Store Trolla - 1850moh

Store Trolla er det høyeste fjellet i Trollheimen og Norges 14 høyeste målt i primærfaktor. Selve toppen kan enkelt bestiges uten klatreutstyr på en tørr og fin dag, men turen opp byr på mye klyving i både luftig og til tider svært eksponert terreng. Turen opp er også krevende i og med at det er 1700-1800 høydemeter opp fra nærmeste vei.

Historie

Trolla har vært kjente fjell for klatrere siden slutten av 1800-tallet, men på den tiden viste kart og oppmålinger at Store Trolla var lavere enn Tåga (Såtbakkollen) på den andre siden av Flatvaddalen. Fortsatt mangler dagens kart høyden på fjellet, så høyden 1850m er ikke helt offisiell enda.

Ettersom Tåga var kjent som det høyeste fjellet i området, ett forholdsvis enkelt og kjent turmål både fra Sunndalen og Innerdalshytta på 1800-tallet var det ingen som brydde seg om ubestigelige Store Trolla. Den første bestigninga av fjellet kom 9 august 1895, av Kåre S. Klingenberg, en løyntnant, studenten Gabriel T. Meisterlin og hans yngre bror via Giklingdalen (Flatvaddalen). Dagen før førstebestigninga gjorde de ett forsøk fra Giklingvatnet (dagens Storvatnet). De gikk opp renna i Trollbotn til det laveste punktet mellom Nordre Trolla og Skarfjellet. Da de kom opp så det vanskelig ut å nå både Nordre Trolla og Store Trolla. Tåka kom inn og klokka var allerede fem på ettermiddagen. De fortsatte langs eggen ut mot Skarfjellet i håp om å bestige Skarfjellet, men tåka ble så tett at de snudde og gikk ned samme vei.

Dagen etter, den 9 august var det klarvær så de fire gjorde ett nytt forsøk. Etter å ha vurdert ulike ruter opp forsøkte de å gå opp renna som starter en kilometer sør for vannet. Det var ingen enkel bestigning, og i turbeskrivelsen skrev Kåre Klingenberg om nifse og pirrende klyve og klatrepunkter. Turfølget kom opp i skaret ved S3, hvor dagens normalrute kommer opp fra Fossbotnin. Derfra gikk de oppover til S2 og ble overasket av tverrveggen ved S1. I stedet for å klyve ned sørsiden som vi gjør idag kløyv de ned nordsiden. Der skal de ha kommet til et punkt som var meget luftig og Gabrials bror kom til å tenke på en viktig ting. Han spurte Gabriel om han hadde husket "hoffmannsdråpene" (blanding av eter og sprit, brukt som medisin ved besviming i gamle dager). Løytnanten hørte dette og "fik et anfald av rædsel" før Gabriel rakk og si "Din tosk, tror du jeg glemmer sligt, når du er med da"!

Etter 5 timer fra Giklingvatnet sto de fire på toppen, hvor de verken fant varde eller spor av tidligere besøk. Mens de satt på toppen og nøt noen smørbrød stilte de seg selv spørsmålet om noen hadde vært der før eller om de var de første. Klingenberg beskriver utsikten fra toppen som langt bedre enn Snota og Trollhetta. Han så også Jotunheimen lengst i sør, Romsdalstopper og Snøhetta. På turen ned forserte de S1 på sørsiden som vi også gjør idag. Da de kom ned til Innerdalshytta sto folk å applauderte dem. To amerikanere hadde fulgt med i en kikkert mens de kom på toppen, og de lokale i Innerdalen mente bestemt at ingen hadde besteget fjellet før. Dermed ble det festkveld med øl og dram, men som Klingenberg skriver var jubelen allerede høy på den siste etappen ned fra fjellet da "Vor egen Kognakflaske var nemlig - tom"!

Innerdalshytta ble bygd i 1893, den første turisthytta nord for Dovre og ble umiddelbart en stor turistattraksjon. Turismen tok av og Innerdalen ble kjent som svært attraktivt innen fjellklatring og tindebestigning. I 1911 ble Nordre Trolla besteget for første gang av O. Bjerknes og H. Tønsberg som gikk opp ruta fra Grasdalen vest for fjellet. I 1912 var de tilbake igjen sammen med Johan Skjølsvik og besteg Nordre Trolla på nytt, denne gang via traversen fra Skarfjellet. På denne turen beskrev for første gang den merkelig fjellformasjon Trollporten. De tre besteg også Store Trolla, og var de første kjente som gikk opp fra Fossbotnin, altså dagens normalrute. De beskrev denne ruta som den enkleste av alle rutevalg opp til Store uten noen særlige vanskeligheter.

Først i 1921 fikk Søre Trolla sin førstebestigning av F. Lorentzen, G.N. Sabro og Rolv Ødegaard. De tre skulle egentlig bestige toppen dagen før, men da flere unge damer dukket opp på Innerdalshytta på kvelden, kom de seg ikke til sengs før langt på natt! De kunne dermed glemme en tidlig start, og måtte snu ganske nært toppen. Ruta de valgte opp da de endelig fikk besteget toppen gikk ett stykke ned Giklingdalen før de gikk opp under Søndre Trolla. De sparte noen timer på å gå over noen bratte snøfonner som heldigvis ikke var hard og kom seg til toppen via eggen. De bygde to varder på turen opp, samt en toppvarde. Etter Søndre gikk de videre og tok Store Trolla og var tilbake til Innerdalshytta 13.5 timer etter start.

I 1927 gikk Fjeld og Jon Innerdal opp Skarfjellet fra nordøst før de fortsatte opp Nordre Trolla og videre til Store Trolla. Det viste seg at de store hamrene i nordveggen på Store Trolla lett kunne omgåes i veggen mot Giklingdal. Etter dette ble det stille helt fram til 1950 da nye ruter opp til Nordre Trolla og Søre Trolla ble gått for første gang. Den nye ruta opp til Nordre Trolla er dagens normalrute da det er den enkleste ruta opp. I 1952 var Trygve Bersås og Ola Simenstad var de første til å gå hele Trollatraversen, fra Snøskar, over Nordre, Store og Søre ned til Pinakkelskar.

På 1950-tallet gikk det sport i å vinterbestige fjelltoppene for første gang. Snøfjellet, Skarfjellet, Innerdalstårnet og Tårnfjellet ble besteget for første gang vinterstid. Store Trolla var vanskeligere på grunn av rasfaren, men påsken 1951 var forholdene så gode at Lars Arentz-Hansen, K. Eide og Ola Simenstad fikk æren som førstebestigere vinterstid. Bar få dager senere fikk Store Trolla sitt andre besøk av Olaf Augestad, Henry Berg, Ragnar Holth, Per Kvernberg, Olav Innerdal og Per Sylow. Søre og Nordre Trolla var verre å bestige på vinteren og forsøk på forsøk ble avbrutt. I 1960 ble Per Vigerust og Ralph Høibakk de første som gikk hele Trollatraversen vinterstid.

Atkomst

1) Normalruta opp Fossbotnin fra Hoås
Ved Hoås er det mulig å parkere bilen (115 moh) og man går opp traktorveien mellom Hoås Gård og småbruket Hoåsbrekka. Fra traktorveiens slutt går det sti, først gjennom noe skog men for det meste i bratt oppoverbakke (30-40 grader stigning) dekket av gress og lyng. Her er det lite vann å få tak i så ha minst ei flaske full av vann før man starter å gå opp. På vinter, vår og tidlig sommer kan det gå store snøskred og steinsprang som starter i stupene eller oppe i Hoåsnebbas sørflanke. Snørasene seint på vår og tidlig sommer holder seg som regel i bekkeløpet øst for stien. Gjennomsnittet bruker ca 1.5 til 2 timer opp til postkassa ved Fossa på 900m hvor det flater ut innover Fossbotnin under Trollamassivet.

Fra Fossa blir det en kilometer innmasj med slak stigning inn til foten av Trolla. I ura på 1100m slutter den synlige stien og det fins flere alternative rutevalg videre oppover. De fleste velger å gå opp ganske langt øst og man treffer på sti og tråkk flere steder på tur opp. På rundt 1400/1500m går det en ganske tydelig sti brukt av både folk og sau. Stien går horisontalt fra sørøst til nordvest og man kommer nærmere Store Trolla. Stien ender i ei renne hvor det kan være noe vann i. Her går man ut på en rygg å følger denne rett opp mot ett tydelig lyst sva under S3 som man kanskje allerede har lagt merke til langt nede i Fossbotnin. Litt oppå ryggen blir det klyvebratt, enkelt, men luftigere og mer utsatt de siste meterne før det flater litt ut rett under svaet. Under dette svaet går ei renne på skrå helt opp på ryggen som er enkel å klyve opp i, men her er det endel løs grus og stein.

Oppe på ryggen blir utsikten og luftigheten ganske så fenomenal da man ser Innerdalen og hele Trollheimen mot nord. Det fortsetter med noe enkel klyving videre oppover og det blir ganske luftig opp mot S2 da ryggen smalner til. Rett før S1 må man klyve 10-15m rett ned ei lita renne mot sørvest. Klyvinga ned er ikke vanskelig så lenge det er tørt, men her er det såpass luftig og utsatt at mange synes dette er ett svært utfordrende parti.

Når man kommer opp under S1 er det kun en kort og fin etappe opp til toppen med samme grad av luftighet som opp til S2. Varden på toppen er ikke den mest imponerende, og man ser at deler av toppen har falt ut for ikke så mange årene siden. Varden står en halvmeter unna 3-400m vertikalt stup mot sør, mens det er litt mer plass å sitt på mot nord. Utsikten er Sunndalens og Trollheimens kanskje mest spektakulære. Man ser Snota i nord, Snøhetta i øst, Gjuratinden, Store Trolltinden og Skjorta i sørvest og havet i vest-nordvest. Er det klarvær ser man også Galdhøpiggen, Glittertinden og Skardstinden lengst i sør.

Flere bilder

Turrapporter

• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   25.09.2016 - Føringstur til Store Trolla for Oppdal Fjellturgruppe., skrevet av opps
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   17.09.2016 - Trollatraversen, skrevet av Ullis
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   16.09.2016 - Store Trolla, skrevet av JoSo
• • 
  • 1
  • 
  • 
  • 
   17.08.2016 - Store Trolla, skrevet av Þróndeimr
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   20.07.2016 - Store Trolla fra Hoås, skrevet av nerdal88
• • 
  • 13
  • 
  • 
  • 
   10.09.2015 - Store Trolla - Nordmøres kremtopp nr. 1!!, skrevet av janyga
• • 
  • 1
  • 
  • 
  • 
   23.08.2015 - Føringstur til Store Trolla, skrevet av opps
• • 
  • 8
  • 
  • 
  • 
   22.08.2015 - "Trippel Trolla" & Hoåsnebba, skrevet av JoSo
• • 
  • 12
  • 
  • 
  • 
   25.10.2014 - Store Trolla, skrevet av Þróndeimr
• • 
  • 1
  • 
  • 
  • 
   20.07.2014 - Store Trolla, skrevet av kolla