Skjelåtinden - Majesteten i Beiarn (21.03.2015)

Tilbake i Beiarn og til topps i Beiarn og Meløy

Jeg hadde nettopp blitt kjent med en gjeng skientusiaster fra klatreklubben. Dette var andre helg på rad i Beiarn. Forrige helg ble det tur til Leiråtind østtoppen og Nordøstre Skjelåtinden der vi måtte snu pga sterk vind. En ting kan man ihvertfall si om Beiardalen. Uansett om man man skal på en stortopp eller en tur opp i lien for å kjøre i skogen, vil man få en rå nedkjøring. Beiarn er et skieldorado.

Vi hadde leid en hytte ved Leiråmoen som ligger fint til i Beiardalen. Selve dalen er ganske unik. Her rager høye topper på begge sider av dalen. Dagen i forveien hadde vi lekt oss i lekker pudder ned fra Stormyraksla. Jeg navnte da at jeg var veldig giret på Skjelåtinden. Det ville de andre også. Været denne lørdagen var ikke veldig bra. Overskyet og snø i luften. Vi kledde på oss og gikk ut for å sette oss i bilen. På denne turen var det meg, Geir, Andre, Ken Arne, John Andre, Outi og hunden Cato. Vi satt oss først tre personer i bilen i håp om at veien var brøytet inn til Storbjørndalen. Vi kom ikke særlig langt. En meter høy snøhaug lå i veien. Her var det ikke mye brøytet. Ken Arne ville likevel gjøre at forsøk da snøen videre kun var nysnø. Vi hoppet ut alle sammen og startet å grave vekk snøhaugen foran bilen. Da vi hadde skuflet fri bane for bilen. Satt vi oss inn og prøvde igjen. Nå kom vi ca 20 meter før vi kjørte oss fast. Drit i det. Vi snur og kjører tilbake. Vi får bare nøye oss med å gå de kjipe flate 5 km fra Leiråmoen.

Tok på oss skiene og satte avgårde. 20 min etter at vi hadde gått snur vi oss og ser brøytebilen komme oppover. Han skulle bare ha visst hvor mye det betydde for oss om han hadde stått opp litt tidligere. Vi passerte etterhvert Stornes og jeg så virkelig fram til å starte oppstigningen. Skikkelig kjipt å gå på randoski på en vei i en dal. Det føles så meningsløst for meg. Vi startet endelig på oppstigningen litt før vi kom til Storbjørndalen. Vi jobbet oss oppover og byttet på å brøyte spor. Været ble en smule bedre da vi kom lenger opp. Små glimt fra solen trengte seg igjennom skyene.

Vi tok en matpause rett før vi kom inn på Skjelåtindbreen. Etterhvert da vi kom inn på breen, tetnet det til og det begynte å snø. Det var likevel ikke så veldig kaldt og jakken forble av. Da solen igjen trengte seg igjennom skyene, skapte dette en nydelig stemning. Den store hvite breen full av nysnø, tåke og sollys. Tilsammen skapte dette en følelse av at vi gikk på en sky.

Skjelåtindbreen er stort sett veldig slak. Den bratner først til under siste del av oppstigningen mot toppen. Et stykke nedenfor toppen ble været dårligere og enkelte snakket om å snu. Vi ble alle enige om at vi skulle se ting an undervegs. Det var dårlig sikt, snøvær og litt vind, men vi hadde kontroll og vi så hvor vi skulle. Vi var varsom under overgangen fra breen til fast fjell. Skjelåtindbreen har mange stygge sprekker nærmest fjellveggen. Litt lenger oppe snudde Andre og Outi. De hadde ikke behov for å gå lenger opp enn dette. Vi andre fortsatte. Nå var det blitt kaldere, vinden var blitt sterkere og snøen hadde forandret seg til å bli harde isskavler. Skiene satt vi igjen litt lenger nede mens vi gikk de siste høydemetrene til fots. Litt senere stod vi på toppen av Beiarn og Meløy kommune. Det var fuktig luft her oppe. John Andre målte minus 12 grader. Rim la seg over alt på klærne. Skjegget mitt var full av is og ansiktet mitt var derfor helt stivt. Jeg kan bekrefte at skjegg sørger for beskyttelse av ansiktet mot kulde. Det eneste som manglet nå var den gode utsikten som denne toppen byr på. Jeg har hørt så mye bra om den, menmen. Jeg kommer nok garantert opp hit igjen i finvær. Vi tok toppbilde på toppen av varden før vi gikk ned igjen til skiene.

Av meg fellene og på med hjelmen. Den første delen av nedstigningen var noe drit. lite snø, hard skare, dårlig sikt og steiner som lurte her og der. Jeg var eneste som hadde GPS og vi ble på et tidspunkt veldig avhengig av den. Sporene våre fra oppstigningen hadde for lengst føyket igjen og den tette tåken gav oss ingen holdepunkter i terrenget. Jeg tok en litt for kjapp beslutning uten å se ordentlig nøye på den. Plutselig var vi kommet altfor langt mot SV. Når man renner ned på ski i tåke, er det fort gjort å komme ut av kurs om man ikke sjekker kursen nøye. Det endte med at vi måtte gå opp et stykke mot NØ. Vi kom etterhvert ned på Skjelåtindbreen og under tåken. Nå fikk vi sikt og det var bare å criuse nedover i deilig puddersnø. Siste stykket ned fra breen og videre ned i lien ved Foneelva var helt konge. Vi kom ut på veien ved Storbjørndalen og staket oss ned til Stornes. Ken Arne ringte Andre og han kom og hentet oss. Så fikk vi skyss tilbake til Leiråmoen. En fantastisk tur. Tusen takk for turen alle sammen.

Flere bilder fra turen

GPS

Starttidspunkt	21.03.2015 09:33 (UTC+01:00)
Sluttidspunkt	21.03.2015 16:40 (UTC+01:00)
Totaltid	7t 07min
Bevegelsestid	5t 35min
Pausetid	1t 31min
Snittfart totalt	2,5km/t
Snittfart bevegelsestid	3,2km/t
Distanse	17,9km
Høydemeter	1456m