Mjølkedalstinden (01.08.2004)  

Denne dagen var ruta heldigvis en god del lettere. Og det var godt! Gårdagens marsj satt godt i bein og føtter. Under nesten skyfri himmel og allerede god temperatur gikk vi normalveien mot Mjølkedalstind (2137 moh). Dvs sørvestover mot høyde 1808, så ryggen sørøstover til topps. Etter hva vi hadde sett på Sagi dagen før, ble denne ryggen rene motorveien i forhold. Riktignok smalnet ryggen av mot slutten, men det var aldri veldig luftig. På vei opp fikk vi følge med ei jente som også kom fra Olavsbu, og som gikk uten sekk og drikke. Ganske sprekt må jeg si! Jeg for min del, tørstet nesten konstant selv om vi drakk jevnlig. Men, nå bar vi på litt mer oppakning da, og jeg for min del, litt mer kg ellers også.

Det ble en lang pause i sola på toppen, nesten for varmt i shorts og T-skjorte! Vi 3 hadde tenkt å finne renna sør for toppen og følge denne ned. Trodde vi! Litt nedover gikk det, vi fant ei renne og gikk på skrå inn i den. Veldig bratt og løst var det nedover, og det var litt vanskelig å se hvordan den endte helt nederst. Jeg visste at renna skulle være farbar (var dette den riktige?), men den ene som var med liker seg absolutt ikke på sånne steder med mye løsgods. Han nektet, og da var det ingen vits for oss 2 andre å gå ned heller. Opp igjen bar det, litt under toppen mot øst, hvor noen småvarder ledet oss ned og under en loddrett vegg øst for toppen av Mjølkedalstind. En litt utsatt passasje på skråsva med løsstein ble passert, og vi kom utpå en liten rygg øst for toppen med en langt videre renne ned til høyre. Der var det grei vei ned mot sør og noen etterlengtede snøfonner mot ryggen med høyde 1843 moh. Denne ryggen fulgte vi sørøstover og senere mot sør, til vi møtte stien fra Skogadalsbøen like ved Mjølkedalstjørni (det øverste på 1470 moh). Deretter strake veien på sti tilbake til Fondsbu med regnbygene i hælene. Noen lette regndrypp fikk vi, men det var nesten behagelig avkjølende.

Etter 7 timer til fots var vi på Fondsbu. Storfornøyde etter en fantastisk helg, kunne vi lufte våre skrukkete og såre føtter og forlate Jotunheimen for denne gang. Like vemodig var det å reise langs Tyin å se Urdanostind, Falketind og alle de andre tindene bli mer og mer fjerne denne gangen også.