Ridderspranget

^{Skrevet av Morten Helgesen. Opprinnelig publisert i boka: Jotunheimen - Bygdin, Gjende og Besseggen}

Ridderspranget

Sagnet om bruderovet over Ridderspranget

Dette sagnet finnes i flere versjoner, og den påfølgende gjenfortellingen baserer seg på versjonen til lokalhisto­rikeren Ivar Kleiven på slutten av 1800-tallet.

«På gården Sandbu i Vågå bodde det en gammel ridderætt som kaltes Gjæsling. De var av en lendmannsætt som hadde røtter like tilbake til Olav den hellige, som kristnet landet. På 1200-tallet var Ivar Gjæsling ridder på Sandbu. På samme tid var det en ridder på Kvie i Valdres, Sigvat het han, som hadde ligget i krangel med Gjæslingætten om fiskeretten i Heimdalsvatna. Om han Sigvat traff på mennene til Ivar ved osen så fikk de gruelig med hugg og slag mens boder og naust ble brent. Dersom han Ivar kom tilbake med våpenføre menn for å hevne seg, turde ikke Sigvat annet enn å holde seg hjemme på Melby i Valdres, for Ivar rådde over flere og sterkere folk enn Sigvat. Så om ikke dette var nok, dukket det opp noe annet mellom dem som ikke akkurat bidro til å dempe hatet mellom de to:
Nord i Skårvangen, i Vågå, vokste det opp ei jente som ble navnspurt over hele dalen, ja på den andre siden av fjellet med, fordi hun var så makeløst vakker. Hun gikk snart under navnet Skårvangsola blant bygdafolket. Han Ivar Gjæsling eide gårder oppe i Skårvangen og så henne ofte når han fôr der. Jentas attrå virket stadig sterkere på ham, og da hun var blitt fullvoksen, ville han at hun skulle flytte ned på Sandbu for å skinne der i storgården hans. Men før han kom så langt, hadde Sigvat Kvie på et eller annet vis fått se Skårvangsola og han var blitt kjent med henne. Siden han var den vakreste av de to, ble det han som hugtok henne. Dette kom Ivar Gjæsling for øre, og han forstod straks at det ikke var trygt å ha henne gående oppe i Skårvangen lenger hvis hun skulle bli hans. Mot hennes vilje ble hun ført til Sandbu, men innen han rakk å holde et skikkelig gjestebud for å ta henne til ekte, måtte han gjøre en ferd i Kongens ærend til Lesja og Dovre og kom til å bli borte noen dager. Han tok med seg sine beste menn og red avsted, mens bare noen få vaktmenn og arbeidskarer ble igjen på gården.
Ikke før hadde Ivar Gjæsling ridd ut av tunet, så fikk Skårvangsola sendt et ilbud over fjellet til Valdres og varslet Sigvat om at hun nå var satt i bur. Ville han løse henne ut, fikk han komme fort mens hauken var borte, lød ­beskjeden. Og Sigvat lot seg ikke be to ganger, han fôr over fjellet med alle menn han hadde til rådighet. På Sandbu drepte de gårdsfolket og vaktene Ivar hadde satt igjen. Sigvat plasserte Skårvangsola foran seg i salen og lot mennene sine sette fyr på gården før de hastig red av gårde. Et stykke unna snudde han seg tilbake og så ildtungene stå høyt til værs over Sandbu, hvoretter han utbrøt: ”Nå galer Raudhanen over ulvehiet!”
Hustuftene var ikke engang nedbrent da Ivar kom tilbake. Han forstod sammenhengen og at han som hadde fra­røvet ham Skårvangsola ikke kunne ha kommet langt unna. Kvie-ridderen og følget hans hadde sprengridd til de kom til Fuglesætren ved Tesse, der skulle de hvile noen timer på mørkeste natten. Men i grålysningen morgenen etter innhentet Ivar Gjæsling og hans menn dem. De ­måtte komme seg usett over Fuglesætermyren. Mennene skar seg hver sin løvbusk som kamuflasje og smøg seg bort­etter myra. En påpasselig vaktmann oppdaget at ”skogen gikk” og fikk varslet Sigvat, som kastet seg på hesteryggen sammen med Skårvangsola. De tok beineste veien mot Veoflyen. Våpen­sveinen hans fulgte etter, mens resten av mannskapet ble hugget ned til siste mann på setervollen bak dem. Valdresridderen red nå for livet, men bakfra kom Ivar og hans folk stadig nærmere. Hesten holdt på å sprenges, og den eneste utvegen han nå kunne finne var å sette like mot Sjoa. Han visste om et sted der avstanden mellom de overhengende klippene ikke var lenger enn at en sprek kar kanskje kunne klare å ta seg over den hvitkokende elva i et dugelig byks. Gjæslingene var nå bare et steinkast etter, og det var ingen annen utveg. Med Skårvangsola i armene gjorde han spranget over på den utslitte hesten – og klarte det! Våpen­sveinen hoppet straks etter dem, men da snudde Sigvat seg og støtte ham bakover ned i de brusende vannmassene! Dermed visste han Ivar og de andre at det ville gå dem ­likedan om de torde å følge etter. Med sverdet ­trukket ventet han på den som våget. Slik fikk han stoppet sine forfølgere, og kom seg helskinnet tilbake over fjellet med sin elskede.
Sigvat mente at han hadde æren i behold, for selv om han hadde mistet alle sine menn på toktet, hadde han tross alt fått med seg Skårvangsola og brent Sandbu til grunnen. Prisen han måtte betale var å gi Ivar Gjæsling brev på at hele Heimdalen med vann og land var hans til odel og eie. Det trange gjelet over Sjoa der Sigvat berget seg over med jenta i armene har siden hett Ridderspranget.»

Etterord

Dette er en god historie, så får det heller være at den mang­ler dekning i historiske kilder. Skårvangsola var gift med Ivar Gamle Gjæsling til 1164, da ekteskapet ble annulert. Etter dette giftet hun seg med Erling av Kviden (kanskje var det en form for bruderov inne i bildet her?). Sigvat Kvie, eller Sigvat Leirholar som han også ble kalt, levde ikke parallelt med verken Ivar Gamle eller Ivar Unge Gjæsling. Ivar Gjæsling red opprinnelig ut for å kjempe mot kong Sverre, men endte opp med å samarbeide med kongen. Som belønning fikk han fjelldalen Heimdalen.

Generelt

Ridderspranget har i en årrekke vært en turistattraksjon. Her presses Sjoas samlede vannmasser gjennom et smalt gjel, og på toppen, omtrent 10 meter over elva, heller fjellsidene ut mot hverandre. På det smaleste er det omtrent 2 meter mellom klippekantene. Den siden Sigvat ifølge ­sagnet hoppet fra, ligger noe høyere, så et sprang som ­omtalt i historien er godt mulig. At våghalser har gjort spranget etter, er det liten tvil om, men ufarlig er det ikke. Selv om avstanden ikke er stor, sørger en konstant røyk av vanndråper fra de kokende vannmassene for at kanten er våt og sleip. Vil man hoppe tilbake igjen, må man dessuten vinne litt høyde i spranget. Faller man ned i Sjoa her, har man usedvanlig dårlige odds. I 1996 omkom en person i forbindelse med hopping over Ridderspranget. Nei, vi turister bør nok heller beundre stedet bak det beskyttende gjerdet som er satt opp, og la riddere ta seg av de vågale sprang.
For å komme til Ridderspranget følger man skiltet ­avkjørsel fra riksvei 51 noen kilometer sør for Randsverk. Fra gratis parkeringsplass med bord, benker og in­for­masjons­­tavle er det 5–10 minutter å gå på god sti. De siste meterne ut mot «Spranget» fordrer noe forsiktighet.
Når man først er her, anbefales det å følge tydelig sti oppover elva et stykke i retning Nybrue. Etter noen hundre meter kommer man til et kraftfullt og spektakulært stryk, der elva gjør en markant sving. Høyt over Sjoas ­fråde kan man forsiktig liste seg ut på luftige klippe­utspring, ­hvorav noen virker overmodne for fall, eller bare nyte natur­kreftene her i furuskogen på betryggende avstand. Oppe ved Nybrue kan man dessuten krysse elva og gå ned til andre siden av Ridderspranget, en desidert tryggere måte å komme seg dit på enn å hoppe over gjelet.

Bro over Ridderspranget

En av de tidlige ferdselsveiene i Sjodalen gikk på østsiden av elva med steinbro over Ridderspranget. Senere ble det bygget en bro i tre som ble stående til utpå 1970-tallet. Dagens bro, Nybrue eller Sjolibrue, noen hundre meter oppstrøms fra den gamle Riddersprangbroa, ble bygget i 1909, da den gamle steinbroa over Ridderspranget ikke ble ansett som trygg. Sjolibrue ble tatt av flom i 1938 og bygget opp igjen av allmenningen i 1951.

Flere bilder

Turrapporter

• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   26.07.2016 - Mukampen - ruvende "kuppel" i Huldreheimen, skrevet av Uncas
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   20.07.2013 - Galdhøpiggen, skrevet av vemundmathiesen