Familietur til Heimdalshøe (03.04.2015)

Som påsken 2014 ønsket vi også å få til minst en skikkelig topptur med hele familien; og langfredag pekte seg ut med lovet vakkert vær og spaknende vind utover dagen. Skulle vi gå mot Kalvehøgdene, eller velge en topp som var ukjent for samtlige? Det ble til at vi siktet oss inn mot Heimdalshøe, med antatt flott utsikt mot Jotunheimen fra en for oss uvant vinkel. Vi våknet til meget lovende vær, men det er nå rart med det, tiden går fort nå mange skal gjøre seg klar for langtur(Tidsbruk minst proporsjonal med antall turdeltagere; erfaringsmessig..), så etter parkering langs veien litt nord for Heimdalsmunnen var vi ikke i gang md å gå før over kl 12. Adskillige andre hadde tydeligvis tenkt seg på samme topp som oss, så det var fine spor østover, t.o.m. kvistmerking.

Jeg benyttet anledningen til å innvie mine nyanskaffete K2 Wayback telemarkski, og måtte jobbe for å holde følge med gjengen på lettere ski i begynnelsen. Oppover vestflanken av fjellet var det tydelig at sporene gikk til venstre(nord) for 1732-toppen, og vi kunne se noen små prikker av noen turgåere i den tilsynelatende bratte stigningen nord for 1732. Vi kunne allerede langt nede ane at denne turen rent utsiktsmessig kunne bli "på øverste hylle".
Litt kald vind fra nordvest møtte oss etter at passasjen sør for Søre Brurskardknappen virkelig hadde fått svetten fram og ført til radikal lettelse i antrekket for enkelte, så ytterklær kom raskt på igjen. Langt borte fra kunne vi se at det i starten på brattbakken nordvest for 1732-toppen lå en forlatt snø-"borg", og vi siktet oss inn mot denne. Det var lengre opp hit enn det så ut til, og enkelte var i overkant "tomme" for næring da vi omsider ankom snøborgen. Belønningen var imidlertid vindstille og lune solvarme forhold, så her kunne man virkelig sette seg vel til rette. Det ble til at Bente og Sarah trivdes så godt her at de etter inntak av mat og drikke fant ut at de ville nyte deler av ettermiddagen her, mens Kristian, Line, David og jeg gikk videre mot toppen. Det var nokså bratt i et langt strekk oppover, og særlig dem med tunge ski syntes det var tungt oppover. Oppe på skulderen nord for 1732 så vi det antatte toppmassivet. Føret her var utfordrende, med isskare, harde skavler og fokksnø. Vi var oppe ca kl 16, og kunne nyte en fantastisk utsikt, særlig mot Jotunheimen, men så også veldig langt sørover og sørvestover. I nord kunne vi ane Dovrefjell delvis skjult bak skyer.
Nedturen ble utfordrende for dm som oppover hadde hatt fordelen av lette ski, mens K2 holdt det de lovet og vel så det, disse skiene "skar" seg gjennom alle typer føre lot det til. Ned brattbakken nord for 1732 var føret bedre, og nedturen skikkelig morsom, med unntak av at jeg ikke kunne huske at telemarkskjøring var SÅ slitsomt som det kjentes ut i dag.. Sarah og Bente satt fortsatt og ventet på oss, og vi kjørte ned til bilen sammen og var nede i bare et par kuldegrader og vindstille etter knappe 5 timer på tur. Det var enighet om at Heimdalshøe var en topp man ville kunne komme tilbake til. På slutten av turen og på vei hjemover følte jeg meg dårlig, og symptomene ble såpass ille utover kvelden at ambulanse måtte tilkalles og jeg fikk en tur på sykehus. Jeg hadde visst ikke oppfattet alvoret fra forrige uke..