To tusen fire hundre og fem (06.08.2015)

Mange har en livslang drøm om en gang komme til toppen på Store Skagastølstind. For min egen del er ikke drømmen mer enn et par år gammel. Det sies også at Storen ikke lar seg beseire uten videre. For min (eller vår) del stemmer det. Forårets forsøk ble redusert til en rekognoseringstur, der vi mistet motet på hjørnet etter mye rot oppover og kraftig vind. Nå var det klart for revange.

Planlegging

Mye av verdien med turen (og fjordårets) har vært å planlegge og gjennomføre turen på egen hånd. Etter timer med lesing av turrapporter, rutebeskrivelser og kart, etter mangfoldige diskusjoner og ikke minst fjorårets rekognoseringstur mente vi å ha planen klar. I fjor lå vi på Turtagrø og planla å gå hele turen opp og ned på samme dag. Denne gangen ønsket vi bedre tid og la derfor opp til å ligge på Hytta på Bandet. Vi hadde satt av 3,5 dager til prosjektet. Avreise fra Trondheim etter jobb på torsdag og mars inn til hytta på torsdagskvelden. Deretter hadde vi to dagers mulighet til å komme oss opp til toppen. Hvis forholdene var gode nok på fredag til at vi nådde Storen og formen var bra nok var tanken at vi på lørdag klatret Søre Dyrhaugstind og gikk Dyrhaugsryggen tilbake til hotellet.

Heftyes drittrenne

Vi våknet fredagen til tjukk skodde og lett regn, men ble enige om at det sannsynlig vis ikke ville bli noe bedre neste dag heller. Derfor la vi i veg fra hytta kl 9 selv om sikten ikke var noe å skryte av. Vi fulgte snørennene oppover mot svaene hvor, vi klok av fjorårets skade, holdt helt ut til venstre. Etter drøyt 2,5 time var vi oppe på hjørnet. Her blir det jo plutselig veldig luftig, men med så tjukk tåke fikk vi aldri noen høydefølelse.

Jan Fredrik var kald, så han ville føre første taulengde. Det passet meg bra siden jeg ikke var så giret på å klatre ut på galleriene først. Da vi kom opp til standplass på hylla under Heftyes ble vi enige om at Jan Fredrik skulle lede gjennom denne. Utfordringen her er jo å komme opp i renna som startet et godt stykke opp på veggen. Fjellet var vått og glatt og renna uten noen videre tak. Etter å stått lenge i spenn begynte krampa å ta ham. Jeg skulle derfor gi renna en sjanse. Jeg har ingen respekt for god klatrekutyme så jeg hadde ingen kvaler med å heise meg opp etter en sikring Jan Fredrik hadde satt inn ytterst i renna. Vell inne startet elendigheten, renna er trang og våt (OK jeg vet at dette kan man egentlig ikke si) og sekken satte seg stadig fast. Etter lang tid med eder og galle kom jeg meg gjennom. Dette er siste gangen vi går akkurat denne passasjen. Angrer på at vi ikke gikk Vigdals sva i stedet.

Toppen

Resten av turen opp gikk greit, og etter timer med regn og skodde åpenbarte solen seg i tjue minutter akkurat mens vi satt på toppen. Magisk! Og med solen kom også utsikten.

Vi viste at det skulle ligge en helikopterslynge for å rappellere ned til hjørnet igjen, men denne fant vi ikke umiddelbart og valgte heller å benytte Andrewsrenne. Vi var helt sikre på at vi hadde fjellet for oss selv, og det var derfor ikke så farlig med løs stein. Vi hadde glemt at denne rennen også var kjent for at tauet kunne sette seg fast. Så skjedde også med oss. Etter andre rappell måtte vi klatre oppigjen halve veien for å få løst tauet.

Videre nedover svaene i en rappell og ned snøflankene med stegjern og isøks gikk turen greit, men det hadde blitt kveld innen vi var tilbake på hytta. En rask real-middag ble fortært og rett i soveposene.

Neste morgen ble vi vekt i sjutiden av et 20-talls personer som hadde gått fra Turtagrø tidlig og nå skulle ta en matpause før de forsøkte erobre toppen. Vi var begge enige om at form og bein ikke var klare for en strabasiøs tur over Dyrhaugsryggen så vi pakket sammen og tuslet ut av dalen etter stien.