Via Ferrata i Loen (15.08.2015)  

Far og Sønn på nye eventyr

Dagen etter at vi var på Vesle Galdhøpiggen reiste jeg og Johannes inn til Loen for å gå en 'Via Ferrata' (Jernvegen) som vi hadde hørt mye godt om. Etter en god natts søvn på Innvik misjonshotell hadde vi akkurat nok fred i sjelen til å prøve oss på den bratte fjellveggen opp til toppen av Hoven.

Det tok ikke lange tiden etter anmarsj fra Loen sentrum, før vi stod på innsteget (440 moh) til selve klatreruta. Da hadde vi fått prøve oss litt på Jomfruberget noe lenger nede i skråningen. Men her og nå begynte alvortet. Klippene og fjellhammerene var enkelte plasser lodrette, men det var allikevel mange gode steder å plassere beina. Heldigvis var det en vaier man kunne holde seg fast i. Jeg hadde i alle fall ikke gått her usikret.

Kanskje opp mot 60 personer var det som denne dagen ville utfordre seg selv og flytte noen personlige grenser. Dette førte til at det enkelte steder dannet det seg noe kø. Ikke alle var like godt forberedt på hva som kom, - og noen måtte både ha litt drahjelp og ikke minst påfyll av motivasjon for å komme seg videre. For de med høydeskrekk så var fortonet nok deler av løypa seg som rimelig uggen og utsatt.

For Johannes virket dette derimot mer som en lek. Han klatret opp de bratteste og vanskligste partiene som om han skulle ha gjort dette 1000 ganger før.

Vel oppe ved Gjølmunnebrua som ligger på ca. 900 moh., hadde vi begge fått kontroll på suget i magen. Jeg gikk først over det som angivelig skal være den lengste hengebroen i Europa (160 meter lang) og syntes det hele gikk nokså greit inntill det kom et lite vindkast som satte hele brua i bevegelse. I samme øyeblikk kastet jeg selvfølgelig et langt blikk ned i det over 160 meter dype juvet, noe som umiddelbart framkalte både sommerfugler i magen og en merkelig følelse i knærne. Dit ned skulle jeg i alle fall ikke. Og i mitt stille sinn kjente jeg på en dyp takknemlighet over at det bare var flau bris denne dagen og ikke stiv kuling.

Det var ikke så lett å dra fram fotokameraet nede i de bratteste klyvepartiene. Der hadde jeg nok med å konsentrere meg om hvor jeg skulle plassere føtter og armer. Men nå kom det fram og vi fikk tatt noen gode utsiktsbilder og ikke minst et par bilder av Johannes på broen.

Etter litt mat og drikke var vi klare for å klyve videre. Det jeg ikke visste var at det var ei bro til noe lenger opp i juvet, som ikke besto av noe mer enn tre vaiere og hvor man bare skulle balansere på en av dem og holde seg i de to andre. Brua var kanskje 50-60 meter lang, under lå det dype juvet å ventet på deg. Her var det heldigvis muligheter for omgåelse. Takk og lov, tenkte jeg. :) For dette så virkelig skummelt ut. Bare de færreste valgte denne løsningen, og Johannes var selvfølgelig en av dem som så absolutt skulle ut å balansere på denne fryktinngytende vaieren som hang over det gapende juv som bare lengtet etter å ta imot deg i sine armer. Når Johannes var vel over, så var det ikke bare for meg å gå rundt. Så enkelt var det nok desverre ikke. Historien om den 'feige fattern' er bare noe jeg ikke kan leve med. En slik historie ville jeg i verste fall måtte høre på ved middagsbordet og i festelige lag i flere desennier. Så da var det bare å klamre seg fast til vaierene og flytte ett bein foran det andre. Og om den andre brua svingte så kjentes denne vaieren langt mer levende og bevegelig ut. Men heldigvis kom også jeg over, med både æren og livet i behold. Heldigvis!!

Her kan dere se Johannes på vei over vaieren

Herfra var alt bare en lek opp det siste stykke før vi stod på toppen av Hoven, 1008 meter over havet. Nå kunne endelig Topprisen fra Freia nytes.

Turen nedover gikk langs merket rute og gode siter :)

Takk igjen Johannes for en fantastisk tur. Dette er sommerens høydepunkt så langt :)

For de som vil lese mer om Via Ferrata kan se HER