Vårskitur 2014 - Veobreahesten og Leirhøe (25.04.2014)

Flere bilder er tatt av og velvilligst godkjent for bruk i turartikkelen av flere av turdeltakerne

Vår 10. vårskitur på rad skulle som så mange ganger før ha Spiterstulen som base. Vi hadde i år pekt oss ut den spennende Veobreahesten som mål. Vi hadde vurdert denne flere ganger tidligere, men hadde droppet den av forskjellige årsaker. Vi la i vei i strålende vær og snart var vi i bunnen av Veoskaret som vi flere ganger hadde slitt oss opp. Her var brukbart med snø, men sugende og bratte motbakker tok sin tid, med tunge ski og vasstrukne feller. Etter at verste bratten var unnagjort var det fortsatt en bra stykke å gå før vi kunne beskue dette spesielle fjellet.

Vi satte skiene på toppen av en noe bratt bakke på breen rett sør for -hesten. Vi funderte litt om rutevalg; Vidar forsøkte langt til venstre(vest), men her var det bratt og en del råtten snø. Et stort snøfelt gikk til topps rett øst for toppen, og vi valgte å gå opp dit. I fall det skulle gå våtskred holdt vi godt opp under de rødbrune klippene. Et stykke oppe skrådde vi til høyre, så til venstre og kom inn på bart fjell tilhørende toppartiet i en renneformasjon som ledet opp til topphammeren.

Jeg var tilfeldigvis førstemann i taulaget, og ble en smule blek om nebbet da jeg så hvor eksponerte omgivelsene var. På sørsiden av hammeren var det imidlertid greit å stå. Både Vidar og jeg hadde med oss sko i sekken som var bedre å klatre med enn de stive og harde skiskoene, og disse gikk etter hvert på rundgang. Etter at alle var oppe på standplass et par meter under basis av hammeren, fikk vi Vidar opp på hammeren ved at han stod på skuldrene til en av oss, og svingte seg opp.

Vi fikk så lagt noen slynger som andre kunne hjelpe seg opp med. "Bakkemannskapene" sikret nedenfra og en etter en klatret vi opp på dette et av de mest eksponerte toppunktene i Jotunheimen. Som vanlig godt å ha med Ivar, som pleier å ha med det meste av utstyr og alltid er til å stole på også på denne måten. Solen varmet og det var i grunnen en svært så trivelig del av turen å komme opp på toppunktet som vi hadde lest og hørt så mye om.

Men, tiden løp med alt "stasjet" vi etter hvert hadde rigget til, og snart bar det nedover det bratte snøfeltet, som nå hadde blitt liggende i skyggen; lett euforiske og godt fornøyde.

VI hadde vil litt mindre respekt for bratten nedover enn oppover, en eventuell utglidning hadde sannsynligvis gått bra, og snøen var fortsatt bløt og fin.

Vi tok en lenge etterlengtet matpause oppe ved skiene, og her delte vi oss; Thomas og Vidar ville kjøre ned slushen i Veoskaret mens Ivar ville ha med seg Leirhøe som han manglet. Jeg slo følge med Ivar, så for oss et fint nedrenn på 1200 høydemeter på slutten av dagen.

Sørøstryggen opp mot Leirhøe var dryg etter en lang dag, og da vi var oppe var det langt på ettermiddag.

Nydelig utsikt fra det flate topplatået i alle retninger. Etter toppbilder spente vi på oss skiene og var klar for en LANG nedkjøring

Øverste delen av nedkjøringen var noe preget av hard og skavlete snø, men under 1800-2000 meter ble det mer og mer slush, og vi storkoste oss nedover. Siste bratte stykket ned var i alle fall mine ben godt fornøyde, og stilen ble mer og mer uelegant. Vi rakk dog ned til en for oss såpass sjelden begivenhet på Spiterstulen som MIDDAG, etter en fantastisk turdag.