Telttur i Sogndalsområdet (18.08.2016)

Kort tid etter å ha flyttet tilbake til Sogndal, fikk jeg en trang til å utforske friluftslivet like i nærheten. Jeg hadde vært på Nuken en gang tidligere med folkehøgskolen, og den gang gikk vi opp fra Åsen. Jeg kunne huske at området var stort der oppe over tregrensa, og plutselig fikk jeg en impulsidé om å dra på tur, og noen timer senere var jeg lykkelig på vei opp mot Nuken via Åberge.

Fra Åberge fulgte jeg grusveien opp mot Hølsete, og videre derfra gikk jeg på en sti i myr hele veien opp til Nuken. Jeg var ikke klar over hvor vått der var oppe i terrenget der, da det kun var merket myr på kartet enkelte plasser, mens det i realiteten var myr overalt. Hadde tatt fjellsko over Salomonskoene mine dersom jeg visste dette på forhånd, men siden temperaturen var over 20 grader gjorde det ikke så mye at jeg ble våt i skoene.

Det ble til at jeg småsprang litt oppover på en bakketopp mens kyrne glodde på meg og undersøkte leirplassen min. Må ha sett nokså komisk ut der jeg satt smånervøs oppe i lyngen. Etter en halvtime- tre kvarter hadde de beitet seg videre, og jeg småløp ned til teltet og pakket tingene sammen fort som fy.

Her hadde jeg i utgangspunktet tenkt å slå opp telt. Det ble dessverre ikke så enkelt som jeg hadde trodd. For det første var det myr overalt, og de få plassene hvor det var lyng, var det ingen flater store nok til teltet. En annen faktor var alle sauene. De fleste sauene jeg hadde møtt på tidligere ble redde og sprang sin vei da de så meg, men de sauene som var her, de løp derimot mot meg. Og de var søren ikke lett å bli kvitt. Jeg kunne bare gi opp å prøve å lage mat her, den hadde jeg neppe fått i fred. Det var også sauedrit overalt hvor man trødde, så det var tydelig at her var det sauene som regjerte fjellet! Det ble til at jeg gikk videre for å prøve å finne en bedre egnet plass.

Jeg begynte å gå vestover, og gikk forbi noen små vann som het Vollane. Her var det stort sett bare myr, og lite egnet til å slå leir. Det var dessuten utallige sauer overalt, og i og med at de var såpass innpåslitne, falt det ikke helt sammen med illusjonen min om å ligge fredfullt i ro og lese boka mi. Hele situasjonen hadde vært småkomisk ganske lenge, og det begynte å slå meg at grunnen til at det ikke var en eneste sjel her oppe på denne varme dagen, kanskje var fordi det var et område fullt av myr og sauedritt. Nå gjaldt det bare å holde motivasjonen oppe, så jeg begynte å synge for meg selv for å holde humøret oppe. Dessuten var det jo ganske deilig å gå med tung sekk i det vakre landskapet, det var lenge siden, og det hadde vært sårt savnet.

Da jeg rundet toppen Kleberg, begynte jeg smått å tenke på om jeg bare skulle slå telt nede ved Hodlekve en plass. Jeg hadde gått uten sti hele dagen, og var litt spent på om jeg fant stien som skulle føre meg nedover i dalen. På karet kunne jeg lese at det var svært bratt terreng de fleste plasser nedover, så det var ganske avgjørende at jeg fant stien for å unngå unødvendig mye fram og tilbake.

Mens jeg gikk nedover var jeg på utkikk etter teltplass, men det var fremdeles vanskelig å finne noe egnet. Jeg gikk innom noen gamle hus på Stepin og kom ned på Kleiv. Langs stien bestemte jeg meg for å gå hjem til Sogndal. Jeg hadde fått det jeg ville ha ut av turen, og jeg var mer i gå-modus enn i slappe-av-modus. Nede ved Kleiv gikk jeg videre til Hodlekve, og jeg begynte den lange turen hjem langs asfaltvegen mot Sogndal. Etter omkring 7km langs asfalten, stoppet ei trivelig dame og spurte om jeg ville sitte på siste biten inn mot Sogndal. Et par slitne føtter takket pent ja.

Etter omkring 25 km vandring i myr og 1500 høydemeter stigning kunne jeg legge meg tilfreds i senga hjemme. Jeg satt igjen med en god følelse etter min første telttur alene, og jeg lærte mye. Jeg lærte blant annet hvor viktig det er å planlegge turen på forhånd, slik at man slipper unødvendig mange stopp og grubling. Jeg lærte at det kan være greit å forhøre seg med folk som er kjent i området, da ville jeg vært bedre forberedt på terrenget og alle de hundre dyrene der oppe. Jeg lærte at mennesket ikke styrer i naturen, selv om det ikke var ville dyr jeg møtte, så var det enkelte av de som ikke var til å kødde med. Jeg lærte at det er lurt å ha med et par slippers eller crocs som man kan ha rundt teltet når turskoene er klissvåte. Jeg opplevde mestring! Ved å klare å orientere meg, slå opp telt og fyre primusen selv. Jeg fikk oppleve at det slettes ikke er kjedelig å ferdes alene, men at alle sansene blir utvidet og at man setter mer pris på hvert øyeblikk. Jeg fikk pause fra hverdagens kjas og mas og jeg fikk luftet tankene. Jeg fikk føle meg deilig ubetydelig i et storslått landskap. Det var akkurat det jeg trengte, og jeg fikk oppleve mitt eget lille eventyr helt alene.

Mulighetene er der, det gjelder bare å gripe dem. Jeg kommer definitivt til å dra på tur alene igjen.