Bursdagstur til Stutehaugen (27.01.2015)

Bursdagstur til Stutehaugen

Våknet på bursdagen min til et fantastisk fint vær. Sol, noen minusgrader og vindstille. Ganske likt det jeg hadde på søndag, men litt varmere. Dette var for bra til å være hjemme og jobbe. Man må jo ta seg noen friheter når man har bursdag.
Gårdsdagens regnvær hadde gjort at det nå var et tynt skarelag opppå snøen, men det var ikke noe hold i det. Valgte derfor å bruke truger siden jeg ikke skulle så langt av sted. Søndagens erfaringer med å labbe rundt i skogen med dyp snø på ski tilsa at det kom til å være et greit valg.

Kjørte opp Maridalen og parkerte på Skar. Derfra fulgte jeg ei blåmerket sommerløype opp til Fagervann. Krysset over vannet til ei markert bukt på vestsiden av vannet. Derfra tok jeg sikte på ei myr som lå mellom vannet og toppen. Terrenget var som Nordmarka er, mye opp og ned, og til tider nokså tett vegetasjon. Gikk rett på myra og tok kompasskurs mot toppen. Etter ei lita stund kom jeg opp på en kolle som der og da virket som toppunktet, men den kom litt brått på. Gikk riktignok og sullet i egne tanker, men det skulle da være lengre fra myra til toppen. Gikk opp på høyden for å få den med meg og ruslet videre vestover. Det skulle etter mine beregninger være ca 150-200 meter bort til Stutehaugen fra der hvor jeg var nå. Sjekket kompasset og labbet i vei.
Som jeg trodde så dukket haugen opp der den skulle. Det var egentlig en nokså markert kolle inne i skogen. På toppen kunne jeg skimte litt utsikt mellom trærne.

Da var det bare å ta fatt på tilbakeveien igjen. Tenkte å gå via Øyungen siden jeg vet at det kan være mulighet for noen kule bilder ved demningen.
Tok kompasskursen retning vannet og la i vei. Først over et hogstfelt, deretter over resultatet av at de har hogd trærne på den ene siden av en liten åsrygg og latt trærne på andre siden stå som vindfang. Minst hundre trær som var rundt 40 cm om stammen var meid overende av vinden. Det gikk nokså greit å komme seg over området nå som det var snø, men jeg greide tydeligvis å tråkke feil en gang.

Trugene forsvant ned mellom noen greiner og jeg stod med snø opp til livet. Mest på grunn av at jeg hadde beina på hver sin side av ei tykk grein. Jeg brukte sikkert 10 minutter på å komme meg opp av hullet. Både truger og staver satte seg fast i kvister som var langt under snøen og jeg hadde ingen mulighet til å rekke ned hvor de satt fast. Heldigvis greide jeg å få lurt dem løs etter hvert og kommet meg opp igjen.
Deretter bar det gjennom skogen nedover mot vannet. Innså nokså raskt at å holde kompasskursen gjennom dette terrenget var for spesielt interesserte. Her gikk det rett opp og ned igjen på andre siden. Da er det best å la terrenget lage veien. Fulgte først en liten rygg før jeg endte opp i et bekkeleie. Siden det var godt med snø og jeg hadde truger var det egentlig ganske greit å gå ned her, men det hadde vært et mareritt å tatt samme veien opp eller om sommeren.

På Øyungen lå disen lett over vannet og åsene rundt var badet i sol. Ruslet bort til demingen og knipset noen bilder av den og elven som renner nedover mot Maridalen. Så bar det ned til bilen og komme seg hjem.