Annonse
Teide (24.03.2011)
Skrevet av mortenh (Morten Helgesen)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Pico del Teide (3718moh) | 24.03.2011 |
|---|
Kart:
Turlengde: 1 uke.
Selskap: Ving.
Fly: Thomas Cook
Airbus A321
Tenerife mars 2011
Uten store forventninger, reiste vi til kanariøya Tenerife mot slutten av mars. To voksne, et barn og en bæremeis. Vi valgte Puerto de la Cruz da det angivelig skulle være roligere, mindre varmt og mindre turistifisert enn mer kjente steder som Las Americas og Los Cristianos lenger sør på øya.
Teide forberedelser
Vi hadde skaffet oss elektronisk tillatelse til å bestige Teide 24. mars flere uker i forveien. Egentlig ikke noen drømmesituasjon, men de 50 plassene i hver tidsbolk ble raskt fylt opp, så vi måtte bare stikke fingeren opp i lufta og velge en dato.
Alle forsøk på å skaffe en tillatelse for en reservedato ble bryskt avvist av det elektronisk bookingssystemet, og andre måter å organisere tillatelse er det ikke lenger.
Vi skrev epost på engelsk til nasjonalparkforvaltningen, men fikk kun svar på spansk. Takket være google translate fant vi imidlertid ut at det ikke var mye hjelp å hente der.
Uten nødvendige tillatelse tok vi onsdag 23. mars leiebilen opp i fjellet for å rusle litt og gjøre oss kjente. Planen var å gå fra veien og ikke bruke taubanen eller Teleferico som den heter.
Parkeringen der stien mot Teide og Refugio Alta Vista begynner var stappfull og vi var ikke frekke nok til å dytte leiebilen inn på en vulkanlomme i veikanten. I stedet landet vi på en parkeringsplass litt lenger vest og tok en snarvei oppover i terrenger før vi etter hvert kom inn på stien (mer vei) mot Teide.
På ei flate der flanken mot Teide bratnet til gikk "veien" over i en sti som slynger seg oppover fjellsiden - takket være de mange slyngene også temmelig lettgått.
Det gikk greit med Linn Therese i bæremeisen, mens Julia slet etter hvert litt i høyden.
Refugio Alta Vista
Vi ankom etter hvert hytta Refugio Alta Vista (lenke), ei murhytte som virket noe slitt i fasaden. Det var lite folk her. Hytta ligger på et punkt hvor flanken avtar i bratthet innover mot selve toppkjeglen hvor det igjen blir betydelig brattere mot toppen. Vi tok en god rast her og koste oss i det fine være. Deilig å sitte her oppe blant snøfonner i syden.
Stien videre til Teleferico
Etter en stund ble vi enige om at Julia og Linn Therese skulle rusle rolig nedover mens jeg skulle sjekke stien videre mot taubanen. Videre lå det ganske mye snø, av en kvalitet som vekslet fra tørr hardpakket snø til blanke isen. Sistnevnte var litt kinkig, men det var som regel mulig å finne stein innimellom for å unngå det glatteste. Nøyaktig stitrasé var det imidlertid værre å følge.
Jeg beynte nå dessuten å merke den tynne lufta godt, men heldigvis er det ikke store stigningen bort til taubanestasjonen. Her spratt jeg på tvers av alle stier bort til plattformen. Stien mot Refugio'n viste seg å være stengt for turister pga. forholdene. Stien mot toppen var bemannet av kontrollører, og da jeg skulle gå tilbake ble det ropt på spansk etter meg. Vaktene hadde tydeligvis ikke sett meg da jeg kom, så jeg forsøkte å forklare som best jeg kunne på engelsk at jeg måtte gå ned til bilen. Vet ikke om de helt forstod, men jeg tuslet nå tilbake og ned igjen. Halvveis mellom Refugio'n og bilen traff jeg på Julia og Linn Therese igjen.
Toppdagen
Vi stod opp grytidlig og dro oppover mot fjellet i tidlig grålysning. Vi hadde bestigningsintervall fra 11.00 til 13.00 (man må nemlig ikke bare bestemmes seg for dato, men også ca. kl. slett for bestigningen). Basert på erfaringene fra dagen før, ble vi enige om at jeg skulle gå fra veien på ca. 2400 moh mens Julia og Linn Therese skulle ta taubanen som går til ca. 3550 moh. For knærnes (og ventingens skyld) skulle jeg ta taubanen ned igjen med dem.
Litt over 8 ruslet jeg innover på god grusvei fra parkeringen hvor stien mot Refugio Alta Vista begynner. Julia og Linn Therese skulle finne på noe annet en stund før de skulle ta banen.
Opp til Teleferico
Jeg plugget MP3 spilleren i øret og ruslet jevnt oppover. Muligens hadde gårsdagens tur hjulpet en smule, det gikk i alle fall greit opp til hytta. Her oppe møtte jeg mange folk på vei nedover. Det viste seg nemlig at soloppgang på Teide er populært og bor man på hytta og går opp grytidlig slipper man dessuten å styre med tillatelsen.
Ved hytta var det tid for en liten matbit. Dekningen var dårlig, men jeg fikk med nød og neppe kontaktet Julia for å si at jeg var tidlig ute og at de i alle fall ikke trengte å somle.
Været var fantastisk med sol fra skyfri himmel. Det hadde vært fint dagen før, men i dag var det enda bedre. Med tanke på at ukene før vi kom stort sett var dominert av ruskevær, var dette flaks. Spesielt med tanke på at toppdagen ble bestemt en måned i forveien. Alt ruskværet haddet også medført at fjellet var temmelig hvitt og vakkert. Riktignok kunne vi se snøen forsvinne fra dag til dag, men ennå lå det igjen mye snø utenom sørhellingene.
Veien videre var nå kjent etter gårsdagens rekognoseringstur. Rett opp mot toppen gikk det noen flotte snøfelt nesten helt opp. Hadde jeg hatt stegjern for harde partier, ville det vært et flott alternativ opp.
Ved taubanestasjonen stod Julia og Linn Therese og ventet. De hadde spurt og fått lov til å gå opp før kl. 11.00 og således kom vi oss videre uten større venting, noe jeg var glad for våt av svette som jeg var. Det var dessuten ganske trekkfult ved taubanestasjonen og tidlig formiddag på 3550 moh er uansett ikke sååå varmt.
Siste kneika til topps
Vi måtte vise tillatelsen og passene våre i vaktbua ved porten. Tillatelsen ble holdt tilbake til returen og vi fikk tydelig beskjed om å være tilbake igjen innen en time.
Stien fra taubanestasjonen i retnign toppen var usedvanlig forseggjort i starten med steinlagte trapper. Gjennom et par snøfonner var det måket gangvei. Lenger oppe var stien mer som en vanlig fjellsti.
Det gikk jevnt og trutt med oss alle tre oppover. Linn Therese lurte på hvorfor hjertet banket så fort, noe vi etter beste evne forsøkte å forklare, men drøyt 150 høydemeter går heldigvis fort unna uansett.
Vi møtte en del folk på vei ned, men så virket det som om vi kom inn i en stille lomme. Vi passerte kraterbunnen hvor det kom litt røyk og en umiskjennelig duft av svoveldamp før litt lett småklyving førte oss opp på høyeste punkt på kraterkanten. Helt alene! Vi fikk toppen for oss selv de neste 20 minuttene. Litt dis og enkelte skyer lå nede ved havnivå, men ellers var det en perfekt dag!
Returen gikk lekende lett og ikke lenge etter stod vi i kø for å komme oss med taubanen ned igjen.
Etterord
Resten av uka på Tenerife brukte vi til mye fotturer og lite strand. Vi gikk det imponerende Maskajuvet en tidlig morgen i tillegg til et par andre mindre turer. Tenerife var ei kjempeøy å være på. De flotte turmulighetene og møte med litt snø bidro selvsagt også positivt.
Når det gjelder selve toppen og tillatelsen. For en vanlig fjellvant person er det ikke noe problem å starte tidlig, delvis i mørket og gå stien via Refugio Alta Vista, opp til toppen og være nede igjen ved taubanestasjonen før vaktene kommer kl. 9. Da får man kanskje den fineste tiden på døgnet på toppen og man kan ta det på sparket etter været uten å tenke på å organisere noen tillatelse.
Veldig ofte er de 50 tilgjengelige plassene pr. bestigningsintervall (150 totalt pr. dag) raskt fylt opp, derfor bør man ordne med tillatelse på forhånd og i god tid hvis man vil gjøre det.
Slik forholdene var når vi var der vil en klyvevant person, ev. med stegjern ved hard snø, heller ikke ha noe problem med å ta seg rett opp til toppen fra f.eks. øst eller nordøst. En slik linje til toppen vil normalt være utenfor synsranden til vaktene som for øvrig neppe er å treffe på toppunktet så ofte. Ikke at jeg vil oppfordre til det siste, men på den måten vil man temmelig sikkert kunne gjennomføre et uautorisert toppbesøk uten å bli oppdaget. Den siste kneika virket litt løs utenom snøen (jeg gikk et stykke fra toppen og ned mot nordøst for å titte).
Et annet alternativ om man ikke har tillatelse er å ta seg inn på Refugio Alta Vista. Derfra har man god tid til å nå toppen og være nede på stasjonen før kl. 9.
En tur til toppen anbefales i alle fall, uansett på hvilken måte man velger å gjøre det.
Flere bilder
Kommentarer