Bjørnefesten (20.06.2015)

I slutten av juni skulle jeg holde brekurs på Sognefjellet. Det starta på mandag, så jeg tenkte det ville være fint å dra opp noen dager tidligere og få med noen toppturer på forhånd. Det syntes Angjerd også, som skulle delta på kurset. Jeg ville blant annet til de søre Smørstabbtindene, for der hadde jeg ikke vært. Hun hadde vært på et par av dem, men var gjerne med for å få en tur opp på de siste også. Så ble kurset i siste liten flyttet til Jostedalen, men vi fylte bilen med alt av turutstyr og dro til Sognefjellet likevel. Kurset ble flyttet fordi det ikke var noe blåis å se på Smørstabbreen. Denne vinteren og våren hadde vært spesiell. På Krossbu var det masse snø fremdeles. Første natten la vi oss bare til å sove ved siden av bilen i Bøverdalen, før vi kom opp til snøgrensa.

Neste morgen kjørte vi opp til Krossbu for å starte der. Vi hadde tatt med både smale og breie ski, og gikk for fjellskia. Det meste av turen var i slakt terreng. Vi var bare litt spente på om det ville bli vanskelig med råtten snø på vei ned. Været var helt fantastisk, skyfritt og vindstille, så det ville nok bli godt og varmt etter hvert. Vi fulgte kvistløypa oppover til Leirbreen, og siden klokka hadde blitt godt over ti før vi var i gang, så vi mange andre foran oss. På vei oppover breen møtte vi til og med en morgenfugl på vei ned allerede. Han svingte seg flott nedover, før han trynte og slo kolbøtte rett foran oss. Haha, typisk. Vi pratet litt, og han fortalte at han hadde vært på Søre Smørstabbtind, men turte ikke fortsette opp på Gravdalstind på grunn av snøforholdene i den bratte kneika man må opp. Det var jo litt dårlige nyheter, men han sa vi fikk gå og gjøre vår vurdering. Og det var jo klart. Og noen topper ville det uansett bli.

Under brekurset skulle vi egentlig gått opp på Storebjørn. Siden det ikke ble noe av, hadde jeg luftet muligheten for å få med oss både stor og liten bjørn etter smørstabbene, dersom vi hadde tid til det. Det var Angjerd veldig entusiastisk til, for der hadde ikke hun vært. Da ville det dessuten bli rettferdighet i ny-topp-regnskapet. Eneste var at vi i så fall måtte opp renna mellom Smørstabbreen og Bjørnebreen. Jeg hadde gått opp der på høsten en gang, og husket det som bratt. Nå ville solsteika stå på der i mange timer, så det var ikke sikkert det var skredforsvarlig å gå opp. Men morgenfuglen fortalte i hvert fall at det så fint ut der på avstand, og han hadde sett folk gå opp. Det var bra!

Vi fortsatte over breen, rundet Kalven, og fikk snart Søre Smørstabbtind & co i syne. Mens vi krysset resten av breen dukket også Skeie, Veslebjørn og Storebjørn opp. Nydelig utsikt på en helt nydelig dag. Vi krysset ferdig breen, og tok fatt på dagens første topp, Sørvestre Smørstabbtinden. Det er en ryggete topp som er litt bratt mot toppen, så selv med helfeller var det småtuklete. Angjerd hadde halvfeller og gikk til fots siste biten. Dagens første topplaban ble servert, og så gikk vi videre mot Søre Smørstabbtinden. Mellom der var det ganske bratt, og i den tunge vårsnøen var det vanskelig å styre med fjellski, så det ble litt bæring nedover. Opp igjen var lett, og så stod vi på dagens topp nummer to. Hurra! Nå så vi hele veien opp til Gravdalstinden, og vi kunne se ferske spor som gikk hele veien opp. Mer hurra! Vi fulgte etter. Først opp på Vesle Gravdalstinden, så litt ned igjen og opp en bratt kneik som førte oss opp på nordryggen til Gravdalstinden. Det er visst vanlig å gå rundt den bakken ved å gå litt lenger sør ut i flanken. Da kunne vi beholdt skia på, men vi ville gått under en stor skavl som kosa seg i sola. Den bratte bakken hadde derimot havna litt i skyggen, og vi hadde allerede spor å gå i. Opp ryggen ga Angjerd opp halvfellene igjen og satte igjen skia i stedet for å bytte feller, noe hun angret litt på når vi kom opp på det som viste seg å være en fortopp med et parti flatt bort til hovedtoppen. Snøen bar ikke så godt uten ski på. Men vi kom oss bort, og dermed var Gravdalstinden også nådd, og Angjerd fikk dagens første nye topp. Hurra!

Ned igjen samme vei, og opp igjen på Søre. Nå skulle vi gå ryggen videre ut til Øst for Søre og Søraustre. Det startet med et litt bratt parti hvor det kanskje er litt klyving når det ikke er snø, men snø var det jo. Spor var det også. Vi tok skia på sekken og kom greit ned, og fortsatte like greit til fots. På neste topp møtte vi et par andre folk, som var ute og gikk vår tur motsatt vei. Vi fortsatte opp på Søraustre, og hadde dermed besøkt alle de søre Smørstabbtindene. Ny laban! Det som var av spor gikk ned igjen samme vei, men vi ville prøve å gå ryggen videre nord. Det gikk fint et stykke, men så kom det noen små hammere som ble litt vanskelige. Vi gikk ned fra ryggen og ut i vestsiden. Det var småvanskelig det også, for vi måtte balansere på en liten hylle hvor det var bratt under. Det gikk greit, men så oppdaget Angjerd at hun hadde mista linselokket underveis, så hun måtte opp igjen og ned en gang til. Gikk heldigvis greit det også. Dermed var vi igjen ute på Smørstabbreen.

Tiden går fort når to fotonerder er ute på tur, så klokka var allerede blitt halv sju. Men himmelen var fortsatt skyfri, og det var lenge igjen til sola gikk ned. Ingen grunn til å slutte turen enda, syntes vi. Bare vi kom opp til Bjørnebreen da. Vi hadde tidligere på dagen tenkt at vi kunne jo gå rundt via Bjørneskar hvis vi ikke kom opp renna, men nå virket det litt for sent til det. Men i tillegg til renna jeg hadde tenkt på, var det en slags renne til lenger øst, innunder Bjørnelabben. Fra der vi stod var det litt vanskelig å se hvor bratte de var, så vi krysset breen og tok rennene i nærmere øyesyn. Den nærmest Veslebjørn så vi at man kunne gå beskyttet ganske langt opp, men så måtte man gå noen titalls bratte meter i toppen. Hadde det vært kaldere hadde det ikke vært noe problem, for stegjern hadde vi med. Men nå hadde sola stått på i timevis, og det var en del snø rundt toppen som kunne rase ned - noe det var tydelig at skjedde stadig vekk. Den andre renna så bedre ut, for det var ikke like bratt, og siden den skrådde oppover var man ikke så utsatt fra ting fra oven. Vi ble enige om å gi den et forsøk først. Det var ikke så mye snø igjen som kunne dette ned fra Bjørnelabben, og de snøballene jeg så komme ned ble pulverisert på veien. Vi gikk først rett mot fjellveggen. I bratt og våt snø gikk sidelengs oppover så langt det gikk, for å gå uten ski var tungt. En del av veggen var litt overhengende viste det seg, så da stod vi trygt der. Vi hørte snø knuse over oss i blant. Bare småklumper, men litt spennende lyd likevel. Vi gikk langs veggen et stykke, og så krysset vi renna én og én for sikkerhets skyld, i tilfelle det kom en snøblokk seilende. Men det gjorde det ikke, og dermed var det bare enkel vassing igjen opp til toppen. Nå var det tid for bjørner!

Først ut var Bjørnelabben. Vi måtte dit før vi gikk opp på Storebjørn, ellers ville den føles litt stusselig, mente jeg, og det ville være litt synd. Klokka hadde rukket å bli åtte, så selv om det var fint og lyst hadde snøen begynt å fryse til her hvor det var nordvendt. Det gikk fint å gå til fots. Siden den siste bakken opp til Storebjørn er bratt, konkluderte vi med at fjellski ikke var noen fordel hverken opp eller ned der akkurat nå. Så da satte vi dem like godt igjen, og gikk videre til fots. Først opp på Bjørnelabben altså. Ubesøkt av meg tidligere. Første gang jeg gikk her visste jeg nok ikke at det var en egen topp. Andre gangen husker jeg ikke, men vi gikk i taulag i tjukk tåke og regn. Med 12 meter pf rager den ikke akkurat i terrenget, men det er en fin liten topp. Jeg liker navnet. Og utsikten er liksom litt finere fra en topp enn terrenget rundt likevel, så nok en gang ble vi stående og skue ut over det vi hadde utrettet så langt i dag. Stas! Så var det storbjørnen som stod for tur. Vi var ikke de eneste som hadde gått opp her til fots i dag, så det var massevis av gode spor oppover. Hundre høydemeter var unnagjort i en fei. Toppen av Smørstabb-massivet var nådd, her var det i alle fall fantastisk utsikt! Det ble Wææv-et og fotografert i alle retninger. Og ingen andre var å se! Hvorfor det? Det var nå det virkelig begynte å bli fint ute!

Skulle gjerne slått leir her, men det får bli en annen gang. Vi hadde flere bjørner å besøke! Ned til skiene gikk fint, trengte fortsatt ikke stegjern. Så jobbet vi oss ned til skaret der den andre renna kommer opp. Der satte vi fra oss skiene igjen, og tok fatt på turen opp sørøst-ryggen til Veslebjørn. Selv om utsikten lignet på den vi hadde på Storebjørn, hadde vi jo beveget oss langt nok til å se de nærmeste fjellene i et annet perspektiv. Pent! Mer fotografering! Og laban!

Veslebjørn Vest lot vi være denne gang. Men jeg kom plutselig på at det skulle være en fortopp på hver av de tre ryggene - altså hadde vi gått forbi en! Den vesle haugen bak der vi satte igjen skiene. Heldigvis ikke for sent! Vi ruslet ned igjen, og fikk med oss Veslebjørn Sørøst før vi satte kursen ned Bjørnebreen. Breen hadde ikke antydning til sprekker. Det var så vidt det var noe blåis nede i bånn bare. Ganske annerledes fra tidligere besøk. Angjerd hadde ikke trua på egne skiferdigheter ned den skyggelagte - og dermed harde - bakken, og lurte på å ta beina fatt igjen. Men hun skulle prøve litt, og sånn fortsatte det, helt til vi var nede. Jeg koste meg ikke ned der på fjellski jeg heller, men med et par lange skrensende traverser gikk det nå greit. Vi holdt oss så høyt vi kunne i vestsiden, og gikk opp igjen til Bjørneskar. Der møtte vi solen igjen, og fargene begynte å bli orange, røde og rosa.

Jeg lurte på om vi skulle gå opp på Bjørnungen også. Siden jeg hadde vært der før var det ikke så viktig for meg nå, men siden det er en pf 10-topp regnet jeg jo med Angjerd hadde lyst. Det hadde hun visst ikke helt fått med seg, eller kanskje hun ikke tenkte at vi fortsatt skulle opp på flere topper når klokka var 22:30, men entusiasmen var øyeblikkelig på plass. Vi satte igjen ski og sekker, men tok med kamera, og gikk fort opp de hundre høydemeterne. Og jammen var jeg glad jeg fikk et nytt besøk opp hit! Wææææææææv! Solnedgang over Veslebjørn herfra, pyntet med snø og med Hurrungane i bakgrunnen var bare veldig veldig fint! Jeg fikk lyst til å slå leir her også... Men det får også bli en annen gang.

Etter å ha tatt bilder like lenge som vi brukte på å gå opp, måtte vi ta fatt på nedturen. Nede i skaret igjen klokka elleve, og vi hadde en bre å krysse før vi kunne spise middag. Glad jeg hadde laga stor matpakke denne dagen! Og nå var himmelen rosa og sola fortsatt ikke helt borte, så det var nok enda noen fotostopp igjen.

På starten av dagen hadde vi vært litt redd for at det skulle bli vanskelig med råtten snø på nedfarten. Det problemet hadde vi lett omgått i hvert fall! Her oppe var det så kaldt at det bar godt, og skiføret var i grunn veldig fint. Og det var jo snart juli! Leirbreen er ganske slak og fin, så vi suste nedover tross smale ski. Var alt i alt veldig fornøyd med dagens skivalg! Sola forsvant, kulda kom, men mørkt ble det ikke. Lenger ned ble snøen mykere, men det gikk fortsatt bra. En halvtime over midnatt var vi nede igjen på Krossbu. Der lå tydeligvis alle og sov. De hadde gått glipp av alt! De sov bort summarnatta! Synd for dem...

Vi kjørte litt lengre ned i dalen igjen, og fant en snøfri teltplass langs veien. Omsider ble det middag, mens hodet fordøyde dagens inntrykk. For en dag til fjells! Takk for turen Angjerd, glad det var en med-foto-fjell-nerd jeg var på tur med denne dagen! (Flere fine bilder i hennes turrapport!)