Skitur på trass (27.12.2015)

Før vi skulle videre til nyttårsfeiring med noen venner, dro jeg og Stina en tur til Blefjell og Eriksbu. Det var lite snø på østlandet, men vi var optimister og hadde med ski vi. Vi kjørte inn til den store parkeringen ved Kyrkjevatnet etter familieselskap på 3. juledag, og teltet på parkeringen der. Tanken var at da ville vi være raskere avgårde, enn om vi kjørte hjemmefra neste morgen. Det slo vel ikke helt til, men nå fikk i hvert fall Stina desember-utenatten sin. Årets siste utenatt, nr 78 for min del og nr 52 for Stina. Det er vel ikke så verst.

Vi fulgte den stengte veien et stykke innover. Lite snø, men gikk så vidt. Ved veiens ende lurte vi på om vi skulle følge vinterløypa, sommerløypa eller lage vår egen løype. Vi regnet egentlig ikke med at vinterløypa var så farbar med ski nå, så vi valgte å heller følge veien videre inn til en hytte og så oppover en sti. Der måtte vi av med skia. Bar dem et stykke. og tenkte at vi da like gjerne kunne gå opp til sommerløypa. Men den var heller ikke særlig farbar, for den fulgte for det meste sva oppover, som nå var ganske dekket av is med litt løssnø på. Så da gikk vi i stedet på ski over noen myrer i retning det første vannet. Vi håpet at det var greit å gå på. Ikke godt å si, med det vinterværet vi hadde hatt så langt.

Det var litt knot å komme ned på vannet, siden det var bratt og vegetert ned mot elva, og dessuten hadde det blitt mørkt og tåkete. Men vi kom oss greit utpå, og det var i alle fall islagt. Det var til og med greit med snø oppå. Vi stolte ikke helt på isen, og holdt oss helt inne ved land. Lurt rutevalg, her gikk det mye fortere enn det hadde gjort tidligere på dagen! Vi fulgte vannkanten til enden av vannet, gikk over neset og ut på neste vann. Så var det en liten tur gjennom buskas og over sva opp til hytta. Der var det tomt. Kanskje ikke så rart, med det føret som var nå. Vi hadde jo gått skitur på trass, føltes det som. De siste som var der hadde feiret jul der, faktisk. Vi varmet opp hytta, spiste pannekaker og joikaboller, og leste gamle årbøker.

Neste morgen var det like tåkete som kvelden før. Vi så ikke mer enn 30-40 meter. Men det var jo kaldt, så alt var dekket av et rimlag, og det så veldig fint ut, i grunn. Vi fulgte samme vei over vannene tilbake, men på den andre siden. Ved enden valgte vi å prøve vinterløypa. Den viste seg å være merket, men ikke alle merkene var så synlige (eller tilstedeværende), så den var ikke så lett å følge. Dermed fulgte vi den når vi så den, og gikk mer eller mindre kronglete alternativer når vi ikke så den. Ruta gikk for det meste over myrer og åpne lender, så det gikk ganske fint på ski. Lite snø, men på mose er ikke det så farlig. Etter hvert ble det mer lyng, og det var ikke like greit. Ploging i lyng er vanskelig. Så da ble det skia på sekken det siste stykket ned til veien. Jeg beholdt dem på sekken resten av veien også, for alle steinene var greie å se når vi gikk sakte opp, men i full fart ned var det verre. Stina tok sjansen, det meste av veien.