Snøhettamassivet (11.09.2014)
Skrevet av angjerd (Angjerd Amb)
Startsted | Snøheim (1474moh) |
---|---|
Turtype | Fjelltur |
Turlengde | 67t 00min |
Distanse | 34,7km |
Høydemeter | 2202m |
GPS |
Bestigninger | Hettpiggen (2261moh) | 12.09.2014 |
---|---|---|
Snøhetta (2286moh) | 12.09.2014 | |
Snøhetta Midttoppen (2278moh) | 12.09.2014 | |
Snøhetta Vesttoppen (2253moh) | 13.09.2014 | |
Veslhetta (1669moh) | 14.09.2014 | |
Andre besøkte PBE'er | Dovrefjell | 11.09.2014 |
Snøheim (1474moh) | 11.09.2014 | |
Hettpiggen fra nordvest (2248moh) | 12.09.2014 |
Sammen med Store Austanbotntind er Snøhetta en av de fjellene jeg har prøvd på to ganger før, men hvor været har vært en hindring for å komme seg helt til topps. Nå var det på tide med et tredje forsøk! Datoen var satt noen måneder i forveien, så det var fryktelig spennende å følge med på værmeldingen i dagene før vi skulle dra. Den lovet sol med sky og relativt varme temperaturer, men tror du ikke det snek seg inn et lite tåkevarsel rett før avreise? Det skulle heldigvis bare være om morgenen, så det var lov til å håpe på at morgentåka for en gangs skyld skulle forholde seg til morgenen og ikke resten av dagen også. Med en hel langhelg til rådighet skulle det være mulig å komme seg opp både på hovedtoppen, midttoppen og vesttoppen og aller helst Hettpiggen også, hvis forholdene viste seg fra sin bedre side. På grunn av opprydning i skytefeltet tok vi skyttelbuss fra Hjerkinnhus til Snøheim – bussen har fem daglige avganger i sesongen (slutten av juni til begynnelsen av oktober) som korresponderer noenlunde greit med NSBs togankomster til Hjerkinn. Ingen sak å reise kollektivt fra Oslo! Denne torsdagskvelden tok vi den siste skyttelbussen inn til Snøheim (avgang 19.30). Bussen var ikke så altfor full og et lydbånd med en veldig informativ stemme kunne fortelle oss både den ene og den andre faktaopplysningen om Dovrefjell nasjonalpark, villreinstammen, moskus og forsvaret. Vi så til og med et levende eksemplar av moskusstammen: et digert dyr krysset veien rett foran bussen. Vel framme ved Snøheim tok vi beina fatt og slo oss ned i passe avstand fra sivilisasjonen. Telt skulle det være.
Snøhetta Hovedtoppen Midttoppen og Hettpiggen
Jeg våknet at det var lys på teltduken….kunne det være? Ja! SOL! Hipp hurra og ut av soveposen med kameraet i hånden. Her var det snakk om skikkelig fin soloppgang og himmelen var så å si skyfri. For en start på dagen! Turens svenske var også oppe og gikk og begeistringen ble delt. Etter hvert dukket resten av gjengen fram fra teltåpningene og da var det bare å dra ut liggeunderlag og mat og spise utefrokost på fagre Dovrefjell. Så var det klart for avmarsj – seks friske norske ungdommer og en svensk på vei til Snøhetta (stortoppen). Siden det var fredag morgen var det ikke de helt store folkemengdene i fjellet, noe som passet utmerket godt. Det var særdeles vanskelig å unngå den merkede veien opp: her var det både meterlange stålstag og digre varder med rød T-maling. Noen av oss lot oss fascinere over at dette virkelig var nødvendig. Men, men. Sikkert lurt for forsvaret den gangen de regjerte Dovrefjell. Vi kom forbi en hel gjeng av digre varder som nesten minnet litt om gravmonumenter, men det var bare Gamle Reinheim. Så begynte stigningen oppover ura. Det var omtrent her det begynte å skje ting med været – det holdt jammen meg på å skye over! Og tror du ikke at det ble tåke et lite stykke lenger opp? Visstnok morgentåke, men i form av formiddagståke denne gangen her. Morten og jeg var som vanlig optimistiske, men turens øvrige deltakere var noe tvilende til vår påstand om at det skulle bli bedre tider. Selv med tåke var det umulig å surre seg bort, for stagene fortsatte hele veien opp til toppen. Tåka var lys og luftig og det så ut som om den skulle forsvinne hvert øyeblikk, uten at den gjorde det likevel. Vi kom til toppen og siden utsikten stadig manglet, tok vi oss en lunsj rundt det tårnet som er bygd opp der. Og som bestilt begynte vi plutselig å få hull i tåkedekket og små glimt av utsikt mot nord. Himmelen så ut til å være blå bortover, så det var tydeligvis en tåkedott som hang rundt toppen. Vi sjekket ut den messingskiven hvor navnene på de fjellene man kan se fra Snøhetta var inngravert og jammen stod Elgpiggen min der! Favorittfjellet i Spekedalen. Det var stas.
Vi gjorde oss omsider klare til å gå videre bortover til Snøhetta Midttoppen og omtrent da begynte det å skje ting med været igjen. I løpet av kort tid kom både Vesttoppen, Hettpiggen og Midttoppen til syne gjennom tåka. Snakk om timing! Ryggen mellom stortoppen og midttoppen var fantastisk fin å gå, særlig ettersom tåka tok kvelden og sola kom for en dag. For en tur og for en utsikt! På midttoppen ble det høytidelig utdeling av toppseigmann. Morten og jeg hadde med sikringsutstyr, for vi ville opp på Hettpiggen. Nå som sola var tilbake, var det ingenting som kunne stoppe det behovet. Turens svenske og turens sunnmøring ville bli med oss og se hvor langt de kom uten sikringsmidler, mens de andre ble igjen på toppen av Midttoppen og tok livet med ro i sola der.
Vi kløv oss ned fra Midttoppen langs eggen. Det gikk fint, men vi valgte nok ikke den letteste veien. Etter litt plunder og heft kom vi oss ned fra eggen og bortover til en renne som Morten og jeg konkluderte med at sikkert var normalveien. Sunnmøringen forsvant opp et sted langs ryggen, mens vi gikk for normalruta. Svensken syntes ikke det var noe stas i renna vår, så han snudde og gikk tilbake til de andre. Jeg syntes ikke det var så fryktelig stas jeg heller, for det var noen litt utoverhengende blokker et stykke opp i renna og jeg syntes at armene og beina var litt for korte til å gjøre de flyttene som trengtes for å komme opp rundt/over dem. Tror egentlig mest jeg ble litt psyka ut av at sekken hang seg fast og var i veien, for det var vel egentlig ikke SÅ fryktelig vanskelig. Men opp skulle man, og opp kom man. Etter blokkene var det grei skuring videre til toppen, hvor vi atter ble gjenforent med sunnmøringen. Vi vinket bort til de andre på Midttoppen og inspiserte utsikten videre bortover til Vesttoppen. Her stod vi en stund og slet med valgets kvaler, for det ble plutselig litt fristende å fortsette på traversen når vi nå først stod her med utstyret i orden og strålende vær. Det endte med at vi av solidaritet til resten av gruppa lot de egoistiske motivene fare (noe som nok var likegreit med tanke på tidsbruk) og begynte å tenke på returen til midttoppen. Sunnmøringen ville helst gå uten tau, for hun hadde ikke erfaring med det og følte seg dermed tryggere uten. Morten og jeg klødde oss i hodet over denne konklusjonen, men lot henne gå i forveien. Etter en stund så vi henne balansere seg rundt en litt uthengende steinblokk på østsiden av eggen mellom Hettpiggen og Midtoppen, med et 200 meter vertikalt stup like ved siden av føttene. Jeg ble klam i hendene bare av å se på, men heldigvis kom hun seg fort forbi og brukte ikke lange tiden opp til de andre. Vi kom fram til at vi kanskje kunne unngå en rappell dersom vi fulgte etter henne, men etter en litt småkranglete klyving ned der vi trodde hun måtte ha gått, kom vi bare til et glatt sva. Selv om det ikke var så fryktelig bratt ned svaet var det forholdsvis utsatt nedenfor det, og det hadde definitivt ikke vært mye moro å skli ned der. Det endte derfor med at Morten kløv opp igjen samme veien som vi kom ned og ordnet et rappellfeste til oss der oppe, sånn at vi kunne bruke tau ned svaet. Sånn for sikkerhetsskyld. Det gikk veldig fint ned svaet, og vi fikk høre at sunnmøringen hadde kommet seg ned der uten betenkeligheter. Opp igjen til Midttoppen fant vi en mye lurere vei enn den vi hadde valgt ned. Trikset var å holde seg litt i vestsiden for eggen. I varmt høstkveldslys trasket vi tilbake til teltene.
Snøhetta Vesttoppen
Vi våknet til en ny strålende morgen. Mens vi satt ute og spiste frokost i morgensola registrerte vi at det var en enorme folkemengder under oppseiling borte ved Snøheim. Bekymringen for overbefolkning i fjellet avtok litt da vi så at den største andelen av menneskemassen satte kursen mot hovedtoppen. Jammen bra for oss! Det var ikke altfor mange andre enn oss som tok av stien og gikk oppover mot Vesttoppen. Det var fascinerende å se så mange folk på den andre siden av breen, det så ut som om det gikk en tett, sammenhengende kø av mennesker langs hele ryggen opp mot Stortoppen. Vi var strålende fornøyd med å ha vært der dagen før. Veien opp til Vesttoppen var lettgått ur hele veien. Selve toppen er ikke så stor, men passe stor nok til at det er komfortabelt å være der, samtidig som man har litt følelsen av luft under vingene. Det var noen andre besøkende der som var litt utenfor sin egen komfortgrense og vi hadde fryktelig moro av reaksjonene deres når de oppdaget at vi stod og tok hoppebilder (det VAR i trygg avstand fra kanten). Når vi nå så bort til Hettpiggen konkluderte vi igrunn med at det var likegreit at vi ikke hadde latt oss rive med til hele traversen dagen i forveien….vi hadde nok rett og slett hatt litt for liten tid til den slags. Når det er sagt er det absolutt en travers som frister! Vi oppholdt oss på Vesttoppen helt til vi følte oss ferdig med den, og gjorde plass til de andre folka som etterhvert dukket opp. Nok en bra dag avsluttet med avslapping i campen og stjernefotografering i kveldingen.
Veslhetta
Det var avreisedag, men ingen grunn til å ligge på latsiden når fjellet nok en dag viste seg fra sin beste side. Vi hadde en buss å rekke på formiddagen og det la jo visse føringer for hvor ambisiøse planene ble, men Veslhetta var absolutt innenfor rekkevidde der den ligger som en klump foran sin tre hakk mer spektakulære nabo. Humoren blant gruppemedlemmene slo ut i full blomst, og det ble en ironipreget bestigning spekket med klatretermer og dramatisk innlevelse. Svensken greide så vidt å klyve seg over cruxet (som vi jobbet hardt med å finne), mens trønderen kom i skade for å løse ut stein. Det var visst bare et mirakel som gjorde at vi alle kom oss opp til topps med livet i behold. Her ble bragden flittig dokumentert av kameracrewet og vi rakk en lang hvil i solsteiken. Vi fikk tid til å spise både is og vaffel på Snøheim før bussen tok oss tilbake til Hjerkinn, og siden bussen viste seg å være en ekstrabuss fikk vi jammen tid til å spise is på Hjerkinn også. Jammen var det en bra tur og jammen var det deilig med en hel turhelg i sol og høstfarger!
Kommentarer