Fanaråken Opp (08.08.2014)  

Det var blitt tidlig høst. Jeg hadde satt meg et mål for lenge siden, og jeg var heldig som skulle få lov til å være med å delta på fjelløpet Fanaråken Opp. Jeg fikk billett gjennom jobben, som var en av samarbeidspartnerne, og jeg skulle representere DNT Oslo og Omegn som eneste representant. Jeg har holdt på med toppturer til fjell over 2000 meter sommer og vinter i noen år nå. Men tanken på å skulle løpe opp et slikt fjell var litt rar. Det var liksom noe litt galematias med det, samtidig som jeg tenkte at hvis jeg klarte det, ville det gi meg en enorm mestringsfølelse.

Eline og jeg bestemte oss for å gjøre litt mer ut av løpet, og planla å reise til Turtagrø noen dager før løpstart for å gå litt tur i området. Jeg hadde håpt at jeg skulle få noen høydemeter i beina, for å bli litt seigere til selve løpet. For de av dere som har vært på Turtagrø vet dere sikkert to ting. For det første - Turtagrø er et dyrt fjellhotell. For det andre - er du interessert i topper, har du fra Turtagrø muligheten til å velge kremtopp etter kremtopp.

Vi valgte første dagen å prøve oss på Dyrhaugstind med håp om å gå hele Dyrhaugsryggen. Jeg hadde hørt fra Magnus og Einar at dette var e veldig kul tur, etter at de hadde gått den tidligere i sommer. Jeg hadde også lyst! Det viste seg å bli en litt ambisiøs plan. Det er en fin tur inn i dalen fra Turtagrø, og høydemetrene går ganske fort. Vi tok oss god tid, selv om værmeldingen var litt usikker. Cirka ved 1700 moh begynner dessverre Eline å kjenne at formen ikke er helt der den skulle vært. Vi setter oss ned for å lunsje, ser på utsikten og bestemmer oss for å snu. Vi mener også den dag i dag at det også hadde litt å si at vi ikke hadde pakket regnklær i sekken (godværsturist), og det begynte etterhvert å regne, samtidig som det la seg skyer over toppen. Så vi var fornøyd med avgjørelsen. Vi reiste ned igjen til hotellet, satt oss i fjellbiblioteket og spilte Monopol og leste bøker. Til middag fikk vi en veldig god 3 retters middag. For selv om hotellet er dyrt, så vet de å lage mat. Og så har de gode senger. Vi fikk tårnsuiten. Det var kult!

Siden Eline ikke var i toppform måtte vi legge litt nye planer som ikke nødvendigvis inkluderte 2000 metertopper. Så vi valgte på dag 2 å reise til Hjelle og gå inn dalen for å se Vettisfossen. Dette er en veldig fin tur. Kanskje noe kjedelig første del, som må gås på grusvei, men dalen er utrolig frodig, og elven er asurblå fra alt brevannet som kommer ned fra breene lenger opp i Midtmaradalen og Stølsmaradalen. Det var utrolig deilig å kjenne vannet fra fossen piske deg i ansiktet hvis du gikk litt nærme, og det var også deilig å sovne i gresset nedenfor Vetti Gård etter at vi hadde funnet ut at de ikke solgte vafler der den dagen (bummer!)

Men så var dagen der. Løpsdagen. Jeg kjente meg bra, og tenkte at jeg var veldig fornøyd med valget av gårsdagens tur. Perfekt oppladning. Starten gikk, og jeg valgte å ta det rolig. Jeg visste at vi skulle løpe den første kilometeren på asfalt, og det gadd jeg ikke stresse med. Deretter var det 4 kilometer flatt inn dalen, som jeg også valgte å ta ganske rolig for å ha overskudd til bakkene.

Den første bakken traff meg midt i mellomgulvet. Det ble raskt stupbratt, og jeg hadde ikke sjans til å fortsette å løpe om ikke pulsen skulle fly i taket og syra ta meg allerede nå. Så den først bakken ble tung, og jeg følte meg tung. Alt ble liksom tungt, og jeg klarte fortsatt ikke løpe, så jeg gikk bare så fort jeg kunne.

Etter det første henget begynte jeg å få tilbake overskuddet. Litt overrasket ble jeg, siden jeg trodde det kom til å bli tungt resten av turen. Jeg ventet på første mulighet for å komme igang med løpingen igjen. På cirka 1500 moh fikk jeg godt driv, og skiltene hver 50ende høydemeter hjalp veldig på motivasjonen. På 1700 moh gikk jeg ned i en ny bølgedal, overskuddet forsvant, og jeg så bare etter personen foran meg og etter neste skilt.

På 1900 moh jevnet det seg ut igjen. De verste bakkene var bak meg, og sikten fremover ble bedre. Jeg kunne se lengre, og snart visste jeg at toppen ville vise seg. Jeg satte inn det siste jeg hadde, og motiverte meg med at jeg SKULLE slå dama foran meg!

Etter 2,5 time så jeg Eline stå å ta imot meg. Hun hadde gått i forveien med det meste av utstyret. Grepa dame! Jeg løp over målstreken i nydelig vær med utsikt over hele Hurrungane og følte meg kjempepigg. Det var deilig! Jeg var ikke sen med å skifte klær, få i meg en bolle og drikke litt væske. Fokus ble liksom litt at jeg ikke måtte fryse eller gå helt i kjelleren, så vi trakk fort inn i hytta for varmen sin del.

Vi hadde planlagt å sove over på Fanaråkhytta. Vi var de eneste deltakerne på løpet som skulle det. De andre gikk ned igjen, og jeg synes igjen vi hadde gjort et godt valg. Sykt digg å sove her på toppen av fjellet med denne utsikten etter denne bragden. Vi sovnet på sofaen et par timer, og etterhvert kom det andre gjester fra de andre dalene i området. Jeg fikk hilst på hele betjeningen, en hyggelig gjeng som det virker som har en veldig fin sommerjobb. Etter middag sovnet vi fort inn på sovesalen 2000 moh, og sov som barn hele natta. Det er noe med den fjellufta som gir en fantastisk søvn!

Dagen etter dro vi ned samme vei vi kom fra, og reiste ned igjen til Oslo, jobb og leilighet. En fin sommer var over, og prikken over ien var gjennomført.