtoppen såg eg det var en person oppe på hovedtoppen men vedkommende var borte da eg kom på toppen ca 5 t etter avgang fra Memurubu. Spor i snøen avslørte at den andre personen nok hadde gått opp og ned normalveien i vestsida. Utsikten denne dagen var ikkje heilt på høyde med det eg opplevde forrige gong eg var her for åtte år siden, men dei fleste toppane var nå skyfrie. Kunne ikkje sjå Hurrungane, og Nautgardstinden var også plaga av ei innpåsliten sky meste heile dagen.
Etter litt påfyll i magen gjekk eg videre nordover på brei rygg over Blåbreahøene og opp til Sørvestre Styggehøbreatinden. Her var det, som beskrevet i bibelen, ca 5 m luftig passasje rett før toppen. Gjekk litt videre for å prøve å komme meg opp på vestligste sagtakk men det var så utsatt at eg måtte gi meg på det.
Gjekk ned til Styggehøbreskardet og deretter vestover i same høyde til skardet vest for Søre Veotinden. Sistnevnte lå nå innhylla i ei sky, og si eg har vore der før var det ikkje vits å gå opp der, men gjekk videre opp til den røde kanusen Nordøst for Austre Memurutinden. Dette var en bratt knaus som eg passerte i sørsida i litt utsatt fjell. Så gjekk eg tilbake på nordsida der det var litt lettere å gå. Dette var ingen viktig topp da pf kun er 8 m men så gjekk eg ned i sørskråninga mot dagens siste "store" mål, nemlig Steinhaugen som er en nykomling på lista for den står ikkje oppført i min bibel (05-utgaven). Burde ha oppdaga den da eg gjekk forbi langs brekanten på memuru- veotindturen min fire år tidligere. Det er vel en tvilsom 20-metring. Ville ha gjetta en pf på ca 10 m men barometerklokka viste overraskende nok 17-18 m.
Så gjenstod bare den laaange returen tilbake til Memurubu. Såg på kartet at det var ca 14 km ned og klokka hadde passert åtte. Var mye morenemateriale og lausgods nedover som gjorde det litt vanskelig å gå før eg kom inn på Austre Memurubreen som eg fulgte et stykke før eg fortsatte ned Memurudalen. Da eg kom inn på stien som går til Surtningssue var klokka blitt ti og mørket hadde senka seg såpass at lommelykta måtte på for å kunne sjå stien. Ganske stjerneklar kveld og eg var nede på Memurubu et kvarter over midnatt etter 13,5 t på tur.
Kommentarer