Kvitskardstinden, Mesmogtinden og Langedalstinden. (21.07.2013)

Bilder er tatt av og generøst godkjent for bruk i denne turartikkelen av flere av turdeltakerne

Dette var 2. dagen av vår telttur i Svartdalen, for øvrig en foreteelse som jeg hadde drømt om i mange år, men stabile sommerhøytrykk hadde vært "endangered species", i alle fall i de tidsrommene jeg hadde hatt sommerferie. Vi hadde alle agert raskt på et bra Yr-varsel, og fått til ekstra fridag for å unngå en altfor amputert helg. Og vi; det var Anna, Gunnstein, Bjarte, Trond, Ivar og jeg. I går hadde vi slitt blytunge sekker opp til det sørligste av Svartdalstjønni, og slått opp telt på en fin grusstrand på østbredden, like vest for Leirungsbandet. Etter litt somling bestemte vi oss for en "rask ettermiddagstur", men var ikke avgårde før etter kl 1630. Leirungskampen var målet, men i overmot(som viste seg å stå for fall..) foreslo jeg i stedet Vestre Leirungstinden; Leirungskampen var jo så enkel, så "den kunne vi jo alltids ta en annen gang"..I begynnelsen gikk det greit oppover bred og ikke spes. bratt sørvestrygg, etter hvert brattere, og ganske langt oppe nærme toppmassivet gikk vi oss litt fast i møte med en hammer. Vinden, som hadde gjort oppsettingen av telt til en blafrete og litt omstendelig affære, hadde nå øket godt på, og det begynte å bli småkjølig. Vi sendte Bjarte opp hammeren for rekognosering, og han kom tilbake og kunne berette at veien videre mot toppen så grei ut. Men, gruppa hadde av ymse grunner mistet litt av pågangsmotet, vi hadde begynt å bli kalde og det var langt på ettermiddag/tidlig kveld, og vi hadde ikke hodelyktene med oss. Det ble til at vi utifra en samlet vurdering valgte å snu, og det ble en litt slukøret retur til teltene. Har fått litt(sannsynligvis rettmessig) pepperdryss fra Bjarte for dette i ettertid :-)

Etter en natt med blafring i teltduker og lett nedkjøling for noens vedkommende våknet vi neste dag til nesten vindstille og strålende sol. Anna og Gunnstein hadde bestemt seg for å reise tilbake til hytten, som de, slik dagen utviklet seg, kanskje skulle kunne komme til å angre litt på. Vi andre derimot hadde de i Gjendealpene 3 sentrale tinder Kvitskardstinden, Mesmogtinden og Langedalstinden som dagens mål; ingen av oss hadde besteget disse tidligere. Etter god frokost hvor solen akkurat rakk å stige opp over nordvestryggen av Leirungskampen med sine varmende stråler dro vi avgårde langs østbredden av vannet 1475 moh, rundet dette i nordenden og tok sikte på morenerygger og skrenter opp mot breen mellom Kvitskardstinden og Mesmogtinden, holdt på høyre(nord)siden og gikk ned på breen, hvor vi bandt oss inn. Breen oppover var stort sett snødekket, uten sprekker.
Etter jevn gange var vi snart oppe på bandet mellom Kvitskardstinden og Mesmogtinden, hvor vi satte sekkene fra oss og tok fatt på nordvestryggen opp mot Kvitskardtinden. Mye, til dels grovblokket ur, oppover. Like under toppen løsnet Trond en stor stein, som med en litt uheldigere bane kunne skadet ham skikkelig. Heldigvis ble det med skrekken denne gangen! Snart var på toppen med den store flotte varden. Vi traff her et par som hadde gått opp fra Langedalssiden(Hun viste seg forresten å være søster av en studiekamerat/kollega av meg) Fra toppen hadde vi orkesterplass bl.a. mot sørflanken mot Mesmog/Langedalsbandet, og vi funderte lenge på hvilken rute vi skulle velge. Tilfeldigvis hadde paret vi møtte på toppen med seg boken til Standal & Co, som hadde tegnet opp en rute i nevnte sørflanke, og vi besluttet oss for å følge dette forslaget.
Med Tronds skremmende opplevelse i friskt minne, var vi forsiktige nedover fra Kvitskardstinden. Etter en liten matbit nede ved sekkene gikk vi videre ved basis av sørvestflanken av sørøstryggen til Mesmogtinden. Snart var vi inne i bunnen av sørflanken opp til Mesmogtind/Langedalstind-bandet, og vi begynte oppstigningen, først via overrislede hyller og små sva med en del løsgods, så over på snøfelt. Tiltagende bratthet oppover. Etter snøfeltet et grovblokket parti med ur. Over dette så det temmelig bratt ut, men rett imot en bratt renne, som for øvrig stemte godt med bildet i Standals bok, og som ved nærmere ettersyn var forsynt med et par varder. Her hadde altså folk gått opp før. Renna var stedvis løs, fuktig og mosegrodd, men det var stort sett gode tak og det gikk rimelig greit å komme seg opp.
Etter renna ble det mindre bratt, og siste stykket opp til bandet var enkelt. Etter nytt kaloriinntak parkering av sekker og vi ga oss i kast med sørvestryggen av Mesmogtinden, som vi hadde lest var noe luftig. Mulig det var dagens tørre fine forhold, eller vår lett eleverte sinnstilstand som gjorde det, men turen opp fra bandet til Mesmogtinden var rene fornøyelsen, i alle fall sammenlignet med den relativt småutfordrende ruten opp til Langedalstind/Mesmogtind-bandet. Det var morsom klyving, ikke spesielt luftig og lite eksponert. Et sted litt utfordrende klyving opp en liten hammer, hvor vi la ut et par slynger, bare for å oppleve at Bjarte, som lå litt bak oss, intuitivt omgikk "cruxet" til venstre med enkel, kattmyk klyving(mannen er 64 år, men slutter ikke med å imponere!)
Etter euforiserende klyving var vi oppe og kunne nyte utsikten fra denne noe bortgjemte kremtoppen. Selv om vi var kommet et godt stykke ut på ettermiddagen, var været og stemningen strålende, og vi hadde en topp igjen, og dit skulle vi så definitivt opp.
Vi var rimelig raskt nede på Langedalstind/Mesmogtindbandet med sekkene og gikk videre mot Langedalstinden, opp sørøstryggen.

Og om sørvestryggen av Mesmogtinden hadde vært opplevd enklere enn antatt, var Langedalstinden enda hakket enklere. Kan ikke huske at her var noen vanskelige eller særlig luftige partier(Det er mulig jeg i ettertid idylliserer og bagatelliserer klyvingen opp på hhv Mesmogtinden og Langedalstinden, men vår opplevelse var i alle fall at disse to klyveeggene under de rådende forhold var klart mindre utfordrende enn vår rute opp til bandet mellom Langedalstinden og Mesmogtinden hadde vært!)

Snart var vi oppe på Langedalstinden, som hadde to vardete toppunkter, et østlig og et vestlig, og vi var innom begge to for sikkerhets skyld. Skyggene fra alle de vakre toppene rundt oss hadde nå blitt lange, og lyset var helt spesielt. Vi tok oss god tid, middag kunne vi spise når vi en gang kom på gamlehjemmet, her var det bare å nyte hvert minutt av opplevelsen!

Tilbake på bandet tok vi på oss stegjern og bandt oss inn i tau. Vi ønsket å gå ned Svartdalsbreen; retur ned igjen sørflanken mot Langedals/Mesmog/Kvitskardsbassenget hadde vi for lengst slått fra oss. Her var spor etter andre(mulig guidet tur fra Gjendebu?) og vi så at det var flere sprekker i breen. I begynnelsen er breen temmelig bratt, og vi satte de 2 letteste foran(Trond og Bjarte), så den tyngste(forfatteren..) og bakerst Ivar som både formelt(han er brefører) og praktisk er den med desidert størst breerfaring av oss. Et par ganger tråkket de forreste ned i bresprekker, etter at denne nordvendte breen de siste timene hadde ligget i solen denne flotte varme sommerdagen, men overhodet ingen dramatikk. Nedover så vi tydelig at Trond haltet, og da vi spurte hvorfor, kunne han vise oss noen fryktelige gnagsår. Han hadde kjent dem i flere timer, men ikke nevnt noe. Trond fornektet seg ikke nå heller; han er en av de tøffeste typene jeg kjenner til! Det ble selvsagt labert tempo nedover på grunn av dette.
Lenger nedover flatet breen ut, og den varme sommerdagen hadde gjort at det her var skikkelig sørpeføre. Vi holdt godt til høyre/sør for ikke å få en for lang vei tilbake til teltene, og omsider var vi nede av breen og videre greit ned skrenter til vi var nede i Svartdalen. Vi kunne se solen gå ned i nordvest, og snart kom et mykt midtsommermørke sigende. En vakker fullmåne speilet seg i det sørligste Svartdalstjernet i ferd med å sige bak Torfinnstindmassivet, og var med på å sette et fortryllende punktum på en fantastisk turdag! Kl. 0030 var vi fremme ved teltene, etter 16 timer på tur; ny rekord, selv for oss... Men vi hadde nytt hvert minutt av denne eventyrlige turdagen, kanskje med unntak av Trond, som hadde hatt det temmelig vondt i atskillige timer. Vi hadde hatt 2 skikkelige brepassasjer og besteget 3 flotte tinder på vår rundtur med et fra min side sett supert turfølge og felles turopplevelse; en tur som ikke er vanskelig å plassere på øverste hylle merket favoritturer.