Heftig og vindfull dag med kong vinter over Vassviktindan (26.10.2014)

Tur blant Sørfolds stoltheter

Vi skulle egentlig gjennomføre denne turen på lørdagen, men etter å ha ringt Sven Are tre ganger forstod jeg at han hadde forsovet seg. Det var kjipt. Da ble det ikke tur denne dagen. Sven Are foreslo at han heller kunne overnatte hos meg fra lørdag til søndag. På denne måten gikk det raskere om morgenen og med tanke på at jeg bodde nærmest startstedet for turen, var det en bra plan.

Det begynner å mørkne tidlig nå her i Bodø. Vinteren og mørketiden er i anmarsj. Vi må derfor stå opp relativt tidlig om vi skal få utnyttet dagslyset. Vi stod opp klokken 07.00 og var klar til å kjøre klokken 08.00. Etter en rask stopp innom Esso for en kaffe (selvfølgelig tomt i huset) var vi on the road til Hola, som skulle være startstedet for turen. Planen denne dagen var å gå traversen over Osatinden, Sørskarfjellet og Vassviktindan med Vassviktinden Vest og Middagstinden. En tur som var beregnet til åtte timer. Middagstinden er ikke med i beregningen av de åtte timene. Vi måtte selvsagt gjøre en lenger versjon av denne traversen.

Været var nydelig. Morgensolen trang seg gjennom de få skyene som var og gjorde dem glødende rød. Da vi kom inn til Hola, var det is på alle tjernene. Litt kaldere her inne. Vi fulgte en fin og tilrettelagt sti mot Midtiskaret. Først gjennom tett granskog. Deretter bjørketrær, før vi kom over tregrensen på rundt 300 moh. En av tingene jeg liker godt med Nord-Norge er at man ikke skal langt opp før man er i høyfjellsterreng. 300 moh her oppe kan lett sammenliknes med 1000 moh i Sør-Norge.

Middagstinden var drysset med melis. En flott kontrast til det fargerike gresset vi nå gikk i. Underlaget var isete enkelte steder i myrene. Her gjaldt det å være obs. Da vi kom inn til Midtiskarvatn, diskuterte vi om vi skulle følge stien helt til nordenden av Midtiskar, for så å ta oss opp i skaret mellom Nordskarfjellet og høyde 930 eller å gå over Nordskarfjellet. Greit å spare høydemetrene. Oppstigningen til skaret så greit ut i følge kartet. Vi valgte derfor førstnevnte. Denne avgjørelsen skulle vi få angre på.

På vei innover Midtiskar, skrådde vi opp i siden på Nordskarfjellet for å vinne høyde. Da vi kom nærmere oppstigningen, fikk vi se at det stort sett var bratte svaberg over alt. Oida. Steinene så tørre ut så vi startet klyvingen oppover. Det gikk fort i starten, men etterhvert ble det vått og en tynn usynlig ishinne hadde lagt seg enkelte steder på de tørre steinene. Det var også lite tak på svabergene og den dype snøen mellom steinene kunne være en felle da det som oftest var is under. Vi var ytterst forsiktige og vurderte hvert fottak vi tok. Det ble mye frem og tilbake, opp og ned og lange tenkepauser for å vurdere ruten videre. Vi brukte lang tid oppover og svabergene tok aldri slutt. Det var stort sett klyving. Sjeldent vi kun brukte beina. Med tanke på snøen som lå spredt utover, ville man falle langt om man først skled. Det var gøy når det gikk unna, men da vi kom opp på ryggen, følte vi oss mette på sva for denne dagen.

Nå fortsatte vi mot høyde 930. Bortover hit tok vinden seg voldsomt opp og det gikk tregt. Med tanke på hvor lang tid vi hadde brukt opp svabergene, begynte vi å tvile på om vi fikk tid til hele traversen når vi nå måtte gå i denne kraftige vinden attpåtil. Vi fikk bare vurdere undervegs. Vi tok en matpause bak noen steiner før oppstigningen mot Middagstinden. Videre oppover var det trasking på snødekte steiner. Vinden stod på og ble bare kraftigere. Siste del av Middagstinden bestod av morsom klyving. Jeg har lært at det er stor forskjell på fjellene her i nord og Jotunheimen. Her klyver man stort sett alltid på fast fjell og ofte oppstår det buldreproblemer. I Jotunheimen opplever jeg løsere og mer "rufsete" fjell, der en stort sett har gode tak.

Vi kom på toppen og måtte søke ly bak varden med det samme. En formidabel utsikt. I NØ så vi den mektige Preikstoltinden og Korsviktinden. I N og NV lå Sjunkfjorden med selveste Sjunkhatten, Norges åttende vanskeligste fjell, som i sitt navn kan minne om en flosshatt. Tinderekken med Sjunktinden, Einarviktinden, kjerringtinden og Skjerdingstinden viste seg også frem. Mest interessant var Skeistinden. Dette kaller jeg tind. Den er sylskarp, utilgjengelig, alene og skyter 972 moh rett opp fra havet. Et uforglemmelig syn.

Vi fortsatte nå videre ned til skaret mellom Middagstinden og Vassviktinden Vest. Her var det til dels bratt, men vi snirklet oss rundt de mest utsatte hengene og fant en fin rute ned. På slutten gikk vi i en liten felle da vi møtte på et heng som gikk loddrett ned. Vi løste dette med å klyve litt opp igjen og traversere litt lenger nord før vi kunne sprette fra stein til stein til bunnen av skaret. Vinden var enda kraftig, men det hindret oss ikke mye. Oppover mot Vassviktinden Vest var det lett terreng, men som på Middagstinden bestod siste del av klyving.

På toppen blåste det selvsagt kraftig, men vi brydde oss ikke. Utsikten var jo så flott. På et blunk skiftet været om. Snøbygene kom innover, utsikten forsvant og snøfnuggene traff oss som små prosjektiler. Det gjorde grusomt vondt å bli truffet i øynene. Vi hadde jo selvsagt ikke med briller. Nå måtte vi bare snøre igjen hetter, ta opp glidelåser og starte på nedstigningen. Vi rakk ikke mer denne dagen. Vinden, all isen på steinene og snøen gjorde at vi beveget oss altfor sakte til at vi kunne rekke hele traversen. Vi bestemte oss for å gå ned sør-ryggen på Vassviktinden Vest. Selvsagt fikk vi motvind nå. Tittet vi opp for å se hvor vi skulle gå, ble vi truffet i øynene av de små prosjektilene. Den ene tingen jeg følte vi ikke hadde behov for i dag, skulle få veldig stor betydning nedover her. Jeg snakker selvsagt om briller. På veien la Sven Are merke til hvor bratt det var opp svaene vi hadde gått tidligere i dag. Herfra så det ut som en loddrett vegg. Vanskelig å fatte at vi hadde klyvet opp der.

Lenger nede ble snøen til sludd. Vi ble søkk våte med en gang. Vi bestemte oss for å gå over Sørskartoppen og følge ryggen på denne før vi skulle ta oss ned til stien ved Midtiskarvatnan. Denne er også en PF 100m, så det var smør på brødskiven for oss. Oppover her lå det dypere snø. Enkelte steder sank vi ned til låret. Vi holdt likevel et bra tempo. Det begynte å bli mørkt nå. Vi tok tok en kjapp pause på toppen før vi fortsatte videre over ryggen. På nedstigningen herfra, fikk vi turens hittil kraftigste vindkast. Vi anslo en styrke på mellom 25 og 30 m/s. Ja, vi ble til tider blåst bakover. Det har jeg aldri opplevd før. Å lene seg mot vinden fungerte faktisk i hele to sekunder. Det begynte å regne da vi kom ned til Midtiskarvatnan. Vi fant stien og tok speedmarsj nedover mot bilen. Siste stykket gjennom granskogen tok vi fram hodelyktene og brøt Sven Ares nostalgiske stemning. Han ville helst gå i mørket. Vi ankom bilen klokken 17.30 og hadde vært på tur i 8,5 timer. Vi fikk ikke gått hele den planlagte traversen, men vi var fornøyd med det vi hadde fått til. Det hadde ihvertfall vært en meget bra og innholdsrik tur.
Tusen takk for turen Sven Are.

Flere bilder fra turen

Film fra turen

GPS

Starttidspunkt	26.10.2014 09:01 (UTC+01:00)
Sluttidspunkt	26.10.2014 17:23 (UTC+01:00)
Totaltid	8t 22min
Bevegelsestid	5t 19min
Pausetid	3t 02min
Snittfart totalt	1,6km/t
Snittfart bevegelsestid	2,5km/t
Distanse	13,2km
Høydemeter	1421m