Forsøk på Store Austanbotntind (14.09.2013)

Tross dårlig værmelding var vi bestemte på et forsøk på Store Austanbotntinden. For meg ville det blitt den luftigste toppen så langt, og jeg var ganske spent på hvordan det ville bli. Vi teltet rett ved bomstasjonen, og stod opp tidlig i et forsøk på å lure Yr. Det var meldt regn og vind, men økende utover dagen. Når vi startet å gå kl 7 var det opphold, og vi kunne se toppen av Soleibotntind. Austanbotntind var derimot gjemt i en skydott.

Terrenget opp til Vestre Austanbotntinden er lettgått, med sti og mye fast fjell. Tross litt sleipe steiner gikk det unna, og vi var på toppen kl 9. Da starta det å komme nedbør. I tåka kløv vi ned til bandet mot Store. Man er ganske beskyttet mellom store blokker her, men det er et par steder man helst ikke skal skli likevel. Vi følte ikke behov for sikring, selv om det var vått. Vel nede fulgte vi eggen et kort stykke, før vi gikk litt ned i høyre side og videre bortover og oppover noen renneaktige formasjoner. Vi sikret ikke her heller, men det var i grenseland for hva vi følte var greit. Det var grei klyving hele veien, men vått, og det var noen punkter der vi måtte bevege oss ytterst forsiktig for å unngå å skli ut og videre ned lange bratte sva.

Etter en times tid kom vi fram til der man starter å bevege seg opp det store svaet på nordsiden. Vi så ikke så langt i tåka, men det vi kunne se virket ikke så vanskelig. Vi var likevel skeptiske til å fortsette, siden det nå både snødde og blåste en del. Ikke de beste forutsetninger for fjellklatring uten så mye erfaring. Marginene blir mindre i slikt vær. Etter en lengre vurdering bestemte vi oss for å snu. Surt, men antagelig lurt. Mens vi beveget oss tilbake til Vesttoppen blåste det opp enda mer, og snøen pisket ubehagelig hardt i ansiktet.

Vi kom oss ned i regnvær, tok en lunch baki kassebilen, og bestemte at det var nok tur for i dag. I stedet dro vi til Turtagrø for å tørke over en kopp kakao, og finne på noe lettere å gjøre neste dag.