Tur til Sæbyggjenuten (28.03.2015)  

Sæbyggjenuten 28. mars 2015

Det var lenge siden jeg hadde spendt på meg skia med dette formålet, å «samle» en topp. Toppen som skulle bestiges denne gangen var enten Urddalsknuten eller Sæbyggjenuten. Valget falt på Sæbyggjenuten av den enkle grunnen det korte værvinduet som var tilgjengelig. Planen var derfor å kjøre til parkeringen i Berdalen, og starte å gå med en gang for å rekke toppen før den varsla stormen og nedbøren skulle komme. Vi kom frem til parkeringen 0100, og fant fort ut at Ronja og jeg trengte et par timer søvn før vi startet.

Starten gikk med et brak klokken 0430, og i ly av morgenmørket fant vi et herlig scooterspor som gikk helt til Berdalsbu. Ronja i ivrig firsprang sørget for å holde stramt bånd hele veien til Berdalsbu hvor jeg hektet henne av og festet på halvfeller for å komme meg opp igjennom Slækjeskaret. Noen skytopper skuret så forsiktig i de nærmeste toppene, og jeg fikk en følelse av at den varslede fronten og vinden hadde kommet meg i forkjøpet. Sola brøt over horisonten idet jeg var på det høyeste punktet i Slækjeskaret og jobbet ivrig med å brenne bort skyene. Jeg trodde jeg tok en snarvei da jeg gikk for å følge det jeg trodde var skispor på avstand, men som viste seg å være ett renstråkk da jeg kom frem. Det ble 100 høydemeter ekstra på grunn av denne «snarveien», men det gjorde ingenting så lenge det fortsatt var vindstille og blå himmel. Snøforholdene var helt greie, men det var mellom 30-50 cm fokksnø som tidvis førte til sen fremmarsj og som gjorde at Ronja måtte slite seg frem i snøen, gjerne bak meg i sporet.

Jeg sto på toppen klokken 0900, og drakk dagens første kaffekopp. Ronja og jeg delte et polarbrød til den fantastiske utsikten, det var helt vindstille og faktisk litt varmt i sola. Lite minnet om at det om få timer skulle blåse storm og snø tett på samme sted. Skyene ga et lite hint da jeg så de lange cirrusskyene (meieskyene) komme inn fra vest, hvor det en halv time senere etablerte seg en ganske tydelig «halo» rundt solen. Med disse værtegnene på himmelen så ligger ofte uværet bare noen få timer unna (3-5 timer).
Jeg satte kursen mot bilen 0915, og gikk ruta som jeg originalt hadde lagt inn på GPS'en. Fant ut at denne ruta ikke ga meg noen ekstra høydemeter som «snarveien» hadde gitt meg. Ronja slet ganske voldsomt helt til vi traff på skisporet ved vannet på 1121 moh. Her var det ferdigtråkkede spor, og Ronja viftet aktivt med halen, mulig hun fikk mistanke om at vi skulle til bilen igjen. Etter 150 høydemeter opp til toppen av Slækjeskaret var det bare staking tilbake til bilen. Jeg stod ved bilen 1215, og det var allerede blitt et markant vindtrekk. Både værvarsel og værtegn viste seg å stemme ganske så bra, og jeg var veldig fornøyd med turen. En snartitt på radaren til yr.no viste et stort nedbørsfelt på vei til Setesdal (egentlig hele Sør-Norge) og ikke mange timene etterpå fikk E-134 status som kolonnekjørt.

Kort og godt, en utrolig herlig tur på blå-swix føre og et upåklagelig turselskap med Ronja.