Småheftig ryggtravers i tåka i Tatra (03.10.2014)

Været i Polen var heller ikke i dag all verdens å skryte av, men vi bare måtte finne på noe. Begge hadde lyst til å se innsjøen Morskie Oko, og da jeg oppdaget en gulmerka sti på kartet nær ved som ledet opp til en 2k-topp, var saken klar:
Vi parkerte på p-plassen Polana Palenica, en turistmaskin av verste sort, betalte 10zl for dagsparkering og 5zl (10kr) for å komme inn i nasjonalparken. Nå håpet vi på å finne sykkelutleie, men det var det ikke her. Derimot var det hestedrosjer, og for å spare beina litt, og for å oppleve noe utenom det vanlige, slang vi oss med. 100 kr per pers for en tur inn var egentlig nok, men sparte oss for 7,5 km å gå, samt 400 hm. Og det var en opplevelse! Tips til andre: ikke sitt lengst foran på kjerra, med nesa inn i baken på hestene...

En drøy time seinere ante vi opplett i været, i det vi tok beina fatt de siste par kilometerne fram til innsjøen sammen med svære flokker av ungdommer og turfolk. Enkelte sommerdager besøker mange tusen denne innsjøen, blir det fortalt. Jammen skinte sola så vidt gjennom skyene i det vi ankom Morskie Oko, snakk om flaks!

Szpiglazowy Wierch
Så fulgte vi gul sti opp flanken øst for innsjøen, og tok solid spisepause i sola. Det var det siste vi så til den denne dagen. En svær pinnakkel i sør tiltrakk seg all min oppmerksomhet etter hvert: Mnich 2070 m, betyr Munken. Den krever kanskje litt tau, og ble umiddelbart notert som et svært aktuelt turmål for framtiden.

Vi fortsatte på steinlagt sti i stadig mer tilskyende vær opp til skaret Szpiglazowa Przelecz på 2110 m, hvor det var skiltet 15 min igjen til toppen. Det måtte være altfor mye! Vi startet stoppeklokka og fortsatte i samme jevne tempo og brukte 5:45 opp til toppen av Szpiglazowy Wierch 2172m. Sjekket straks ut vesttoppen som virket litt høyere, men det var den ikke. Tåka kom nå og gikk igjen, og etter en kort pause gikk vi ned i skaret igjen.

Miedziane
Ryggen opp mot Miedziane i nordøst hadde virket forlokkende, og selv om man ikke skal gå utenom stiene her i Tatra, klarte vi ikke å la være. Jeg hadde kvelden i forveien lest om ryggtraversen Miedziane; at den skulle være grei, men at den var delt i to, og at toppen Opalony Wierch i nordøst utgjorde den andre delen av ryggen. Jeg hadde forstått det dit hen at hele traversen var grei... Det skulle vise seg å være en sannhet med modifikasjoner.

Som to smågutter på epleslang sneik vi oss bort fra skaret og fulgte et tydelig tråkk oppover ryggen i tåka. Litt småklyving her og der, og så ganske horisontalt en stund i tåka, til et tydelig toppunkt; Miedziane 2233 m. Egga ble skarpere og med tjukk tåke var det spennende å utforske den videre. Det ble en del berg og dalbane, og med minst ett klyvepunkt som kvalifiserte til grønngul trekant, før vi nådde og passerte østtoppen på 2186 m. Flere toppunkt i skodda gjør at denne vanskelig lar seg plassere i etterkant. Den har ikke 30 m i pf - i alle fall!

Nå fulgte en langt mer utsatt og skarp egg, med et nytt gulgrønt klyvepunkt, før en kvass hammer stoppet framdriften helt. Jeg ville ikke engang prøve meg ned der, da jeg hadde sett en naturlig og tilsynelatende enklere omgåelse i flanken i sør. Denne ble likevel en prøvelse med gresskledte hyller og utoverhellende tak på bergnabbene i området. En soleklar gul trekant for omgåelsen i alle fall, og ved vått føre anbefales tau. Eller kanskje er egga likevel å foretrekke her? I tåka blei det ikke noe bilde av dette punktet - til glede og spenning for neste besøkende...

Så ble det lettere ned til skaret (2055m) før det bar greit opp i skodda til dagens tredje 2k, Opalony Wierch. Her så vi i kort glimt at ryggen videre hadde minst en topp til å by på, som ikke er avmerket på kartet. Gps-data i etterkant tyder på at denne toppen bare har snaut 30 m i pf, og er derfor ikke registrert av oss på peakbook. Denne nordtoppen nådde vi lett.

Nå var utfordringen å finne en gunstig rute ned til blåstien i nord. Ikke lett når man ikke ser særlig mye i skodda og egga deler seg i flere deler. Vi fant et tråkk som vi fulgte ned en slags egg en stund, inntil vi tok rett ned en bratt grassflanke med mye løsgods her og der. Ikke den beste returen tror jeg, men vi nådde da blåmerka sti i det det så smått begynte å dryppe litt. Fulgte denne steinlagte stien østover og sørover og ned til Morskie Oko omtrent. Herfra ble det kjapp gange på asfalt i stadig tiltakende regn tilbake til bilen.

Dette skulle vise seg å bli den siste toppturen i Polen for denne gang. Øyvind var nok ikke helt fornøyd, men jeg, som hadde vært lenger, hadde rukket over mer, og var godt fornøyd med å ha innkassert 16 totusenmetre med mer enn 30 m i pf og flere andre topper.